Theodor Innitzer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kardinal Theodor Innitzer
Coat of arms of Theodor Innitzer.svg

Theodor Innitzer (født 25. desember 1875 Neugeschrei ved Wipert i Bøhmen i Østerrike-Ungarn, nå Nove Zvolani/Vejprty i Tsjekkia, død 9. oktober 1955 i Wien i Østerrike) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 19321955.


Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en fabrikkarbeider. Etter å ha fullført grunnskolen ble han lærling i en tekstilfabrikk. Prosten på hjemstedet støttet ham slik at han fikk råd til å gå på gymnasiet. i Kaaden (Kadan), der han tok matura i 1898.

Høyere utdannelse og karriere 1898–1932[rediger | rediger kilde]

Theodor Innitzer ble prestekandidat ved erkebispedømmet Wiens presteseminar i 1898, og ble presteviet 25. juli 1902. Han fortsatte sine teologiske studier og ble promovert til den teologiske doktorgrad i 1908.

Han slo deretter inpå en vitenskapelig karriere. Fra 1908 til 1911 var han privatdosent ved Universitetet i Wien, og fra 1913 og frem til 1932 professor i nytestamentlig eksegese (bibelfortolkning) ved Wiens katolsk-teologiske universitet. Mellom 1928 og 1929 var han rektor for Universitetet i Wien. Han var den eneste rektor i Wien på den tid som aktivt beskyttet jødiske studenter mot den tysknasjonale terror som «sterkt» slående studentforeninger bedrev.

Fra 1929 til 1930 var han sosialminister i kansler Johann Schobers tredje regjering.

Den 19. september 1932 ble han utnevnt av pave Pius XI til erkebiskop av Wien, som etterfølger etter kardinalerkebiskop Piffl.

Fersk kardinal 1933–1937[rediger | rediger kilde]

Bare noen få måneder etter ble han kreert til kardinal, den 12. mars 1933.

Innitzer og det østerrikske episkopat var velvillig innstilt til kansler Dollfuss' planer om å omdanne Østerrike fra demokratisk republikk til en stenderstat, noe de oppfattet som i harmoni med pave Pius XIs sosialencyklika «Quadragesimo anno» fra 1931. Kort etter at han ble kardinal, ble det lenge etterlengtede konkordatet mellom Østerrike og Den hellige Stol undertegnet den 5. juni 1933.

Under stenderstatens år forsøkte Innitzer å forsterke det kirkelige Caritas og styre Den katolske Aksjons lekmannsarbeid, og slik øke det katolske bidrag til lindringen av den sosiale og samfunnsmessige krise.

Innitzer under Anschlussåret 1938[rediger | rediger kilde]

Rett etter Anschluss og de tyske militære styrkers innmarsj i Østerrike led Innitzer under en illusjon om at man skulle klare å komme til en forståelse med NS-regimet. Den 15. mars 1938 avla han et høflighetsbesøk hos Hitler, som var kommet til Wien. Tre dager etter undertegnet Innitzer og de øvrige katolske biskoper en høytidelig erklæring. Her bekreftet han de østerrikske katolikkers beredvillighet til å forholde seg lojalt overfor statsmaktene. I isolasjon var dette en katolsk selvinnlysende sannhet.

Men Innitzer og de øvrige østerrikske biskopene undertegnet dessuten deretter en annen erklæring den 27. mars. Her talte biskopene også om NS-politikkens «fortjenester»; erklæringen inneholdt formuleringer som uttrykte biskoppelig anerkjennelse av det nazistene hadde utrettet i (völkischer) hensikt. De skrev videre at det var en «nasjonal plikt» for østerrikerne å stemme for Anschluss ved den tilstundende folkeavstemning.

En nazistisk «spin doctor» var inne i bildet ved utformingen av denne erklæringen, den brutale gauleiteren Josef Bürckel. Han var en alkoholisert lærer fra Pfalz. En katolsk NS-aktivist og Bürckel-medarbeider ved navn Josef Himmelreich klarte å få kardinalen til å tilføye med håndskrift et «Heil Hitler» da han undertegnet erklæringen. Faksimiler av erklæringen ble deretter raskt hengt opp som plakater rundt om i Østerrike og i Tyskland.

