The Phantom of the Opera (2004)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«The Phantom of the Opera» har flere betydninger.
The Phantom of the Opera
Generell informasjon
SjangerMusikal
Romantisk
Drama
UtgivelsesårStorbritannias flagg 10. desember 2004
USAs flagg 22. desember 2004
Norges flagg 26. desember 2004
Prod.landUSAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Lengde143 min[1]
SpråkEngelsk, italiensk
Aldersgrense11 år (Norge)
Bak kamera
RegiJoel Schumacher
ProdusentAndrew Lloyd Webber
ManusforfatterAndrew Lloyd Webber
Charles Hart
Richard Stilgoe
Joel Schumacher
Basert påThe Phantom of the Opera 
av Andrew Lloyd Webber
Charles Hart
Richard Stilgoe
Operafantomet 
av Gaston Leroux
MusikkAndrew Lloyd Webber
SjeffotografJohn Mathieson
KlippTerry Rawlings
Foran kamera
MedvirkendeGerard Butler
Emmy Rossum
Patrick Wilson
Miranda Richardson
Minnie Driver
Simon Callow
Ciarán Hinds
Annen informasjon
Filmformat2,35:1 (CinemaScope)
Budsjett70 000 000 dollar[2]
Totalomsetning154 648 887 dollar[2]
Prod.selskapWarner Bros. Pictures
Eksterne lenker
Offisielt nettsted
IMDb

The Phantom of the Opera er en amerikansk filmmusikal fra 2004, regissert av Joel Schumacher. Filmen bygger på Andrew Lloyd Webber og Charles Harts musikal The Phantom of the Opera fra 1986, som igjen bygger på romanen Operafantomet av Gaston Leroux (1910).

I hovedrollene er Gerard Butler i tittelrollen som det mystiske Operafantomet, Emmy Rossum som ungpiken Christine Daaé, Patrick Wilson som greven Raoul, Miranda Richardson som den hemmelighetsfulle Madame Giry og Minnie Driver som primadonnaen Carlotta Giudicelli. Handlingen dreier seg om Christine, som blir en besettelse for et vansiret musikalsk geni som bor under operahuset i Paris under navnet Operafantomet. Han tvinger operahusets eiere til å gjøre henne til den nye frontsopranen i huset. Samtidig blir Christines barndomsvenn Raoul forelsket i henne, men det vil Operafantomet sette en stopper for. Christine dras frem og tilbake mellom en mystisk affære med Operafantomet og et trygt kjærlighetsforhold med barndomsforelskelsen Raoul.

Planene for filmen ble offentliggjort allerede i 1989, men produksjonen ble ikke realisert før i 2002. Hele filmen ble spilt inn i Pinewood Studios, med miniatyrer og datagrafikk på den største og vanskeligste scenografien. Rossum, Wilson og Driver hadde musikkerfaring, mens Butler måtte få sangopplæring.

The Phantom of the Opera hadde première i Storbritannia 10. desember 2004 og norgespremière 26. desember. Filmen tjente inn 154 millioner amerikanske dollar på verdenbasis,[2] men fikk blandet omtale blant kritikere. De roste scenografien og skuespillet, men kritiserte manuskriptet og Schumachers regi. The Phantom of the Opera ble nominert til tre Oscar-priser under utdelingen i 2005; beste scenografi, beste kinematografi og beste sang («Learn To Be Lonely»). Den vant imidlertid ingen av dem. Låten «Learn to Be Lonely» var en ny sang som ble skrevet av Andrew Lloyd Webber utelukkende til denne filmen. Ellers var filmen også nominert til beste musikal eller komedie under den 62. Golden Globe-utdelingen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Filmselskapet Warner Bros. kjøpte filmrettighetene til The Phantom of the Opera allerede i 1989, og ga Andrew Lloyd Webber ansvaret for å bestemme hvordan resultatet skulle bli.[3] Til tross for oppmerksomhet blant anerkjente filmregissører, ble Lloyd Webber og Warner Bros. enige om at regien skulle falle på Joel Schumacher; Lloyd Webber var imponert over Schumachers musikkbruk i skrekkfilmen The Lost Boys (1987).[4] Duoen skrev manuset sammen det samme året,[4] mens Michael Crawford og Sarah Brightman ble valgt til gjenta rollene sine som Operafantomet og Christine fra den opprinnelige sceneproduksjonen. Innspillingen skulle begynne på Pinewood Studios i England i juli 1990 med et budsjett på 25 millioner dollar.[5]

