Tianjinmassakeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tianjinmassakeren den 21. juni 1870 anses som en av de mest arketypiske og viktigste jiao'an eller «misjonærhendelser» i den seneste fase av Qing-dynastiet i Kina. Hendelsen markerer slutten på den så langt relativt samarbeidsvillige ånd mellom fremmedmaktene og Tongzhi-keiserens hoff, og innvirket kraftig på den pågående reforhandling av Tianjintraktaten av 1858.

Forhistorie og hendelsforløp[rediger | rediger kilde]

I juni 1870 spredte det seg rykter om kidnappinger i det sentrale og nordlige Kina, og man beskyldte som regel katolske misjonærer for å stå bak, Katolske nonner drev mange barnehjem og tok imot alle, uansett om de var syke eller faktisk nær døden. Ofte gikk de ut på gatene på leting etter småbarn som var blitt overlatt til seg selv; det var et nokså alminnelig fenomen at særlig jentebarn kunne få slik behandling av sine foreldre. Mange av de sykelige barne døde etter en kort tid på barnehjemmene. Det ble hevdet av antimisjonskrefter at barna ble avlivet av søstrene.

Antikatolske mandariners forfatterskap spilte en viktig rolle for at slike rykter fikk grobunn. I lange tider hadde det kommet skrifter som understreket at kristendommen var uforenlig med kinesiske verdier. Mange hevdet at denne vestlige religion bare var en korrumpering av buddhismen, og ikke hadde noe av verdi å tilføre det konfucianske Kina. Denne polemikken fikk en skarpere brodd fra 1860, og landet ble oversvømmet av pamfletter som tok direkte sikte på å oppflamme følelsene.

Én av de traktatene var Bi xie ji shi («Fakta som avverger heresi»). Her ble det spilt på at det kinesiske uttrykket for katolisisme, «Den himmelske herres religion» , ligner lydlig på «grynt fra den himmelske gris», ved at Jesus ble fremstilt som en gris. Teksten forteller at Jesus ble korsfestet fordi han forførte Judeas lederes hustruer og døtre, og til og med kongens konkubiner. På korset utstøtte han høye rop, ble forvandlet til en gris og døde. Det fortelles at de utenlandske misjonærer fjerner fostre og morkate fra gravide kvinner, klemmer øynene ut av konvertittene og bruker dem i alkymi, og forfører kinesiske kvinner.

Den 18. juni 1870 ble det arrestert en mann i Tianjin som hevdet at han hadde solgt barn til det lokale katolske barnehjems vaktmester. Dette oppflammet ryktene. Misjonærene var klare over at det var antivestlige krefter i embedsverket som pustet til ilden.

Kinesiske myndigheter hadde så et møte med lokale franske myndigheter i Tianjin som etter andre opiumskrig hadde protektoratsrettigheter i forhold til den katolske misjon. Dette førte til å begynne med til at spenningen avtok noe. Men under et komplisert og ikke helt oppklart hendelsesforløp den 19. juni tiltvang den franske konsul Fontanier seg adgang til yamenet til den lokale kinesiske magistrat. En rasende mengde samlet seg utenfor, og det kan se ut til at konsulen lot sine folk åpne ild. Folkemengden ble ytterligere ansporet av dette, og tok livet av konsulen og hans rådgiver. Deretter gikk de løs på katolske institusjoner i byen og ødela dem, og drepte 20-40 kinesiske katolikker og 21 utlendinger. Drapene av de franske nonnene, tilhørende kongregasjonen vincentinerinnene, skjedde på grufullt vis. Det hele fant sted den 21. juni. Nonnene som ble anklaget for overgrepene mot barnehjemsbarn fikk klærne revet av seg, ble voldtatt, fikk brystene skåret av og øynene gravd ut før de til slutt ble brent levende.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Franskmennene sendte da kanonbåter til Tianjin, og den franske regjering krevde reparasjoner og represalier. Den aldrende embedsmannen Zeng Guofan ledet forhandlingene fra kinesisk side. Det endte med at 18 kinesere ble henrettet; kanskje var det ikke dem som hadde begått udådene, bevisene var svake. 25 andre ble dømt til hardt straffearbeid ved grensen, og skadeserstatninger og reparasjoner på sammenlagt 492.500 tael.

Kineserne sendte så en delegasjon med en formell beklagelse til Frankrike, der de fikk foretrede for den midlertidige franske statssjef Adolphe Thiers i november 1871.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paul A. Cohen: China and Christianity: The Missionary Movement and the Growth of Chinese Anti-Foreignism, 1860-1870. Cambridge MA: Harvard University Press, 1963
  • John King Fairbank: «Patterns Behind the Tientsin Massacre», i Harvard Journal of Asiatic Studies 20, no. 3/4 (1957), s. 480-511.
  • Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis books, 1980
  • Barend J. ter Haar, Telling Stories: Witchcraft and Scapegoating in Chinese History, Leiden: Brill, 2006, kapittel 4, ‘Westerners as Scapegoats’ s. 154-201.