Samfunnets fiende

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra The Public Enemy)
Gå til: navigasjon, søk
Samfunnets fiende
orig. The Public Enemy
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør William A. Wellman
Produsent Darryl F. Zanuck (ukreditert)
Manus Kubec Glasmon
John Bright
Harvey F. Thew
Basert på Beer and Blood 
av Kubec Glasmon
John Bright
Medvirkende James Cagney
Jean Harlow
Edward Woods
Joan Blondell
Musikk David Mendoza (dirigent)
Sjeffotograf Devereaux Jennings
Klipp Edward M. McDermott
Filmselskap Warner Bros.
Utgitt
  • 23. april 1931 (1931-04-23) (USA)
Lengde 96 min (1931)
83 min (1941)
Budsjett 151 000 USD

Samfunnets fiende (originaltittel: The Public Enemy) er en amerikansk kriminalfilm fra 1931, regissert av William A. Wellman og produsert av Warner Bros. I hovedrollene spiller James Cagney, Jean Harlow, Edward Woods og Joan Blondell. Filmen handler om en manns utvikling fra en småkriminell unggutt, til en brutal og vellykket gangster. Manus er skrevet av Kubec Glasmon, John Bright og Harvey F. Thew, basert på Glasmons og Brights roman, Beer and Blood.

Samfunnets fiende er en av de tidligste gangsterfilmene fra Warner Bros. på 1930-tallet. Den ble omdiskutert på grunn av voldsbruken, brutaliteten og flere seksuelt ladede scener. Filmen ble Cagneys gjennombrudd som skuespiller.

Handling[rediger | rediger kilde]

Bestekameratene Tom Powers og Matt Doyle vokser opp i slummen i Chicago. Allerede som barn er de småkriminelle og selger tyvegods til gangsteren Putty Nose. Da de blir voksne gir han dem deres første store oppdrag: De skal stjele pelser fra et lager. Dette går imidlertid ikke som planlagt og en politimann ankommer stedet. Vennen deres blir skutt og drept, og de to kameratene ender opp med å skyte politimannen for å komme seg unna. Etterpå oppsøker de Putty Nose for å få hjelp, men blir fortalt at han har stukket av, selv om han hadde lovet å stille opp for dem.

Noen år senere, under forbudstiden, kommer de to kameratene i kontakt med mafialederen Samuel «Nails» Nathan, gjennom bareieren Paddy Ryan. Nails tjener store penger på å smugle alkohol og tvinge de lokale barene til å kjøpe hans varer, i stedet for å kjøpe av rivalen Schemer Burns. Tom og Matt begynner for første gang å tjene virkelig store penger, og får dermed muligheten til en luksuriøs livsstil. Toms eldre bror, Mike, er svært misfornøyd med lillebrorens kriminelle aktiviteter og de to ender opp med å krangle om dette hver gang de møtes. Moren deres synes det er trist at de ikke kommer overens, men er fullstendig naiv angående hvor Tom får alle pengene fra.

En kveld møter Tom og Matt de to venninnene Mamie og Kitty. Matt og Mamie finner tonen øyeblikkelig og innleder et forhold. Tom innleder et forhold til Kitty, men blir raskt lei av henne og avslutter forholdet ganske brutalt. Ikke lenge etter møter han den mystiske og forførende Gwen som han blir interessert i. Matt og Mamie bestemmer en liten stund for å gifte seg, og går ut for å feire sammen med Tom, Gwen og Nails. På restauranten får Tom øye på Putty Nose og aner en sjanse til å få tatt hevn. På tross av protester fra Mamie forlater Matt stedet sammen med Tom for å følge etter Putty Nose. De to kameratene tvinger han til å slippe dem inn i leiligheten hans, der Tom til slutt dreper han.

En dag får de beskjed om at Nails har blitt drept i en rideulykke. De oppsøker stallen der den «ansvarlige» hesten står, kjøper den og dreper den. Med Nails ute av veien aner Schemer Burns en mulighet til å vinne gjengkrigen og bomber baren til Paddy Ryan. Mange av medlemmene i gjengen til Nails har allerede flyktet, så Paddy samler de som er igjen på et trygt sted og tar både penger og våpen fra dem. Det han ikke vet er at Schemer Burns vet hvor gjemmestedet deres er. Samme kvelden blir en døddrukken Tom forført av Jane, en aldrende prostituert som er der for å passe på dem. Neste morgen husker han ingenting helt til hun minner han på det. Tom blir rasende over oppførselen hennes og styrter ut, med Matt hakk i hæl. De kommer ikke langt før Schemer Burns-gjengen begynner å skyte på dem. Tom slipper unna, men Matt blir drept.