Innspillingen av filmen ble imidlertid flyttet fra juli til november til både Babelsberg Studios i München, Tyskland og Barrandov Studios i Praha, Tsjekkia.[6] Produksjonen ble avsluttet som følge av skilsmissen mellom Lloyd Webber og Brightman i januar 1990.[7] «Alt hopet seg opp i oppgjør,» har Schumacher sagt. «Så ble karrièren min et faktum, og jeg ble veldig travel.»[8] Som følge av dette ble alle planene for The Phantom of the Opera skrinlagt på 1990-tallet.[9] Schumacher vurderte å gå tilbake til prosjektet i februar 1997, men valgte å prioritere filmene Batman Triumphant, Runaway Jury og Dreamgirls i stedet.[10]

Schumacher og Lloyd Webber tok opp igjen filmprosjektet i desember 2002.[4] I januar 2003 ble det offentliggjort at Lloyd Webbers Really Useful Group hadde kjøpt filmrettighetene fra Warner Bros. i et forsøk på å produsere The Phantom of the Opera som en indiefilm.[11] Som følge av dette måtte Lloyd Webber selv investere 6 millioner dollar.[12] The Phantom of the Opera ble produsert med et budsjett på 55 millioner dollar. 15 millioner ekstra ble lagt til på markedsføringen, og brakte det endelige budsjettet opp til 70 millioner.[2] Warner Bros. signerte ikke avtalen før i juni 2003, da de første skuespillerne ble hyret inn.[13]

Handling[rediger | rediger kilde]

I 1919 holder det forfalne operahuset i Paris en auksjon hvor de selger gjenstander som er blitt funnet rundt omkring i bygningen. Pensjonisten Raoul kjøper en nedstøvet spilledåse formet som en ape med en persisk kappe som spiller på cymbaler. I løpet av auksjonen gjenkjenner Raoul sin gamle venn Madame Giry (Miranda Richardson), som han møtte på som ung. Hun er nå 50 år eldre enn sist han så henne. Den neste auksjongjenstanden er en ødelagt lysekrone som auksjonariusen forbinder med en hendelse tilknyttet «Operafantomet». Den er blitt restaurert, og gitt elektrisitet igjen. Idet de avdekker gjenstanden, glir den svarthvite filmstilen inn i farger, og seerne blir tatt tilbake i tid til 1870, da operahuset var i sin glanstid.

Operahusets to nye eiere, Richard Firmin (Ciarán Hinds) og Gilles André (Simon Callow), får en omvisning for å sette seg inn i hvordan huset fungerer. Ballettinstruktøren Madame Giry introduserer eierne til Christine Daaé (Emmy Rossum), en ung og talentfull sangerinne som korer i bakgrunnen. Unge Raoul (Patrick Wilson) blir også introdusert til eierne, og Christine gjenkjenner ham som barndomsforelskelsen sin. Under en øvelse faller en trebjelke ned fra taket og tar nesten livet av frontsopranen Carlotta Giudicelli (Minnie Driver), som umiddelbart blir sagt opp av «Operafantomet» etter hendelsen. I mellomtiden forlater en mystisk skikkelse åstedet hvor trebjelken pleide å være. Han etterlater et brev signert «Operaspøkelset», som Madame Giry finner kort tid senere. «Operaspøkelset» er antatt å være et spøkelse som gjemmer seg i bygningens skjulte ganger, og som krever 20 000 francs i måneden av husets eiere. Han skal visstnok være til stede under hver eneste forestilling. Christine blir valgt til å fylle Carlottas plass, og når hun synger under åpningskvelden hører «Operaspøkelset» på henne gjennom veggene.