Det ble nå klart for mange mer realistiske observatører at Innitzer slet med alvorlige illusjoner hva gjaldt soliditeten ved Hitlers og hans medarbeideres løfter og intensjoner. Et mer avmålt språk kunne ha tjent til biskopenes ære, mente mange.

Dette var også det synspunkt som man hadde i Roma. Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Vatikanets kardinalstatssekretær, kardinal Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende. Pacelli gjorde det klart at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det het blant annet at «De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov» (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.

At det ikke lyktes Innitzer eller de øvrige østerrikske biskoper å demme opp for den latente antikatolisismen blant nasjonalsosialistene, ble klart nokså raskt. Den 28. september 1938 overrakte biskopene et memorandum til Hitler der de gikk hardt ut mot den skarpe «kulturkamp» som var blåst i gang i Østerrike, og fremførte en rekke eksempler på overgrep fra embedsverket.

Motstanden toppet seg den 7. oktober etter rosenkransbønnen i Stephansdom, da mer enn 7 000 unge katolikker protesterte offentlig, og gjorde narr av naziparoler som de forandret ordene på. De var blitt inspirert av kardnalens ord fra prekestolen: «Vi har bare én Fører: Kristus!».

Reaksjonen lot ikke vente lenge på seg. Dagen etter, den 8. oktober trengte en sydende folkemengde anført av SA og Hitler-Jugend inn i kardinalens residens og den erkebiskoppelige kurie (Curhaus) i Wien, der de ødela og plyndret, gikk fysisk løs på de geistlige som kom i deres vei, og brølte slagord om at Innitzer måtte føres til galgen, eller sendes til Dachau. Wiens nasjonalsosialistiske politipresident satt i et kaffehus på Stephansplatz mens det hele pågikk, og fulgte med på klokken at NS-bandene holdt seg til innenfor den avtalte tidsramme som var blitt avsatt som «Zeitraum für den deutschen Volkszorn» (tidsrom for det tyske folkeraseri).

Kort tid etter ble den katolske presse og de kirkelige foreninger forbudt, og konkordatsbestemmelsene fra 1933, som sikret kirkens rettigheter i det daværende Østerrike, ble erklært ugyldig av nazistene.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Noen måneder før krigsutbruddet deltok han ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.

Innitzer ville ikke være med på å avsondre de katolske jøder fra de øvrige troende. Den tyske sikkerhetstjeneste SD skrev i et notat på bakgrunn av offentlige ytringer fra og agenters rapporter om kardinalene Bertram og Innitzer at «det ikke var å påregne at det fra katolsk side ville skje noen avsondring av jøder under gudstjenesten eller ved sakramentsmottagelsen».

Det lyktes Innitzer og episkopatet å beholde det kirkelige rom stort sett intakt, og derutover å yte hjelp til ofre for nazieregimet, særlig jøder. Innitzer opprettet et embede for dem i sitt erkebiskopelige palass i 1940, kalt «Erzbischöfliche Hilfsstelle für nichtarische Katholiken» og klatrte å berget et høyt antall kristne og mosaiske jøder. Endel ble gjemt i selve hans egen residens.

Innitzer var også en aktør i innenkirkelige stridigheter. Han var en tilhenger av den liturgiske fornyelsesbevegelse innen den katolske kirke, kom dermed på tidlig 1940-tallet i motsetningsforhold om disse spørsmål til erkebiskop Conrad Gröber av Freiburg im Breisgau.

Årene 1945–1955[rediger | rediger kilde]

I 1945 stod naturlig not andre spørsmål enn liturgi i forgrunnen. Det gjaldt praktisk hjelp til sultende og å få i gang gjenoppbyggingen etter krigens ødeleggelser. Innitzer gav sitt presteskap streng instruks om å holde seg borte fra verdslige og politiske spørsmål, og heller sette all sin kraft inn på Caritas og sjelesorg. For å støtte opp om gjenoppbyggingen stiftet han et eget erkebiskoppelig byggeembede.