Fast bestemt på å ta hevn skaffer Tom seg våpen og oppsøker Schemer Burns-gjengens tilholdssted. Etter en voldsom skuddutveksling kommer han ut igjen, livstruende såret og havner på sykehus. Under et besøk med familien ber han om unnskyldning til broren sin, til morens store glede.

En kveld blir Mike oppsøkt av Paddy som sier at Schemer Burns-gjengen har kidnappet Tom fra sykehuset. Paddy hadde gitt dem et tilbud: Dersom de leverte Tom hjem igjen, så skulle han selv avslutte sine aktiviteter og flytte fra byen. En stund etterpå får Mike en telefon om at Tom er på vei hjem. Han forteller det til moren, som blir overlykkelig og begynner å gjøre ting klart til sønnens hjemkomst. En liten stund senere banker de på døren og Mike får levert Toms lik.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Kubec Glasmon, John Bright og Harvey F. Thew skrev manuset, basert på Glasmons og Brights roman, Beer and Blood. Sjefen for Warner Bros., Jack Warner, fikk ideen til tittelen The Public Enemy fra en overskrift i en lokalavis i Chicago.[1]

Rollefiguren Tom Powers er basert på mafialederen Earl «Hymie» Weiss og alkoholsmugleren Charles Dion «Deanie» O'Banion, begge rivaler av Al Capone.[2] Scenen der Tom slår en grapefrukt i ansiktet på kjæresten Kitty, er basert på en hendelse der Weiss slo en omelett i ansiktet på sin kjæreste. Regissør William A. Wellman syntes det ville bli for grisete med en omelett, så det ble bestemt at en halv grapefrukt skulle brukes i stedet.[3] Rollefiguren Samuel «Nails» Nathans dødsfall og etterspill har flere likhetstrekk med Samuel J. «Nails» Morton, ett av medlemmene i O'Banions gjeng.[2]

Regissøren Archie Mayo ble erstattet av Wellman kort tid før innspillingen av filmen startet.[1] Wellman hadde som mål å lage «den tøffeste, voldeligste, mest realistiske filmen» som noensinne hadde blitt laget.[4] Louise Brooks ble tilbudt rollen som Gwen Allen, men da hun takket nei gikk den til slutt til Jean Harlow.[1]

Edward Woods fikk opprinnelig rollen som Tom Powers og James Cagney fikk rollen som Matt Doyle. Da Wellman så på opptakene av dem tre dager etter at innspillingen hadde startet, innså han at Cagney passet mye bedre som Tom Powers og byttet rollene.[5] Cagney baserte rolletolkningen sin på en kamerat av faren, Jack «Dirty Neck» Lafferty, en humørfylt person som også hadde en mørk side. En gang drepte Lafferty en person som han forsøkte å stjele bilen til.[6]

Cagney ble utsatt for noen farlige øyeblikk under innspillingen av filmen. I en scene skulle Donald Cook, som spilte den eldre broen hans, slå ham i kjeven. Cook slo til på virkelig, noe Cagney trodde han hadde blitt instruert til av Wellmann, og Cagney brakk en tann.[7] I en annen scene ble det brukt et maskingevær med ekte kuler, som begynte å skyte få sekunder etter at Cagney hadde kommet seg i sikkerhet.[7]

Innspillingen av filmen ble fullført på under en måned, med et budsjett på 151 000 dollar.[2]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Filmen inneholder følgende sanger:

Musikken ble fremført av Vitaphone Orchestra, som ble dirigert av David Mendoza.[8]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Ros og kritikk[rediger | rediger kilde]

Samfunnets fiende ble en stor suksess, både blant kritikerne og publikum, og ble Cagneys gjennombrudd som skuespiller.[9] Den fikk mye oppmerksomhet på grunn av voldsbruken, brutaliteten og flere seksuelt ladede scener. En rekke scener ble klippet bort eller forkortet av lokale sensurmyndigheter i USA, men filmen fikk likevel massiv kritikk.[10] I Norge ble den forbudt.[11] Da filmen ble utgitt på nytt i 1941, etter at den nye sensurloven hadde blitt innført USA, ble ytterligere tre scener klippet bort.[12]