Under opptredenen hennes gjenkjenner Raoul henne fra barndommen, og han bestemmer seg for å finne henne. Etter opptredenen går Christine ned til et lite rom hvor hun tenner et lys for faren sin, som døde da hun var seks år gammel. Meg spør henne hvordan hun hadde lært å synge så pent, og hun svarer at hun hadde lært det fra «Musikkens Engel». Hun hadde aldri møtt denne skikkelsen, men hun var sikker på at faren hennes hadde sendt denne engelen til henne. I virkeligheten er denne engelen «Operaspøkelset», eller egentlig Operafantomet (Gerard Butler). Etterpå kommer Raoul og møter henne, og forteller Christine at han ønsker å ta henne med på et stevnemøte ut i byen, men hun avslår fordi hun sier at denne engelen ikke tillater det. Raoul hører ikke på henne og gjør klart et stevnemøte likevel. Når han har gått låser Operafantomet rommet, og begynner å synge til henne. Operafantomet viser seg i speilet hennes, og fører henne vekk. Samtidig slår Raoul på døren, og tror Christine blir kidnappet.

Christine følger med Operafantomet ned til hulen hans under operahuset. Han forteller henne at han elsker henne, og at han ønsker at hun skal elske ham tilbake. Han viser Christine en skulptur av henne selv iført en brudekjole, og på grunn av dette besvimer hun. Hun våkner igjen neste morgen til at han skriver ny musikk. Hun tar i nysgjerrighet av masken hans, men da dekker han for ansiktet med hendene. Han forlanger at Christine skal være med ham for alltid for å ha sett det grufulle fjeset hans, men bestemmer seg for å ta henne med tilbake. Samme morgen får de nye eierne mer å bryne seg på; «Operaspøkelset» truer dem til å betale den månedlige utgiften, og til å styre operahuset annerledes. Carlotta vender tilbake, og har fått en advarsel om å ikke synge rollen framfor Christine. Eierne ignorerer beskjeden, og lar Carlotta få rollen uansett, noe som fører til en visitt av Operafantomet.

Carlotta fortsetter å synge, men da stemmen hennes sprekker blir rollen gitt til Christine. Under ballettopptredenen blir Joseph Buquet (Kevin McNally), en av arbeiderne i operahuset, hengt av Operafantomet, og slengt ned mot scenegulvet til publikumets forskrekkelse. Christine gjemmer seg på taket sammen med Raoul. Hun tilstår at hun har sett Operafantomets ansikt, og at hun er redd for ham, men at hun også synes synd på han. Raoul forteller Christine at han elsker henne, og at han lover å beskytte henne. Christine forteller han at hun elsker ham tilbake. Operafantomet bevitner dette fra avstand, og blir hevngjerrig på Raoul.

Tre måneder senere blir et maskeradeball holdt i operahuset. Her viser Christine fram sin nye forlovelsesring. Nok en gang blir arrangementet avbrutt av Operafantomet, som forteller de tilstedeværende at han har skrevet et nytt musikkstykke, Don Juan Triumphant, som skal settes opp i operaen. Så snart Operafantomet oppdager Christines forlovelsesring, tar han den og forsvinner i en luke på gulvet. Raoul prøver å følge etter han, men blir stoppet av Madame Giry, som forteller ham om Operafantomets mørke fortid. Når hun var en liten jente gikk hun til et freakshow hvor de viste frem et deformert barn i et bur. Barnet ble slått mens alle så på og lo. Sirkusdirektøren avdekket så barnet for å vise frem det grufulle ansiktet hans. Kun Madame Giry syntes synd på ham. Hun var den siste som dro fra showet, og så at barnet kvelte sirkusdirektøren med et tau. Da politiet tok opp jakten på barnet, gjemte Madam Giry ham under operahuset, hvor han har gjemt seg siden.

Christine bestemmer seg for å besøke farens grav, men det hun ikke vet er at hun blir forfulgt av Operafantomet. Han forsøker å få henne tilbake ved å late som om han er farens engel, men Raoul stopper han. Raoul og Christine kommer seg unna, mens Operafantomet nok en gang må gå tomhendt hjem. Christine tilstår til Raoul at hun er redd for Operafantomet, og at han alltid vil prøve å få tak i henne. Raoul kommer på en plan om å bruke Operafantomets musikkstykke til å fange ham. Da operaen omsider får premiere, tar Operafantomet plassen til Ubaldo Piangi (Victor McGuire) i duetten med Christine. Hun forelsker seg i ham på nytt, men tar nok en gang av masken hans til forskrekkelse for publikumet. Operafantomet fanger Christine ved å velte lysekrona, og forårsaker brann i operahuset.

