Tiananmenepisoden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tiananmenhendelen»)

Tian'anmenhendelsen, eller Tian'anmenepisoden (kinesisk: 四五天安门事件, pinyin: Sìwǔ Tiān'ānmén shìjiàn = «5. april Tiananmenhendelsen») fant sted den 5. april 1976 i Beijing i Folkerepublikken Kina og var en sorgmanifestasjon for avdøde statsminister Zhou Enlai som begynte den 4. april og kulminerte med sammenstøt og politiinngripen ett døgn etter. Tusener av kinesere tok del i den, og den ble tolket politisk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den himmelske freds plass (Tiananmenplassen) sett fra Tiananmen, med Chang'an-avenyen i forgrunnen. Midt på plassen er Monumentet for folkets helter. Til høyre ligger Folkets store hall. Mao-mausoleet i bakgrunnen kom til senere, etter Maos død.

I kulturrevolusjonens siste fase kom det til stadig tautrekking mellom tilhengere av den radikale maoisme rundt firerbanden på den ene side, og de reformvillige rundt politikeren Deng Xiaoping. Fra februar 1976 hadde radikale studenter angrepet Deng på storskriftsplakater og i demonstrasjoner. Angrepene skjedde også i form av avisartikler.

Statsminister Zhou Enlai, som hadde dødd den 8. januar, hadde vært Kinas mest populære politiker, selv om – eller delvis fordi – han ikke var blitt gjenstand for noen persondyrkning på linje med Mao Zedong. Selv om han var kommet seg helskinnet gjennom kulturrevolusjonen, ble han av mange identifisert med den liberale politiske fløy.

Hendelsen[rediger | rediger kilde]

Dèng Xiǎopíng

Fra slutten av mars, som det stundet mot Qingmingfesten da man i Kina tradisjonelt minnes de avdøde forfedre, hadde en stadig voksende skare av kinesere dratt inn til Tiananmenplassen for å legge ned kranser for Zhou Enlai ved Monumentet for folkets helter, sentralt ute på plassen. Etter få dager lå det tett i tett med kranser fra dette monumentet og helt ned til Chang'an-avenyen ved selve Tiananmen i plassens nordlige del. Landet hadde ikke siden i 1949 opplevet et så omfattende virkelig spontant uttrykk for folkelige følelser. Politiet og sivilkledte sikkerhetsfolk fulgte nøye med og fotograferte og filmet hva som gikk for seg, men det ble ikke grepet inn. Det var imidlertid klart for ledende kommunister at det for de fleste av de sørgende måtte dreie seg om meget mer enn en sørgemanifestasjon.

Om kvelden den 4. april, en dag før selve Qingmingfesten, toppet det seg med en mengde på mange tusener byborgere sammen på Tiananmenplassen. Det dreide seg i alle fall om over ett hundre tusen. Rundt monumentet la de atter ned nye kranser og blomster. De deklamerte og la fra seg dikt for å ære Zhou Enlai. Plassen var også fylt med faner som hyllet den avdøde statsminister.

Politbyrået møttes for å diskutere hva man skulle gjøre. Den fremherskende tolkning var at de hadde med denne til synes fredelige sorgytringen i virkeligheten var en aksjon som var nøye planlagt av kontrarevolusjonære som ville styrke Deng Xiaopings stilling og ramme kulturrevolusjonens ledende krefter med Maos hustru Jiang Qing i spissen. Mao Zedong var selv for redusert til å overvære møtet, men hans nevø Mao Yuanxin tjente som hans liaison, og Mao gav sin tilslutning til denne synsmåten etter at han ble informert i etterkant.

Om morgenen 5. april innfant det seg igjen store folkemasser, bare for å oppdage at politiet hadde fjernet deres minnegaver. Man begynte å protestere. Det ble proklamert at herredømmet til Qinshi Huangdi nå var til ende, noe som vel siktet ikke bare til Mao selv, men også til hans nærmest allierte. Denne indirekte politiske talemåten var blitt vanlig under kulturrevolusjonen. For eksempel var viktige faser i denne revolusjonen blitt innvarslet av kritikk mot teaterstykker eller kampanjer mot Konfucius.

Et annet eksempel på at kulturrevolusjonens kritikere hadde lært seg den samme kunsten, var ett av diktene som ble etterlatt ved monumentet. Det kritiserte keiserinnen Wu Zetian som hadde grepet makten etter at hennes mann døde. Diktet gav ikke mening eller relevans dersom man ikke leste det som et a propos til den stadig svakere Mao Zedong og hans hustru Jiang Qing.

Ut på kveldingen eskalerte situasjonen raskt til slåsskamper med politiet, og noen biler ble stukket i brann. Mengden som var vokst til ca. 100.000 stormet også en rekke regjeringsbygg rundt den store plassen. Utpå kvelden spredte mengden seg og folk gikk hjem. Bare en liten hard kjerne ble igjen. Ti tusen fra militsen, tre tusen politimenn og fem bataljoner soldater fra Folkets frigjøringshær omringet plassen og rykket inn etter kl. 21.00. De få gjenværende demonstranter ble angrepet, slått og arrestert av politiet og arbeidermilitsen rundt kl. 22.00.

Jiang Qing hadde fulgt dagens begivenheter med kikkert fra Folkets store hall ved plassens vestre langside. Klokken 23 kom hun til Mao Zedongs mottakelsessal i regjeringskvarteret Zhongnanhai og rapporterte til ham at «de kontrarevolusjonære» hadde tapt. Deretter fulgte en nattlig feiring av seieren.

Følger[rediger | rediger kilde]

Den 6. april om morgenen møttes politbyrået på nytt. Tretti tusen militsmenn ble beordret til å patruljere plassen og områdene rundt, og ni bataljoner ble stilt i alarmberedskap. Igjen ble vedtakene bragt av Mao Yuangxin til hans onkel Mao Zedong, som approberte alle vedtak.

Neste dag rapporterte Folkets Dagblad om «seieren over de kontrarevolusjonære». Samme dag, den 7. april, ble Deng Xiaoping i Maos og Sentralkomiteens navn fratatt alle sine partiembeder og satt i husarrest. I stedet ble Hua Guofeng etablert som Maos nye «kronprins».

I de påfølgende måneder fortsatte kampanjen mot Deng; han ble angrepet som en ny Imre Nagy og Tiananmenepisoden ble i negativ mening sammenlignet med oppstanden i Ungarn i 1956.

Nettsted[rediger | rediger kilde]