Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Våpenskjoldet til Edmund Krokrygg, jarl av Lancaster, og hans etterkommere.

Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster (ca. 1278 – 22. mars 1322) var en av lederne i baronenes opprør mot kong Edvard II av England.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Thomas var den eldste sønnen til Edmund Krokrygg (Crouchback), 1. jarl av Lancaster og Blanche av Artois. Hans besteforeldre på farssiden var Henrik III av England og Eleanora av Provence. Besteforeldre på morssiden var Robert I av Artois og Matilda av Brabant, datter av Henrik II, hertug av Brabant.

Fra sin far arvet Thomas jarldømmet Lancaster, Leicester, og Derby. Fra sitt ekteskap med Alice de Lacy, hertuginne av Lincoln, datter av Henry de Lacy, 3. jarl av Lincoln, ble han også jarl av Lincoln, jarl av Salisbury og 11. baron av Halton da hans svigerfar døde i 1311. Som herre over fem jarledømmer var en av de rikeste og mektigste menn i England.

Fra støttespiller til opposisjon[rediger | rediger kilde]

Han tjenestegjorde ved kroningen av sin fetter, kong Edvard II av England, den 25. februar 1308 ved å bære Curtana, sverdet til Den hellige Edvard Bekjenneren. I løpet av begynnelsen av kong Edvards regime var Thomas åpent en støttespiller, men etter hvert som konflikten mellom kongen og adelen utviklet seg skiftet han allianse. Han avskydde kongens favoritt, Piers Gaveston, som hadde hånt ham som «felespiller» (overført betydning som ‘småkjeltring’) og sverget hevn da Gaveston forlangte at kongen avskjediget en av hans tjener.

Thomas av Lancaster var en av baronenes ledelse, det såkalte styret til komitéen av 21 ordeinen (gammel-engelsk for ‘de som styrer’), og som forlangte at Gaveston skulle bli forvist og at et styre av baroner, et oligarki, skulle etableres. Hans private hær klarte å skille kongen og Gaveston, og Thomas var en av «dommerne» som dømte Gaveston og fikk ham henrettet.

Hans ekteskap med Alice de Lacy var ikke en suksess og de fikk ingen barn, men han hadde to barn utenfor ekteskap. I 1317 ble hun bortført fra hennes herskapshus i Canford i Dorset av Richard de St Martin, en ridder som tjenestegjorde for John de Warenne, 8. jarl av Surrey. Denne hendelsen skapte en strid mellom Thomas og de Warenne, og Thomas skilte seg senere fra sin hustru og beslagla to av de Warennes festninger som gjengjeldelse. Kong Edvard grep deretter inn og de to jarlene ble tvunget til en uvillig og skjør våpenhvile.

Selv om han var skilt fra sin hustru beholdt han hennes mektige jarledømmer i Lincoln og Salisbury. Det var i henhold til ekteskapskontrakten som de to familiene hadde blitt enig om og som var effektiv fra og med dødsfallet av hans svigerfar, og han holdt således jarledømmene i eget navn og ikke i sin hustrus.

Thomas tar makten[rediger | rediger kilde]

Etter det katastrofale nederlaget i slaget ved Bannockburn i 1314 hvor hæren var spredt ble kong Edvard tvunget til overlate makten til Thomas som i realiteten ble Englands hersker. Jarlen av Lancaster hadde holdt tilbake sine egne styrker i påvendte av at kongen kom tilbake. Thomas erstattet kongens støttespillere i nøkkelposisjoner med sine. Han forsøkte deretter å styre landet i de neste fire årene, men han var ute av stand til å forhindre skottene å invadere og herje de nordlige områdene av England. I 1318 kom en ny fraksjon av baroner sammen og Thomas av Lancaster ble avsatt fra sin posisjon.

Pontefract Castle var Thomas av Lancasters favorittbosted, og det ble også det sted han ble henrettet.Fra et maleri 1620.

Det nye lederskapet som etter hvert ble ledet av Hugh le Despenser, 1. jarl av Winchester, og dennes sønn, Hugh den yngre Despenser, viste seg å bli mer populære blant adelskapet, og i 1321 ble Thomas av Lancaster igjen leder av et opprør.

Slaget ved Boroughbridge[rediger | rediger kilde]

Kongen sendte sine styrker nordover for å slå ned opprøret, og Thomas ble tvunget stadig nordover og søkte øyensynlig støtte fra Robert Bruces skotske hær. Rett nord for York ved broen over elven Ure ble han derimot beseiret i slaget ved Boroughbridge, og tatt til fange. Han ble stilt for retten av tribunal (domstol) bestående av blant annet far og sønn le Despenser, Edmund FitzAlan, 9. jarl av Arundel, og kong Edvard. Thomas av Lancaster fikk ikke tillatelse til å tale til sitt eget forsvar, og han fikk heller ikke tillatelse til å la noen andre tale for seg. Han ble dømt til Hengning, trekking og kvartering, men på grunn av sitt kongelige blod ble dommen redusert til henging. Han ble dømt for forræderi og henrettet i nærheten av Pontefract Castle.

Religiøs kult[rediger | rediger kilde]

Ved hans død ble hans titler og eiendommer inndratt, men i 1323 søkte hans bror Henry med hell om å få overta jarldømmet av Leicester, og ble således den 3. jarl av Lancaster. I 1326 eller året etter omgjorde parlamentet posthumt dommen, og Hanry fikk da tillatelse til å overta jarldømmene av Lancaster, Derby, Salisbury og Lincoln.

I kjølvannet av forakten og hatet som førte til kong Edvards nedverdige død ble Thomas av Lancasters ry og motiver gjenreist. I det politiske spillet ble han fremstilt og hedret som en martyr og som en helgen i løpet av kun et par måneder etter sin død. Hagiografier ble skrevet om ham og kong Edvard III av England skrev tre ganger til paven med forespørsel om hans helgengjøring. Han ble dog aldri kirkerettslig gjort til helgen, men ryktene om at det skulle skje i løpet av 1390-tallet ga hans religiøse kult en visst oppsving før den døde ut.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • J. R. Maddicott, Thomas of Lancaster, 1307-1322: A study in the reign of Edward II, (Oxford, 1970)
  • C. Given-Wilson, «Richard II, Edward II, and the Lancastrian Inheritance», English Historical Review, 109 (1994), 553-571
  • Ian Mortimer, The Greatest Traitor, (2003).


Forgjenger:
 Edmund Krokrygg 
Jarler av Leicester og Lancaster
(12801322)
Etterfølger:
 Henry av Lancaster