Operafantomet tar med Christine ned til hulen sin; Raoul får hjelp av Madame Giry til å følge etter. Fantomet beordrer Christine til å gifte seg med han. Hun prøver å overbevise ham om at hun ikke frykter styggheten i fjeset hans, men sinnet og villigheten hans til å drepe for å oppnå det han vil. Samtidig ankommer Raoul hulen, og Operafantomet binder ham fast og truer med å drepe ham om ikke Christine gifter seg med ham. Hun kysser fantomet for å vise ham at han ikke er alene i verden, og da innser han hva han har gjort. Han finner trøst i en liten spilledåse formet som en ape, og lar Christine og Raoul gå. Christine gir Operafantomet diamantringen sin for å huske henne. Så snart de har gått, forsvinner han gjennom en hemmelig passasje i hulen; han etterlater kun den hvite masken sin.

I 1919 besøker eldre Raoul graven til Christine; det viser seg at hun døde kun to år tidligere, i 1917 (63 år gammel). Det står skrevet «elsket kone og mor» på gravsteinen, noe som avslører at hun ble gift og hadde barn sammen med Raoul. Han legger spilledåsen på graven hennes, og legger merke til en rød rose bundet fast med et svart bånd (Operafantomets kjennetegn) og forlovelsesringen hans. Han innser at Operafantomet fortsatt er i live, og at han fortsatt elsker Christine.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

  • Gerard Butler som Operafantomet, en mystisk skikkelse som dikterer eierne i operahuset i Paris, og som er hemmelig forelsket i Christine.
  • Emmy Rossum som Christine Daaé, en ung og talentfull sangerinne som korer i bakgrunnen på operaene. Hun er også barndomsforelskelsen til Raoul.
  • Patrick Wilson som Raoul, Vicomte de Chagny, en greve og økonomisk velgjører for operahuset. Han er også barndomsvennen til Christine.
  • Miranda Richardson som Madame Giry, ballettinstruktøren på operahuset, som overbeviser de nye eierne om at Christine skal få Carlottas rolle.
  • Minnie Driver som Carlotta Giudicelli, frontsopranen og primadonnaen i Operahuset. Sopranen Margaret Preece dubbet sangstemmen hennes.[14]
  • Simon Callow som Gilles André, en av operahusets to nye eiere.
  • Ciarán Hinds som Richard Firmin, en av operahusets to nye eiere.
  • Victor McGuire som Ubaldo Piangi, en av sangerne i operahuset som blir drept av Operafantomet.
  • Jennifer Ellison som Meg Giry, en av ballettdanserne i operahuset og Christines bestevenninne.
  • Murray Melvin som Monsieur Reyer, maestroen i operahuset.
  • Kevin McNally som Joseph Buquet, en av arbeiderne i operahuset som blir fanget og hengt av Operafantomet.
  • James Fleet som Monsieur Lefèvre, den tidligere eieren av operahuset.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Valg av skuespillere[rediger | rediger kilde]

Emmy Rossum spilte den unge sangerinnen Christine Daaé.

Hugh Jackman ble tilbudt en opptaksprøve for rollen som Operafantomet, men måtte takke nei fordi det kolliderte med filmen Van Helsing. «De ringte meg og spurte om jeg var tilgjengelig,» har han sagt. «Antageligvis rundt 20 andre skuespillere også. Jeg var dessverre ikke tilgjengelig. Så det var leit.»[15] Filmselskapet ønsket John Travolta i rollen,[16] mens spanske Antonio Banderas ble også vurdert. Banderas hadde rollen i spesialprogrammet Andrew Lloyd Webber: The Royal Albert Hall Celebration i 1998.[11] Produsenten Andrew Lloyd Webber har sagt: «Vi trengte noen som har en litt rock and roll-ømfintlighet i seg. Han må være litt røff, litt farlig; ikke en vanlig sanger. Christine blir tiltrukket av Operafantomet fordi han er på den riktige siden av fare.»[4] Regissøren Joel Schumacher lot seg imponere over Gerard Butlers rolletolkning i actionfilmen Dracula 2000 (2000).[17] I forkant av opptaksprøven sin, hadde ikke Butler noen profesjonell sangerfaring, og hadde kun tatt fire sangtimer før han sang «The Music of the Night» til Lloyd Webber.[3]

