Thorstein Hiortdahl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Thorstein Hallager Hiortdahl (født 4. mai 1839 i Bergen, død 29. oktober 1925 i Kristiania) var en prisbelønt norsk geolog og kjemiker, kjent for sine krystallografi-studier av hvordan mineraler danner krystaller.[1]

Etter examen artium fra Bergen katedralskole 1857 studeret han medisin og kjemi under Adolph Strecker ved Det Kongelige Frederiks Universitet i hovedstaden. Så ble han amanuensis ved mineralkabinettet, stipendiat 1866-68 og førsteamanuensis 1868-72 ved Universitetets Kemiske Laboratorium etter Hans Henrik Hvoslef. Hiortdahl vant i 1872 kampen om universitetets nye kjemiprofessorat (nummer to ved siden av Peter Waage som satt 1862-1900), og var altså professor i kjemi 1872-1918. Etter Waage's død i 1900 overtok han også bestyrerjobbet for kjemilaben. Kjemimiljøet et ble etterhvert eget Kjemisk institutt (UiO), og han jobbet fra 1915 til sin avgang i 1918 mye med den nytilsatte Ellen Gleditsch som i 1929 ble professor i uorganisk kjemi. Han hadde også lærerstilling i kjemi ved Militærets Høiskole 1868-1912. Hiortdahl oppdaget visstnok partiell isomorfi blant organiske stoffer. Mineralet hiortdahlitt ble undersøkt av Hiortdahl utenfor Langesund i sin tid.

Verv og premier[rediger | rediger kilde]

  • dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1887–92
  • Det akademiske kollegiums formann 1890–92
  • Apotekereksamenskommisjonen formann 1872–1918
  • Kristiania bystyre 1883–92
  • Aas høiere Landbrugsskole, i tilsynskomiteen 1881–96
  • Kontrollkommissionen for Rigets Maal og Vægt, medlem

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjørn Pedersen (24. januar 2012). «Thorstein Hallager Hiortdahl». Store norske leksikon.