Tilskuereffekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tilskuereffekten er når individer unngår å hjelpe andre i en nødssituasjon [1], på grunn av andre menneskers tilstedeværelse (innbilt eller virkelig), og er et fenomen innen sosialpsykologi. Begrepets bakgrunn kommer av forskningen til Darley og Latané [2] , som følge av mordet på Kitty Genovese. Deres eksperiment førte til videre forskning av tilskuereffekten i mange ulike kulturer, og den har blitt påvist under mange forskjellige omstendigheter.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kitty Genovese ble myrdet på vei hjem fra jobb 13. mars 1964. Mordet ville opprinnelig ikke ha fått så mye oppmerksomhet, hadde det ikke vært for en avisartikkel publisert i New York Times to uker senere av journalisten M. Gansberg. I artikkelen ble det påstått at 38 personer bevitnet mordet uten å gripe inn eller ringe politiet, til tross for at overfallet varte i 30 minutter. Det ble også poengtert at morderen ved to anledninger, ble skremt bort av andres nærvær, men at han likevel kom tilbake for å fullføre drapet.

Denne saken skapte stor oppstandelse i flere miljøer, blant annet i sosialpsykologien. Darley og Latané ble inspirert til å designe og utføre et eksperiment som gikk ut på å undersøke hvorfor ingen av vitnene grep inn.[3]

Darley og Latanés eksperiment[rediger | rediger kilde]

I 1968 utførte Darley og Latané eksperimentet der de undersøkte hvilke faktorer som påvirker tilskueres tilbøyelighet til å gripe inn i nødssituasjoner og diffusjon (fordeling) av ansvar. [4]

En forsøksperson ble ledet inn i et intervjurom som var utstyrt med en mikrofon og et headset. De fikk vite av forsøksleder at de skulle delta i en diskusjon om personlige problemer assosiert med livet som student. For å unngå eventuell forlegenhet som kunne påvirke diskusjonen fikk ikke deltakerne se hverandre, og forsøkslederen informerte også om at han ikke kom til å overhøre samtalen direkte, men at den ble tatt opp på tape. Det forsøkspersonen ikke visste var at de andre «deltakerne» var opptak gjort av medhjelpere. Forsøkspersonen var dermed den eneste virkelige deltakeren i diskusjonen. Han ble fortalt at hver deltaker fikk to minutter hver til å snakke om et problem, før mikrofonen ble avslått og de andre fikk mulighet til å komme med kommentarer. Altså var det kun en person om gangen som kunne høres av de andre. Dette ble gjort for å forhindre forsøkspersonen i å forhøre seg med «de andre» om hva de foretok seg under den forestående nødssituasjonen.

Det framtidige offeret for nødssituasjonen var først ut. Han fortalte blant annet at han led av krampeanfall, spesielt når han var under press. Så gikk turen videre. Forsøkspersonen var alltid den siste som fortalte om problemene sine. Så begynte en runde der deltakerne skulle kommentere på det som ble sagt i forrige runde. Offeret snakket først og fikk nesten umiddelbart høyere stemme og mer ujevn tale, hvorpå han klarte å få fram at han hadde et anfall og at han trengte hjelp umiddelbart.

Variabelen som ble manipulert var gruppestørrelsen. Gruppen besto alltid av forsøksdeltakeren og offeret, mens det som ble variert var om forsøkspersonen trodde han var alene med offeret, eller at det var en eller fire andre som også hørte anfallet. I en annen betingelse varierte man kjønn på deltakerne, deriblant forsøkspersonen. I tillegg var det også en betingelse der en av deltakerne var medisinstudent.

Det som ble målt var tiden det tok før forsøksdeltakeren forlot intervjurommet og varslet om hendelsen til en forsøksassistent som satt i gangen. Tok dette mer en seks minutter ble eksperimentet avsluttet.