Katie Holmes begynte å arbeide med en sangpedagog til rollen som Christine Daaé, og var favoritt i mars 2003.[18] Hun ble erstattet med den trente sopranen Anne Hathaway. Hun måtte imidlertid trekke seg fra rollen siden innspillingen kolliderte med produksjonen til Prinsesse på prøve 2 - Kongelige forviklinger, som hun var forpliktet til å spille i.[19] Hathaway ble da erstattet med Emmy Rossum. Rossum hadde erfaring fra Metropolitan Opera, og hadde sunget der siden hun var sju år.[12][13] Hun utformet forholdet mellom Operafantomet og Christine etter kjærlighetsparet Suzanne Farrell og George Balanchine.[12] Patrick Wilson fikk rollen som Raoul basert på arbeidet hans på Broadway. Minnie Driver, som hadde rollen som den egoistiske primadonnaen Carlotta, viste tendenser til stilarten camp i rolleskildringen sin.[4] Ciarán Hinds fikk rollen som Richard Firmin til tross for lite sangerfaring, på bakgrunn av samarbeidet hans med Schumacher på filmen Veronica Guerin (2003).[4] Lloyd Webber og Schumacher hadde fra starten av planlagt å ha unge og relativt ukjente skuespillere i nøkkelrollene.[4][13]

Innspilling og scenografi[rediger | rediger kilde]

Filmen ble spilt inn over en periode fra 15. september 2003 til 15. januar 2004. Det ble tatt i bruk åtte lydtette scener hos Pinewood Studios,[20] mens operahuset (Palais Garnier i Paris) ble bygget utendørs. Kun halve bygningen ble bygget, mens resten ble konstruert i etterarbeidsfasen med CGI-effekter og skalamodeller produsert av Cinesite. Horisonten som kan ses i «All I Ask of You»-scenen ble komponert med malte bilder.[4] Det ble laget tre lysekroner for filmen.[21] Den opprinnelige lysekrona kostet 1,3 millioner dollar og veide 2,2 tonn, mens Cinesite lagde en egen miniatyrlysekrone for scenen hvor den går i bakken.[22] De satte av en egen dag for innspillingen av denne scenen. Det ble i tillegg laget en tredje med elektriske lys for åpningscenen.[21]

Scenografen Anthony Pratt lot seg påvirke av den franske arkitekten Charles Garnier, som hadde designet Palais Garnier, så vel som Edgar Degas, John Singer Sargent, Gustave Caillebotte, prerafaelittene og Dante Gabriel Rossetti. Regissøren Joel Schumacher ble inspirert av Jean Cocteaus Skjønnheten og udyret (1946), hvor det var en korridor hvor det stakk ut armer av veggene som holdt lysestaker. Dette ble tatt i bruk i filmen. Kirkegården i filmen var basert på de franske gravlundene Père Lachaise og Cimetière du Montparnasse.[23]

Musikk[rediger | rediger kilde]

The Phantom of the Opera var basert på musikalen med samme navn, hvor Andrew Lloyd Webber stod for komposisjonen og Charles Hart for sangtekstene. Richard Stilgoe gjorde bearbeidelser. I forbindelse med filmen ble det skrevet en helt ny sang, «Learn to Be Lonely», som ble sunget av Minnie Driver. Det ble utgitt to musikkalbum i forbindelse med filmen 23. november 2004, The Phantom of the Opera (Original Motion Picture Soundtrack) og The Phantom of the Opera (Original Motion Picture Soundtrack) [Expanded Edition]. Lydsporet nådde en 18.-plass på norske VG-lista Topp 40.[24] Følgende er lydsporet til musikkalbumet The Phantom of the Opera (Original Motion Picture Soundtrack).

Nr.TittelLengde
1.«Overture» (orkestral)2:45
2.«Think of Me» (sunget av Emmy Rossum, Patrick Wilson)3:39
3.«Angel of Music» (sunget av Emmy Rossum, Jennifer Ellison, Gerard Butler)2:42
4.«The Mirror (Angel of Music)» (sunget av Emmy Rossum, Gerard Butler)1:59
5.«The Phantom of the Opera» (sunget av Emmy Rossum, Gerard Butler)3:34
6.«The Music of the Night» (sunget av Gerard Butler)5:40
7.«Prima Donna» (sunget av Ciarán Hinds, Simon Callow, Patrick Wilson, Margaret Preece, Miranda Richardson, Jennifer Ellison, Victor McGuire)3:28
8.«All I Ask of You» (sunget av Emmy Rossum, Patrick Wilson)4:52
9.«All I Ask of You (Reprise)» (sunget av Gerard Butler, Emmy Rossum, Patrick Wilson)2:14
10.«Masquerade» (orkestral)5:29
11.«Wishing You Were Somehow Here Again» (sunget av Emmy Rossum)3:41
12.«The Point of No Return» (sunget av Emmy Rossum, Gerard Butler)8:00
13.«Down Once More/Track Down This Murderer» (sunget av Gerard Butler, Emmy Rossum, Patrick Wilson)12:46
14.«Learn to Be Lonely» (sunget av Minnie Driver)2:21