Variety beskrev filmen som «rå og brutal», men samtidig med humoristisk og underholdende verdi.[13] Andre Sennwald i The New York Times mente filmen hadde et svakt manus, men at skuespillernes prestasjoner var gode. Spesielt Cagney og Woods ble trukket frem som «svært troverdige».[14] Richard Watts jr. i The New York Herald Tribune syntes filmen var mye mer troverdig og imponerende enn de andre gansterfilmene på den tiden.[15]

Tolkninger[rediger | rediger kilde]

Filmen forsøkte å vise hvordan slummen i de amerikanske storbyene kan bidra til å avle kriminelle, og hvilke muligheter forbudstiden gav de kriminelle.[16] Wellman skildrer miljøet som filmens hovedperson, Tom Powers, vokser opp i på en autentisk, nøytral og nærmest dokumentaraktig måte.[17] Tom trekkes fra en ung alder mot det kriminelle livet. Hans eldre bror, Mike Powers, vokser imidlertid opp i det samme miljøet og blir lovlydig og hardt arbeidende.[18] Akademikeren Jack Shadoian argumenterer for at begge brødrene forsøker å flykte fra det livet de er født inn i. Mike reiser ut for å kjempe i første verdenskrig, i håp om å oppnå personlig ære. Tom kjemper for å sikre seg økonomisk, og ender opp som gangster. Mike får psykiske skader som følge av sitt valg, mens Tom blir drept.[19]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1931 Oscar Beste historie Kubec Glasmon og John Bright Nominert
1998 Utvalgt til bevaring i National Film Registry Vant

Det amerikanske filminstituttet[rediger | rediger kilde]

Samfunnets fiende er nummer åtte i gangsterfilmsjangeren på Det amerikanske filminstituttets liste over de ti beste filmene i ti ulike sjangere.[20] I tillegg er rollefiguren Tom Powers nummer 42 på deres liste over de 50 beste skurkene i amerikanske filmer.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Notes for The Public Enemy (1931)». Turner Classic Movies. 
  2. ^ a b c Dirks, Tim. «The Public Enemy (1931)». Filmsite.org. 
  3. ^ Nixon, Rob. «Articles for The Public Enemy (1931)». Turner Classic Movies. 
  4. ^ Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 116. ISBN 978-0521452991. 
  5. ^ Shadoian, Jack (2003). Dreams & Dead Ends: The American Gangster Film. Oxford University Press. s. 50. ISBN 978-0195142921. 
  6. ^ McCabe, John (1999). Cagney. Da Capo Press. s. 82. ISBN 978-0786705801. 
  7. ^ a b Cagney, James (2005). Cagney by Cagney. Doubleday. ISBN 978-0385520263. 
  8. ^ «The Public Enemy (1931)». BFI Film & TV Database. 
  9. ^ McCabe, John (1999). Cagney. Da Capo Press. s. 86. ISBN 978-0786705801. 
  10. ^ Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 121. ISBN 978-0521452991. 
  11. ^ «Samfunnets fiende». Dagbladet. 
  12. ^ Gallagher, John (februar 2005). «The Warner Brothers Gangster Collection». Between Action and Cut (National Board of Review). 
  13. ^ «Review: ‘The Public Enemy’». Variety. 1. januar 1931. 
  14. ^ Sennwald, Andre (24. april 1931). «THE PUBLIC ENEMY». The New York Times. 
  15. ^ Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow. Cadillac Publishing Co. s. 48. 
  16. ^ Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 120. ISBN 978-0521452991. 
  17. ^ Shadoian, Jack (2003). Dreams & Dead Ends: The American Gangster Film. Oxford University Press. s. 51. ISBN 978-0195142921. 
  18. ^ Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 117. ISBN 978-0521452991. 
  19. ^ Shadoian, Jack (2003). Dreams & Dead Ends: The American Gangster Film. Oxford University Press. s. 53. ISBN 978-0195142921. 
  20. ^ «AFI's 10 Top 10: Gangster». American Film Institute. 
  21. ^ «AFI's 100 Years...100 Heroes & Villains». American Film Institute. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]