The Public Enemy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Public Enemy
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør William A. Wellman
Produsent Darryl F. Zanuck
Manus Kubec Glasmon
John Bright
Harvey F. Thew
Medvirkende James Cagney
Jean Harlow
Edward Woods
Joan Blondell
Donald Cook
Leslie Fenton
Beryl Mercer
Robert Emmett O'Connor
Murray Kinnell
Musikk David Mendoza (dirigent)
Sjeffotograf Devereaux Jennings
Klipp Ed McCormick
Edward McDermott
Filmselskap Warner Bros.
Utgivelsesår 23. april 1931 USA
Lengde 1931: 96 min
1941: 83 min
Budsjett $151 000
IMDb-profil

The Public Enemy er en amerikansk kriminalfilm fra 1931 produsert av Warner Bros. I hovedrollene spiller James Cagney, Jean Harlow, Edward Woods og Joan Blondell. Filmen ble Cagneys gjennombrudd som skuespiller. Manus er basert på romanen Beer and Blood, skrevet av Kubec Glasmon og John Bright.

Filmen er en av de tidligste gangsterfilmene fra Warner Bros.1930-tallet. Den ble omdiskutert på grunn av voldsbruken, selv om mesteparten av volden foregår utenfor kamera.

Handling[rediger | rediger kilde]

Bestekameratene Tom Powers og Matt Doyle vokser opp i slummen i Chicago. Allerede som barn er de småkriminelle og selger tyvegods til gangsteren «Putty Nose». Da de blir voksne gir han dem deres første store oppdrag: De skal stjele pelser fra et lager. Dette går imidlertid ikke som planlagt og en politimann ankommer stedet. Vennen deres blir skutt og drept, og de to kameratene ender opp med å skyte politimannen for å komme seg unna. Etterpå oppsøker de «Putty Nose» for å få hjelp, men blir fortalt at han har stukket av, selv om han hadde lovet å stille opp for dem.

Noen år senere, under forbudstiden, kommer de to kameratene i kontakt med mafialederen Samuel «Nails» Nathan, gjennom bareieren Paddy Ryan. «Nails» tjener store penger på å smugle alkohol og tvinge de lokale barene til å kjøpe hans varer, i stedet for å kjøpe av rivalen «Schemer» Burns. Tom og Matt begynner for første gang å tjene virkelig store penger, og får dermed muligheten til en luksuriøs livsstil. Toms eldre bror, Mike, er svært misfornøyd med lillebrorens kriminelle aktiviteter og de to ender opp med å krangle om dette hver gang de møtes. Moren deres synes det er trist at de ikke kommer overens, men er fullstendig naiv i forhold til hvor Tom får alle pengene fra.

En kveld møter Tom og Matt de to venninnene Mamie og Kitty. Matt og Mamie finner tonen øyeblikkelig og innleder et forhold. Tom innleder et forhold til Kitty, men blir raskt lei av henne og avslutter forholdet ganske brutalt. Ikke lenge etter møter han den mystiske og forførende Gwen som han blir interessert i. Matt og Mamie bestemmer en liten stund for å gifte seg, og går ut for å feire sammen med Tom, Gwen og «Nails». På restauranten får Tom øye på «Putty Nose» og aner en sjanse til å få tatt hevn. På tross av protester fra Mamie forlater Matt stedet sammen med Tom for å følge etter «Putty Nose». De to kameratene tvinger han til å slippe dem inn i leiligheten hans, der Tom til slutt dreper han.

En dag får de beskjed om at «Nails» har blitt drept i en rideulykke. De oppsøker stallen der den «ansvarlige» hesten står, kjøper den og dreper den. Med «Nails» ute av veien aner «Schemer» Burns en mulighet til å vinne gjengkrigen og bomber baren til Paddy Ryan. Mange av medlemmene i gjengen til «Nails» har allerede flyktet, så Paddy samler de som er igjen på et trygt sted og tar både penger og våpen fra dem. Det han ikke vet er at «Schemer» Burns vet hvor gjemmestedet deres er. Samme kvelden blir en døddrukken Tom forført av Jane, en aldrende prostituert som er der for å passe på dem. Neste morgen husker han ingenting helt til hun minner han på det. Tom blir rasende over oppførselen hennes og styrter ut, med Matt hakk i hæl. De kommer ikke langt før «Schemer» Burns-gjengen begynner å skyte på dem. Tom slipper unna, men Matt blir drept.