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

The Phantom of the Opera hadde kinopremière 10. desember 2004 i Storbritannia, og 22. desember 2004 i USA. Den tjente inn til sammen 158 225 796 amerikanske dollar på verdensbasis, og 51 225 796 dollar i USA.[2] Filmen gjorde det veldig godt i noen utenlandske land,[25] som for eksempel Japan, hvor den tjente inn 4,2 milliarder japanske yen (tilsvarende 35 millioner dollar).[26] I Japan var den dessuten årets niende mest sette film.[27] The Phantom of the Opera ble utgitt 26. desember 2004 i Norge, og tjente inn 73 259 dollar i løpet av den første helgen, og totalt 886 703 dollar.[28] Medietilsynet i Norge ga filmen en 11-års-aldersgrense med følgende begrunnelse. «Denne operafilmen får 11 år med bakgrunn i noen dramatiske scener så som henging, kvelning, fektescener og brann i operaen.»[29] Filmen ble senere utgitt på DVD, VHS og Blu-ray.[30] Den var i tillegg en av de første filmene til å bli utgitt i det nå utgåtte filmformatet HD DVD.[31][32]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk blandet kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes kalkulerte med at 32 % av totalt 167 anmeldelser var positive. Ifølge siden er kritikernes konsensus som følgende: «The Music of the Night har truffet en sur tone: Kritikerne kaller filmatiseringen av Andrew Lloyd Webbers populære musikal teatralsk, kjedelig og med mangler av både romantikk og fare. Likevel har noen rost filmen for sitt rene spetakkel.»[33] Roger Ebert fra Chicago Sun-Times var positiv, og ga filmen 3 av 4 stjerner. Han skrev at «Schumacher tappert har tatt i havn denne tarveligheten og produsert en film jeg er glad for å ha sett. (...) Jeg medgir at Emmy Rossum, som bare er 18 år og som synger sine egne sanger og bærer filmen, er et fenomenalt talent, og jeg ønsker henne alt det beste».[34]

Følelsen og lidenskapen er tydeligere i filmen enn i sceneversjonen. Ikke minst gjennom Rossums dragning mellom operafantomets kraftfulle lidenskap og grev Rauols kjærlighet – fint uttrykt i Patrick Wilsons fløyelsmyke stemme. Schumacher og Lloyd Webber har slått på stortromma, det melodramatiske er tatt ut til fingerspissene. Det fungerer storslagent en god stund. Men det visuelle og musikalske bombardement blir så langvarig intensivt at det utmatter mer enn det imponerer.

Borghild Maaland, Verdens Gang (23. desember 2004)[35]

Birger Vestmo fra Filmpolitiet kalte filmen «en flott filmopplevelse», og skrev at sangene «hever filmen til en høyere divisjon. Joel Schumachers film er flott å se på, men kanskje litt for tro mot sceneversjonen.» Han antydet at filmen ville blitt bedre med «Baz Luhrmanns ekstravagante galskap og intensitet», men konkluderte med at The Phantom of the Opera var en «solid musikal», og ga terningkast 5.[36] Borghild Maaland fra Verdens Gang ga filmen terningkast 4, og kalte det «filmet teater, som til fulle poengterer historiens melodramatiske innhold.» Hun kalte Rossum et funn som korjenta Christine Daaé, men mente at Gerard Butler manglet «den sanglige stemmeprakt» i den tilsvarende tolkningen som Operafantomet.[35]

Inger Bentzrud fra Dagbladet ga terningkast 3, og skrev at «totaliteten er så overpyntet og overdrevet at man mister følelsen med menneskene i historien». Hun skrev at Schumacher ikke ga filmversjonen «noen nødvendig distanse», og at «scenografiplanet [til] filmen funker dårligst. Her er så mye kitsch at det kunne blitt camp, men det mangler ethvert snev av humor (...) det blir nesten i overkant melodramatisk.»[37]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

