The Temptations

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Temptations på Gurtenfestival 2000

The Temptations er ei kjent vokalgruppe fra USA med repertoar innen rhythm and blues, doo-wop, funk, disco og soul. Gruppa, som stort sett har vært en kvintett, blei stifta i 1961 og har altså nå (2009) eksistert i nærmere femti år – riktig nok med skiftende besetning. Det er bare Otis Williams av de opprinnelige medlemmene som fortsatt er i live. Gruppas popularitet var på topp på 1960-tallet, men den hadde også flere stor hits på begynnelsen av 1970-tallet. Den regnes som en av historias største suksesser innen populærmusikk. Den var svært viktig for å etablere plateselskapet Motown, som den har vært tilknytta i 40 år (1961–77 og 1980–2004), og dets spesielle sound. I tillegg til utsøkte vokalharmonier er The Temptations kjent for sin sceneopptreden med enkel, men effektfull koreografi og stilfulle dresser.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

The Temptations har utgangspunkt i de to gruppene The Primes og The Distants.

The Primes var en doo-wop-trio bestod av barndomsvennene Paul Williams, Eddie Kendricks og Kel Osbourne . Guttene var opprinnelig fra Birmingham i Alabama, der de i 1955 hadde danna gruppa The Cavaliers (sammen med Wiley Waller), men de flytta etter hvert til Detroit for å søke lykken innen musikk. De blei svært populære lokalt, og manageren deres, Milton Jenkins, fikk i tillegg satt sammen ei jentegruppe etter samme modell, The Primettes – som etter hvert skulle bli til The Supremes.

The Distants hadde sin bakgrunn i ymse grupper der Otis Williams hadde vært sentral. Andre medlemmer var Elbridge «Al» Bryant, James «Pee-Wee» Crawford (etter hvert erstatta av Albert «Mooch» Harrell), Richard Street og Melvin Franklin.

Begge gruppene var sterkt inspirert av de store innen tidas Detroit-musikk, som The Miracles og Smokey Robinson, The Cadillacs, Frankie Lymon & the Teenagers, The Drifters og The Isley Brothers.

The Distants fikk gitt ut et par singelplater, hvorav «Come On» blei en lokal hit. De fikk så i 1960 et tilbud om kontrakt med plateselskapet Motown under ledelse av Berry Gordy. Williams, Bryant og Franklin takka ja, mens de to andre valgte å drive The Distants videre. Samtidig var The Primes i oppløsning da Osbourne flytta fra Detroit. Otis Williams gav nå Kendrick tilbud om å være førstesanger i den nye gruppa, noe denne godtok under forutsetning av at Paul Williams også fikk være med.

Det blei dermed Otis Williams, Melvin Franklin, Elbridge Bryant, Eddie Kendricks og Paul Williams som våren 1961 inngikk kontrakt med Gordy, i begynnelsen riktig nok på platemerket Miracle. Gruppa kalte seg først The Elgins, men da det viste seg at dette navnet var opptatt, kom de opp med The Temptations.

The Temptations[rediger | rediger kilde]

Fram til 1963 spilte de inn sju singler (en under navnet The Pirates). Ingen av dem kom inn på Hot 100-lista i USA. Likevel blei gruppa kjent som ei av landets mest talentfulle grupper, og det var særlig Paul Williams og Eddie Kendricks (som delte på førstestemmene) som vakte oppsikt. Plateselskapet prøvde med ulike låtskrivere og ulike stilarter for å finne hva som kunne bringe The Temptations til topps, men uten hell. På slutten av 1963 fikk Bryant sparken og blei erstatta av David Ruffin.

I april året etter lyktes det så endelig for gruppa. Med «The Way You Do the Things You Do» (skrevet av Smokey Robinson og Bobby Rogers) kom de inn på Topp 20. Kendrick sang førstestemmen på denne og de to neste singlene. Robinson var imidlertid fascinert av Ruffins stemme, og var på leiting etter en passende låt. Det blei «My Girl» (av Robinson og Ronald White), som blei utgitt julaften 1964 og nådde førsteplass på listene i mars året etter. Den dag i dag er dette gruppas signaturmelodi. Ruffin sang også førstestemmen på neste tre singlene; alle kom inn på Topp 20.