I 1948 kunne han feire Stefansdomens gjenåpning sammen med Wiens katolikker.

Det lot seg ikke forhindre at Innitzer ble en stadig mer omstridt figur etterhvert som man reflekterte mer og mer over førkrigsårene. Han ble klandret for en vaklende og politisk naiv holdning til nazistene i begynnelsen av 1938. Hans ukritiske holdning til Dollfuss' stenderstat under de forutgående år var også en belastning som bidro til å fremmedgjøre ham i befolkningen.

Det Roma gjorde, var å gi han en koadjutor-erkebiskop i 1950, den dynamiske dr. Franz Jachym, som fra da i virkeligheten overtok det meste av kirkestyret.

Innitzer hadde, til tross for det inntrykk han var skyldig i å vekke i marsdagene 1938, aldri identifisert seg med den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse. Han var heller ikke unnfallende, i motsetning til f.eks. de veikere og ytterst servile Paul Rusch av Innsbruck og titulærbiskop og apostoliske vikar Franz Tschann i Feldkirch.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Johannes der Täufer. Nach der heiligen Schrift und der Tradition dargest. von Theodor Innitzer. Mayer, Wien 1908
  • Kommentar zum Evangelium des heil. Lukas mit Ausschluß der Leidensgeschichte, (Von Franz Xaver Pölzl. 2. umgearb. Aufl. bes. von Theodor Innitzer.) Graz og Wien 1912
  • Hofrat Dr. Fr. X. Pölzl. Styria, Graz 1915
  • Kommentar zum Evangelium des heiligen Markus mit Ausschluß der Leidensgeschichte, (Begründet von Franz Xaver Pölzl. 3. umgearb. Aufl. bes. von Theodor Innitzer.) Graz og Wien 1916.
  • Kurzgefaßter Kommentar (Commentar) zu den vier heiligen Evangelien. (Begründet von Franz Xaver Poelzl fortgesetzt von Theodor Innitzer. 4 verb. Aufl.) Graz 1928
  • Die Religion der Erde in Einzeldarstellungen, (Sammen med Fritz Wilke), Leipzig og Wien, 1929
  • «Das Heilige Jahr und der Friede», i Hermann Hoffmann: Die Kirche und der Friede, 1933
  • Er ist auferstanden! Bilder v. Josef v. Führich. Erklärung v. Theodor Innitzer. Bernina, Wien 1949
  • Glaubensbrief. Herder, Wien 1939-40
  • Was tun wir selbst? Kardinal-Erzbischof Theodor Innitzer u. Erzbischof-Koadjutor Franz Jachym rufen zur Hilfe f. junge Familien. Kath. Familienwerk der Erzdiözese Wien, Wien 1951

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hellmut Butterweck: Österreichs Kardinäle: von Anton Gruscha bis Christoph Schönborn. Ueberreuter, Wien 2000. ISBN 3-8000-3764-5
  • Maximilian Liebmann: Kardinal Innitzer und der Anschluß – Kirche und Nationalsozialismus in Österreich 1938. Graz 1982
  • Franz Loidl: Geschichte des Erzbistums Wien. Herold, Wien 1983. ISBN 3-7008-0223-4
  • Franz Loidl: Insultation Kardinal Innitzers durch Radikal-Nationalsozialisten anfangs Juli 1939. 1976
  • Matthias Platzer: Kardinal Theodor Innitzer: (1875 – 1955) (Dipl.-Arb.) Universität Wien, 2000
  • Viktor Reimann: Innitzer – Kardinal zwischen Hitler und Rom. (Überarb. Neuausgabe.) Amalthea, Wien/München 1988


Forgjenger:
 Friedrich Gustav Piffl 
Katolsk erkebiskop av Wien
Etterfølger:
 Franz König