Thurstan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Thurstan, eller Turstin (født ca 1070 i Normandie, død 6. februar 1140) var erkebiskop av York i årene 1114 til 1140. Han var sønn av en Anger eller Auger, som hadde en post som prebend ved St Paul's i London, og hans bror var biskop av Evreux i Normandie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Thurstan var sønn av en kanikk og St Paul-katedralen iiLondon ved navn Anger, Auger eller Ansgar (fra det norrøne Ásgeir eller Ōs-gār), som hadde prebende i Cantlers. En annen av Angers sønner, Audoen, ble senere biskop av Évreux.[1][2][3][4] Thurstans mor het Popelina.[4] Thurstan ble født omkring år 1070 i Bessin-regionen i Normandie. Før 1104 ble faren gitt Cantlers som prebende av biskop Maurice av London, og familien flyttet til England.[5]

Thurstan fikk selv et prebende ved St Paul's, Consumpta per mare,[6] og tjenestegjorde som klerk både for William og for kong Henrik I.[7] En gang tidlig i sin karriere besøkte han Cluny, der han avla løfte om å bli kluniasensisk munk senere i livet.[5] Thurstan var også kong Henrik som almonier,[8] og det var kongen som så til at Thurstan ble valgt til erkebiskop av York i august 1114.[9] Han ble diakonviet i desember 1114 og ordinert til katolsk prest den 6. juni 1115[7] av Ranulf Flambard, som var biskop av Durham.[10]

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Som erkebiskop ble han involvert i en stor kontrovers som kom til oppta store deler av hans øvrige liv og sende ham i eksil fra England i flere år. Erkebiskopen av Canterbury, Ralph d'Escures, nektet å vigsle Thurstan om han ikke også underkastet lydighet for det sørlige erkebispedømme. Thurstan nektet dette og ba kongen om tillatelse for å reise til Roma og be pave Paschal II om konsultasjon. Kongen avslo mens paven på sin side ga en erklæring mot erkebiskopen av Canterbury. På konsilet eller kirkemøtet i Salisbury i 1116 ga den engelske kongen ordre om at Thurstan skulle underkaste seg, men Thurstan sa isteden fra seg erkebispedømmet, skjønt det ble ikke satt ut i effekt.

Den nye pave Gelasius II, også dennes etterfølger Calixtus II, gjorde seg til talsmann for at konflikten lå i erkebiskopens stahet, og i oktober 1119, til tross for de løfter som var gitt til kong Henrik I, ble han vigslet av pave Calixtus i Reims. Rasende over dette sviket nektet kongen ham å komme tilbake til England og han forble for en tid ved pavens hoff. Etter en tid maktet hans støttespillere å skaffe ham et forlik med kongen, og etter å ha tjenestegjort for kongen i Normandie ble han kalt tilbake til England i 1121.

En av hovedsvakhetene ved erkebispedømmet i York var mangelen på en biskop som suffragan, men Thurstan maktet å sikre bispedømmet i Whithorn. Det er mulig at han maktet å komme til en avtale med Fergus av Galloway for å sikre seg flere bispedømmer og samtidig øke prestisjen til kongedømmet i Galloway. Den første biskopen var en innfødt galwegianer, Gilla Aldan. Utnevnelsen vekket vreden til Wimund, en underlig krigerbiskop fra Man. Til tross for denne motstanden overlevde det nye bispedømmet i Galloway. Antallet bispedømmer under York var viktig for å sikre statusen for erkebispestolen og mindre sårbart fra angrep fra Canterbury.

Da en ny erkebiskop av Canterbury ble innvigslet, William de Corbeil, nektet Thurstan både å anerkjenne ham og møte opp ved innvigslingen. Striden mellom erkebispestolene fortsatte og ved to anledninger sendte begge personlige klager til Roma. I 1138 var Thurstan med på å inngå en fredsavtale i Roxburgh mellom England og Skottland og tok en aktiv part i å samle den hærstyrken som beseiret skottene ved Fanenes slag i august 1138. Tidlig i 1140 dro han til bispedømmet i Pontefract og her døde han den 6. februar 1140.

Hans ettermæle forteller at han var sjenerøs overfor kirkene i sitt bispedømme og at han var grunnlegger av flere religiøse hus.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thurstans liv i Fasti eboracenses, redigert av James Raine, 1863
  • Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, 1911

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Greenway Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066-1300: Volume 1: St. Paul's, London: Prebendaries: Cantlers
  2. ^ Hollister Henry I p. 242–244
  3. ^ Spear "Norman Empire and the Secular Clergy" Journal of British Studies p. 5
  4. ^ a b Keats-Rohan Domesday Descendants p. 151
  5. ^ a b Burton "Thurstan" Oxford Dictionary of National Biography
  6. ^ Greenway Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066-1300: Volume 1: St. Paul's, London: Prebendaries: Consumpta-per-Mare
  7. ^ a b Greenway British History Online Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066-1300: Volume 6: York: Archbishops
  8. ^ Barlow English Church s. 83
  9. ^ Fryde, et al. Handbook of British Chronology s. 281
  10. ^ Mason "Flambard, Ranulf" Oxford Dictionary of National Biography


Forgjenger:
 Thomas II av York 
Erkebiskop av York
Etterfølger:
 William I FitzHerbert