Fast bestemt på å ta hevn skaffer Tom seg våpen og oppsøker «Schemer» Burns-gjengens tilholdssted. Etter en voldsom skuddutveksling utenfor kamera, kommer han ut igjen, livstruende såret og havner på sykehus. Under et besøk med familien ber han om unnskyldning til broren sin, til morens store glede.

En kveld blir Mike oppsøkt av Paddy som sier at «Schemer» Burns-gjengen har kidnappet Tom fra sykehuset. Paddy hadde gitt dem et tilbud: Dersom de leverte Tom hjem igjen, så skulle han selv avslutte sine aktiviteter og flytte fra byen. En stund etterpå får Mike en telefon om at Tom er på vei hjem. Han forteller det til moren, som blir overlykkelig og begynner å gjøre ting klart til sønnens hjemkomst. En liten stund senere banker de på døren og Mike får levert Toms lik.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Filmen er basert på romanen Beer and Blood skrevet av Kubec Glasmon og John Bright, og ble tilrettelagt av manusforfatter Harvey F. Thew.

Rollefiguren Tom Powers er basert på mafialederen Earl «Hymie» Weiss og alkoholsmugleren Charles Dean O'Banion, begge rivaler av Al Capone. Rollefiguren Samuel «Nails» Nathans dødsfall og etterspill har flere likhetstrekk med Samuel J. «Nails» Morton, et av medlemmene i O'Banions gjeng. Den virkelige «Nails» ble også drept i en rideulykke og flere andre medlemmer i gjengen tok hevn ved å drepe hesten.[1]

Edward Woods fikk opprinnelig rollen som Tom Powers og James Cagney fikk rollen som Matt Doyle, men da regissøren William A. Wellman ble kjent med dem og så dem på prøvene, innså han at Cagney passet mye bedre som Tom Powers og byttet rollene. Dette er grunnen til at de to kameratene har motsatt utseende som barn enn som voksne, ettersom disse scenene ble filmet før rollebyttet. Louise Brooks ble opprinnelig tilbudt rollen som Gwen, men da hun takket nei gikk den til slutt til Jean Harlow.[2]

Det finnes en rekke versjoner av opprinnelsen av den beryktede grapefruktscenen. En versjon som både Cagney og motspiller Mae Clarke er enige om, er at scenen opprinnelig skulle være en spøk for å se reaksjonene til de andre involverte i produksjonen. Det var ikke tiltenkt at scenen skulle brukes i filmen, men Wellman likte den så godt at han bestemte seg for å beholde den likevel.[2]

Sangen «I'm Forever Blowing Bubbles» spilles gjennom hele filmen.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Skuespiller Rolle
James Cagney Tom Powers
Jean Harlow Gwen Allen
Edward Woods Matt Doyle
Joan Blondell Mamie
Donald Cook Mike Powers
Leslie Fenton Samuel «Nails» Nathan
Beryl Mercer Ma Powers
Robert Emmett O'Connor Paddy Ryan
Murray Kinnell «Putty Nose»

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk mye oppmerksomhet på grunn av voldsbruken og brutaliteten. Den beryktede og kjente grapefruktscenen fikk kvinnegrupper rundt om i USA til å demonstrere.[2] I følge Cagney likte Clarkes eksmann scenen så godt at han flere ganger kjøpte billett til kinoen like før denne scenen ble vist, bare for å se den igjen.[3]

The New York Times mente at filmen var kraftfull, og roste Cagneys prestasjoner på følgende måte: «Cagney er så dynamisk i sin første hovedrolle, at han nærmest kommer flyvende ut av lerretet». Også birolleinnehaverne fikk ros, spesielt Kinnell.[4]

Variety beskrev filmen som «rå og brutal», men samtidig med humoristisk og underholdende verdi.[5]

Filmkritikeren Dennis Schwartz kaller filmen en milepæl innenfor kriminalfilmsjangeren, og påpeker at den var ganske røff i sin tid. Ifølge Schwartz har imidlertid ikke filmen aldret seg på noe godt vis: Utenom Cagneys solide prestasjon, så er de andre rollefigurene helt satt i skyggen.[6]

Da filmen ble utgitt på nytt i 1941, etter at den nye sensurloven hadde blitt innført, ble tre scener kuttet fra filmen. Den første var en scene med en homofil skredder som måler Tom for å sy en dress til han, den neste var en scene der Matt og Mamie ruller rundt i sengen og den siste var en scene der Tom blir forført mens han skjuler seg i en kvinnes leilighet.[7]

I 1998 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry.

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]