Gruppestørrelse Antall forsøksdeltakere (N)  % som varslet innen 6 minutter Responstid (sekunder)
2 (Fp & offer) 13 85 52
3 (Fp, offer & 1 annen) 26 62 93
6 (Fp, offer & 4 andre) 13 31 166

Vi ser av tabellen [5] at når forsøkspersonen trodde de var alene med offeret, var det større sannsynlighet for at de varslet om situasjonen enn i de andre gruppebetingelsene. Kjønn og eventuell medisinsk bakgrunn hos en av de angivelige diskusjonsdeltakerne hadde lite å si for resultatet. Dette vil si at gruppestørrelsen var den utslagsgivende variabelen i eksperimentet, noe som betyr at det virkelige eller innbilte nærværet av andre hadde innvirkning på hjelpeatferden til forsøksdeltakeren.

Betydning for sosialpsykologien[rediger | rediger kilde]

Darley og Latanés eksperiment har skapt grunnlaget for en vid forskningstradisjon på gruppepsykologi som ikke bare aktiverende, men også hemmende for handling på bakgrunn av forsøksdeltakernes manglende intervensjon i nødssituasjonen. Forsøket har også senere blitt replikert av ulike forskere med forskjellig kulturell bakgrunn. Blant annet har L. Y. Zhong [6] undersøkt effekten av frykt for kriminalitet og samfunnstype i to ulike kinesiske samfunn. Hun fant at forsøkspersoner med høyt fryktnivå var mindre tilbøyelig til å intervenere i nødssituasjoner.

Eventuelle forbehold[rediger | rediger kilde]

R. Manning, M. Levine og A. Collins publiserte i 2007 en artikkel [7] som omhandler drapet på Kitty Genovese. De legger fram evidens for at de opprinnelige faktaene i saken var sterkt overdrevne, da vitnene umulig kunne ha sett hele overfallet, siden det faktiske mordet skjedde i en trappeoppgang i en bygning. I virkeligheten så kun tre av vitnene så Genovese sammen med morderen, og det var ikke på noe tidspunkt opplagt at overfallet var av en så alvorlig karakter. I tillegg var det et av vitnene som ropte til gjerningsmannen for å skremme ham bort, noe som så ut til å fungere. Man kan dermed ikke si at det ikke forelå noen form for tilskuerintervensjon i saken.

Forfatterne av artikkelen understreker imidlertid at det ikke er tvil om at Darley og Latanés forsøk har hatt stor innvirkning på sosialpsykologien og at tilskuereffekten er reell.

De inkluderer også et sitat som de fleste tror originerer fra Edmund Burke. Så vidt vi vet finnes ingen evidens for at Burke skulle ha sagt dette. Dette eksemplifiserer hvordan feilsiteringer og overdrivelser kan skape hele forskningstradisjoner og talløse introduksjonsbøker i psykologi der Kitty Genoveses mord blir lagt fram som et sjokkerende mislighold av moralsk plikt. Så for å feilsitere Edmund Burke; «The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.youtube.com/watch?v=IBWm9zB-Fdo
  2. ^ Darley, J.M & Latane, B. (1968). Bystander interventon in emergencies: Diffusion of responsibility. Journal of Personality and Social Psychology, 8(4), 377-383.
  3. ^ Darley, J.M & Latane, B. (1968). Bystander interventon in emergencies: Diffusion of responsibility. Journal of Personality and Social Psychology, 8(4), 377-383.
  4. ^ Darley, J.M & Latane, B. (1968). Bystander interventon in emergencies: Diffusion of responsibility. Journal of Personality and Social Psychology, 8(4), 377-383.
  5. ^ Darley, J.M & Latane, B. (1968). Bystander interventon in emergencies: Diffusion of responsibility. Journal of Personality and Social Psychology, 8(4), 377-383.
  6. ^ Zhong, L. Y. (2010). Bystander intervention and fear of crime: Evidence from two Chinese communities. International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 54(2), 250-263.
  7. ^ Manning, R., Levine, M. & Collins, A. (2007). The Kitty Genovese murder and the social psychology of helping. American Psychologist, 62(6), 555-562.