Tianqi-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tianqi-keiseren
Tianqi-keiserens mausoleum utenfor Beijing er (2009) ikke restaurert
Tekopper fra Tianqi-perioden - såkalt Tianqiporselen

Tianqi-keiseren (kinesisk: 天啓, født 23. desember 1605 i Beijing i Kina, død 30. september 1627) var den 15de keiser av Kina under Ming-dynastiet, fra 1620 til 1627. Han var født Zhu Youjiao 朱由校, og var Taichang-keiserens eldste sønn. Taichang-keiseren hadde regjert i bare én måned; maktskiftet kom på alle måter brått på.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Zhu Youjiao - Tianqi-keiseren - kom på tronen da han var 14 år gammel, en måneds tid etter farens død. Han satt ved makten i sju år.

Han interesserte seg heller lite om rikets anliggender, og heller ikke om de nære ting. Man mente at han sviktet sine sønnlige forpliktelser mot faren ved å neglisjere hans ønsker. Det er tenkelig at Zhu Yuojiao led under en lærehemming eller noe mer. Han var ikke lesekyndig og viste ingen interesse for studier.

Han var mest opptatt av å dyrke en hobby med trearbeider, noe som gav ham det spottende tilnavnet den keiserlige tømmermann.

I dette styringsvakuumet kjempet forskjellige embedsmenn, blant dem evnukken Wei Zhongxian, om beslutningsmakten. Wei ble fremmet av keiseren, og fikk et fast grep om palasset innen få år. Mellom 1624 og 1627 utøvde ham et terrorregime i palasset. Han utnevnte sine fortrolige til ministre og forsynte seg fritt fra statsinntektene.

En annen innflytelsesrik skikkelse ble madam Ke, keiserens mangeårige barnepike. Hun ønsket å sjalte ut alle andre kvinner fra keiserens nærhet. Hun innelåste keiserlige konkubiner og og lot dem sulte ihjel.

Tianqi-keiseren holdt seg mest for seg selv, men forordnet etter en tid at Wei skulle rituelt æres på samme måte som Konfucius. Han hadde åpenbart ingen motforestillinger at dette innebar at han under vår- og høstofringene selv da måtte knele ned foran en statue av Wei og berøre gulvet med hodet tre ganger foran den.

En konfuciansk moralistisk-filosofisk orientert gruppe, Donglinpartet, uttrykte uro over forholdene ved keiserhoffet. Som respons forordnet i hemmelighet palasset at en rekke av mandarinene ble henrettet.

Keiserens vedvarende passivitet skadet Ming-styrets anseelse betraktelig. Økonomien stagnerte og byråkratiet var i mange saker helt handlingslammet. Dette førte til langvarige bondeopprør.

Utenrikspolitisk ble riket truet av mandsjuene under deres leder Nurhaci. De hadde allerede erobret store deler av Mandsjuria, og de dårlig utrustede Ming-strykene maktet ikke å gjøre noe med det. I provinsen Shandong gikk det hemmelige selskap Den hvite lotus til opprør. Alt dette utløste stor utilfredshet med Ming-styret hos mange av dets undersåtter, og det vokste seg sterkere den overbevisning at dette dynastiet ikke lenger maktet å styre landet og hadde tapt det himmelske mandat.

Tianqi-keiseren døde i 1627 noe før sin 27-årsdag. Wei Zhongxian mistet sin makt og ble tvunget til selvmord.

Etter keiserens død overtok hans yngre bror, Zhu Youxiao, under navnet Chongzhen-keiseren. Tianqi-keiseren ble gravlagt blant Ming-dynastiets graver nordvest for Beijing.

Ingen av Tianqi-keiserens barn levde opp, slik at han ikke fikk noen etterslekt.

Sønner[rediger | rediger kilde]

Nummer Tittel Navn Født Død Gift Ektefelle Mor Merknader
1 Kronprins Huaichong
懷沖太子
Slektsnavn: Zhu (朱)
Eget navn: Ciran (慈燃)
1623 1623 nei ingen Keiserinne Zhang Dødfødt
2 Kronprins Daohuai
悼懷太子
Slektsnavn: Zhu (朱)
Eget navn: Ciyu (慈焴)
1623 1624 nei ingen Konsort Hui, née Fan
3 Kronprins Xianchong
献沖太子
Slektsnavn: Zhu (朱)
Eget navn: Cijiong (慈炅)
1625 30. mai 1626 nei ingen Konsort Rong, née Ren Døde i Wanggongcheng-eksplosjonen

Døtre[rediger | rediger kilde]

Nummer Tittel Navn Født Død Gift Ektefelle Mor Merknader
1 Prinsesse Yongning
永寧公主
Slektsnavn: Zhu (朱)
Eget navn: Shu'e (淑娥)
1622 1624 nei ingen Konsort Hui, née Fan
2 Prinsesse Huaining
懷寧公主
Slektsnavn: Zhu (朱)
Eget navn: Shumo (淑嫫)
17. april 1624 1625 nei ingen Konsort Cheng, née Li Født under det store jordskjelvet i Beijing

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Taichang-keiseren 
Keiser av Kina (Ming-dynastiet)
Etterfølger:
 Chongzhen-keiseren