Norman Whitfield overtok snart som hovedprodusent for gruppa, og han fikk flytta dem fra Robinsons myke ballader til en råere soul-stil a la James Brown. De fikk flere hits, de fleste med Ruffin i front. I perioden fram til 1968 kom det også årlig nye album fra The Temptations. De blei internasjonale stjerner og hadde hyppige tv-opptredener.

Ruffin mente nå at det var han som hadde sikra suksessen, og han tok til å kreve spesialbehandling. Da The Supremes endra navn til Diana Ross and The Supremes, mente han at et tilsvarende navneskifte var passende for The Temptations. Samtidig gjorde kokainbruk at han ikke møtte til øvinger og konserter. Etter flere advarsler fikk han i juni 1968 sparken,og Dennis Edwards kom inn som erstatter. Ruffin godtok avgjørelsen til å begynne med, men så begynte han å dukke opp på gruppas konserter og hoppe opp på scenen under sanger som hadde vært hans. I oktober gikk han til sak mot Motown for å komme unna en tidligere solokontrakt han hadde med selskapet. Resultatet blei et forlik der han forplikta seg til å bli ut kontraktperioden.

The Temptations endra nå atter stil, denne gang mer mot funk/psykedelisk rock. De hadde flere felles opptredener og plater med Diana Ross and the Supremes, som bevegde seg i samme retning. Temptations største suksess fra denne tida er singelen «Cloud Nine» og LP-en med samme navn. Begge kom blant de ti øverste på sine respektive lister, og albumet gav Motown selskapets første Grammy.

Mot slutten av 1960-tallet svikta Paul Williams' helse, samtidig som han blei stadig mer alkoholisert. I 1969 og 1970 var Richard Street (fra The Distants) gjerne med på turneer, der han enten sang Williams' stemme fra bak teppene eller deltok fullt på scenen. Samtidig blei forholdet mellom Kendrick og de andre i gruppa betent, og han gikk ut våren 1971. Omtrent på samme tid nådde «Just My Imagination (Running Away with Me)», der han og Paul Williams deler på å synge førstestemmen, topplassen på hitlistene.

Kendrick blei erstatt av Ricky Owens, som imidlertid viste seg å være et dårlig valg. Gruppa blei derfor nå en periode en kvartett. Paul Williams slutta nå også, og Richard Street tok offisielt over. Williams forstatte som rådgiver og koreograf. Han kom seg noe helsemessig, og Motown var i gang med planer for en solokarriere ta han døde i 1973, sannsynligvis for egen hand.

Damon Harris kom inn som gruppas femtemann, og de hadde flere store hitlåter på begynnelsen av 1970-tallet. Den største kom nok høsten 1972 med Whitfields opus magnum, «Papa Was a Rollin' Stone», en lang dramatisk melodi, som i en nedkorta sjuminutters versjon havna på topp på pop-listene. Verket erobra tre Grammy-priser. Whitfield fulgte opp med flere komposisjoner i samme stil, men dette falt i dårlig smak hos medlemmene av The Temptations, og de bad om å få ham skifta ut som produsent. Dette skjedde, og Jeffrey Bowen overtok ansvaret for gruppa.

Tida for de store slagerne var nå over. Det blei gjort endringer både av besetning og av produsenter uten stor nytte. Otis Williams mente at Motown ikke satsa nok på gruppa, og i 1977 skifta de selskap til Atlantic Records. Heller ikke her fikk de noen suksess, og i 1980 vendte de tilbake til moderhuset.

Etter flere feilslåtte forsøk på å få nye hit valgte Motown å satse på en gjenforeningsturne i 1982. Eddie Kendricks og David Ruffin blei med igjen. Singelen «Standing on the Top» fikk relativt gode plasseringer, og turneen med sju sangere (Ruffin, Kendricks, Otis Williams, Franklin, Edwards, Richard Street og Glenn Leonard) blei – i alle fall økonomisk sett – en suksess. Samarbeidet var imidlertid fortsatt noe svakt, og etter endt turne forlot Ruffin og Kendricks gruppa igjen og fortsatte som duo.

De påfølgende åra hadde The Temptations en og annen hitlåt uten heilt å nå gamle høyder. Det var fortsatt uro i gruppa og stadige skifter i besetninga. I 1989 blei de innvotert i Rockens æresgalleri. Gruppemedlemmene som omtales i galleriet, er Edwards, Franklin, Otis Williams, David Ruffin, Eddie Kendricks og Paul Williams. Etter å ha møttes igjen ved denne anledninga gjennomførte tre av dem en turne under navnet Ruffin/Kendrick/Edwards, Former Leads of The Temptations. Ei planlagt plate blei derimot ikke noe av, da Ruffin døde i 1991 av en overdose kokain. Året etter døde Kendrick (som på denne tida hadde sløyfa s-en sist i navnet sitt) av lungekreft.

Helsa til flere av de gamle Temptations tok til å skrante, og utover på nittitallet fortsatte gruppa med stadig nye folk. I 1997 turnerte Otis Williams, Ron Tyson, Theo Peoples, Harry McGilberry og Terry Weeks. De opptrådte også i pausen på Super Bowl året etter. Samme år kom albumet Phoenix Rising, og for første gang på over tjue år solgte de over en million eksemplarer av ei plate.

I 1998 kom også en to-episoders tv-film basert på Otis Williams' sjølbiografi. Den blei godt mottatt og fikk Emmy-prisen for beste regi. Filmen var utgangspunkt for flere søksmål fra familien til andre av The Temptations. Disse førte imidlertid ikke fram.

I 1999 blei gruppa innvalgt i Vokalgruppenes æresgalleri. Med ulike sammensetninger har de fortsatt også i det nye årtusenet. I 2001 fikk de Grammy for albumet Ear-Resistible, og i 2007 var de nominert for sin versjon av Marvin Gayes «How Sweet It Is (To Be Loved by You)».

Avleggere[rediger | rediger kilde]

Flere av de tidligere Temptation-medlemmene deltar eller har deltatt i ulike avlegger-grupper.

Mest kjent er nok Ruffin/Kendrick/Edwards: Former Leads of the Temptations (R/K/E: Tidligere førstesangere i ...) , som bestod blant annet av de tre navngitte sangerne. Da Ruffin døde, fortsatte Edwards og Kendricks (sammen med inntil fire andre, blant andre Damon Harris) å turnere under navnet The Temptations, noe som førte til søksmål fra Otis Williams.

Da Kendrick så døde, splitta Edwards og Harris opp og danna Dennis Edwards and the Temptations Review og Damon Harris and the Temptations Review. Også andre fra de opprinnelige avleggerne starta Temptation-hyllest-grupper. Besetninga har vært like skiftende som i den originale gruppa. På 2000-tallet har Paul Willams' sønn med samme navn sunget i Edwards' gruppe.

Harris forlot etter hvert sin Review og danna Damon Harris and the Temptations Tribute, mens de øvrige medlemmene kalte seg Glenn Leonard and the Temptations Experience.

Richard Street har også ei gruppe. Den går enten bare under hans navn, eller den kalles Richard Street's Temptations.

Leonard, Woodson og Henderson har turnert som Legendary Lead Singers of the Temptations og The Temptations Reunion Show sia 2004. Også dette har ført til rettssaker fra Otis Williams.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Mest populære låter[rediger | rediger kilde]

Dette er ei oversikt over singler som nådde opp blant Topp 10 på pop-listene i USA eller Storbritannia, samt de som gikk heilt til topps på rhythm-and-blues-lista i USA.

År Tittel USA Topp 10 Storbr Topp 10 R&B nr. 1
1965: «My Girl» 1 - 1
1966: «Get Ready» 29 10 1
1966: «Ain't Too Proud to Beg» 13 - 1
1966: «Beauty Is Only Skin Deep» 3 - 1
1966: «(I Know) I'm Losing You» 8 - 1
1967: «All I Need» 8 26 2
1967: «You're My Everything» 6 - 3
1967: «I Wish It Would Rain» 4 - 1
1968: «I Could Never Love Another (After Loving You)» 13 - 1
1968 «Cloud Nine» 6 - 2
1968: «I'm Gonna Make You Love Me»
(med Diana Ross & the Supremes)
2 2 1
1969: «Run Away Child, Running Wild» 6 - 1
1969: «I Can't Get Next to You» 1 - 1
1970: «Psychedelic Shack» 7 - 2
1970: «Ball of Confusion (That's What the World Is Today)» 3 7 2
1971: «Just My Imagination (Running Away with Me)» 1 8 1
1972: «Papa Was a Rollin' Stone» 1 - 5
1973: «Masterpiece» 7 - 1
1973: «Let Your Hair Down» - - 1
1974: «Happy People» - - 1
1975: «Shakey Ground» - - 1
1991: «The Motown Song»
(sammen med Rod Stewart)
10 - -
1992: «My Girl» (nyutgivelse) - 2 -

Populære album[rediger | rediger kilde]

Dette er ei oversikt over album som komm inn på Topp 10 i USA (US), Storbritannia (UK) eller på Billboars rhythm-and-blues-liste (R&B).

  • 1965: The Temptations Sing Smokey (R&B #1)
  • 1965: The Temptin' Temptations (R&B #1)
  • 1966: Gettin' Ready (R&B #1)
  • 1966: Greatest Hits (R&B #1) (US #5)
  • 1967: Temptations Live! (R&B #1) (US #10)
  • 1967: The Temptations with a Lot o' Soul (R&B #1) (US #7)
  • 1967: The Temptations in a Mellow Mood (R&B #1)
  • 1968: The Temptations Wish It Would Rain (R&B #1)
  • 1968: The Temptations Show (R&B #2)
  • 1968: Diana Ross & the Supremes Join The Temptations (med Diana Ross & The Supremes) (R&B #1) (US #2)
  • 1968: TCB (med Diana Ross & The Supremes) (R&B #1) (US #1)
  • 1968: Live at the Copa (R&B #2)
  • 1969: Cloud Nine (R&B #1) (US #4)
  • 1969: Puzzle People (R&B #1) (US #5)
  • 1969: Together (med Diana Ross & The Supremes) (R&B #6)
  • 1969: On Broadway (R&B #4)
  • 1970: Psychedelic Shack (R&B #1) (US #9)
  • 1970: Live at London's Talk of the Town (R&B #5)
  • 1970: Greatest Hits, Vol. 2 (R&B #2)
  • 1971: Sky's the Limit (R&B #2)
  • 1972: Solid Rock (R&B #1)
  • 1972: All Directions (R&B #1) (US #2)
  • 1973: Masterpiece (R&B #1) (US #7)
  • 1973: Anthology (R&B #5)
  • 1973: 1990 (R&B #2)
  • 1975: A Song for You (R&B #1)
  • 1975: Wings of Love (R&B #3)
  • 1976: The Temptations Do The Temptations (R&B #10)
  • 1982: Reunion (R&B #2)
  • 1984: Truly For You (R&B #3)
  • 1986: To Be Continued (R&B #4)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Denne artikkelen er i hovedsak basert på tilsvarende artikkel på engelskspråklig Wikipedia, slik den framstod 14. oktober 2009. Her oppgis følgende hovedkilder:

  • Nelson George (1994): «Cool as They Wanna Be» i cd-boksen The Temptations: Emperors of Soul, New York: Motown Record Co.
  • Gerald Posner (2002): Motown : Music, Money, Sex, and Power, New York: Random House, ISBN 0-375-50062-6.
  • Carol Teegardin (1986): «Eddie Kendrick: once again, he's doing fine on cloud nine», i Detroit Free Press 6. april 1986.
  • Harry Weinger (1994): «Sunshine on a Cloudy Day» i cd-boksen The Temptations: Emperors of Soul, New York: Motown Record Co.
  • Otis Williams og Patricia Romanowski (1988, oppdatert 2002): Temptations, Lanham: Cooper Square, ISBN 0-8154-1218-5.