The Phantom of the Opera ble nominert til tre Oscar-priser under den 77. Oscar-utdelingen; Anthony Pratt og Celia Bobak ble nominert til prisen for beste scenografi, mens John Mathieson ble nominert til beste kinematografi. Begge prisene gikk imidlertid til dramafilmen The Aviator. Andrew Lloyd Webber og låtskriveren Charles Hart ble i tillegg nominert til Oscar-prisen for beste sang for den nyskrevne låten «Learn to Be Lonely», men den gikk til «Al otro lado del río» fra Motorsykkeldagbøkene.[38] Samme sang ble også nominert til den tilsvarende Golden Globe-prisen under utdelingen i 2005. Under den samme prisutdelingen var Emmy Rossum nominert til en pris for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie, men den gikk til Annette Bening. Filmen var også nominert i kategorien for beste musikal eller komedie.[39]

Rossum vant i tillegg en Saturn Award og en Young Artist Award for rolleskildringen sin i filmen.[40][41] Filmen ble også nominert til ytterligere to Saturn Awards; prisen for beste action-, eventyr- eller thrillerfilm, og beste kostyme (Alexandra Byrne).[42] Den var nominert til elleve priser under Satellite Awards-utdelingen i 2005, men vant ingen. Rossum, Gerard Butler, Patrick Wilson og Minnie Driver ble alle nominert for tolkningene sine, mens de andre nominasjonene var for beste musikal eller komedie, beste sang, beste kinematografi, beste lyd, beste scenografi, beste kostyme og beste filmatisering.[43]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Andrew Lloyd Webber's The Phantom of the Opera (12A)». British Board of Film Classification. 26. august 2004. Besøkt 26. oktober 2014. 
  2. ^ a b c d e «The Phantom of the Opera (2004)». Box Office Mojo. Besøkt 26. oktober 2014. 
  3. ^ a b Staff (10. august 2004). «Movie Preview: The Phantom of the Opera». Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 14. oktober 2012. Besøkt 21. juni 2015. 
  4. ^ a b c d e f g h The Phantom of the Opera, [DVD, 2005], Warner Home Video
  5. ^ Susan Heller Anderson (31. mars 1990). «Chronicle». The New York Times. 
  6. ^ Lawrence Van Gelder (10. august 1990). «At the Movies». The New York Times. 
  7. ^ Staff (10. august 2004). «Movie Preview: The Phantom of the Opera». Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 14. oktober 2012. Besøkt 3. november 2014. 
  8. ^ Todd Gilchrist (20. desember 2004). «Interview: Joel Schumacher». IGN. Besøkt 8. november 2014. 
  9. ^ Michael Fleming (1. april 2003). «'Phantom' cues Wilson for tuner's adaptation». Variety. Besøkt 8. november 2014. 
  10. ^ Michael Fleming (21. februar 1997). «Helmer's 3rd At Bat». Variety. Besøkt 8. november 2014. 
  11. ^ a b Michael Fleming (9. januar 2003). «Lloyd Webber back on 'Phantom' prowl». Variety. Besøkt 9. november 2014. 
  12. ^ a b c Phoebe Hoban (24. desember 2004). «In the 'Phantom' Movie, Over-the-Top Goes Higher». The New York Times. Besøkt 21. juni 2015. 
  13. ^ a b c Adam Dawtrey (13. juni 2003). «'Phantom' pic announces latest castings». Variety. Besøkt 6. desember 2014. 
  14. ^ Clemmie Moodie (9. desember 2004). «Miming Minnie is a Phantom singer». Daily Mail. Besøkt 25. juni 2015. 
  15. ^ Michelle Zaromski (29. april 2003). «An Interview with Michael Jakson». IGN. Besøkt 21. juni 2015. 
  16. ^ Michael Fleming (15. mai 1997). «Krane Takes Bull By Horns». Variety. Besøkt 8. november 2014. 
  17. ^ Lynn Hirschberg (13. mars 2005). «Trading Faces». The New York Times. 
  18. ^ Michael Fleming (13. mars 2003). «'Men' treads carefully into sequel territory». Variety. Besøkt 21. juni 2015. 
  19. ^ «Anne Hathaway: Biography». TV Guide. Besøkt 21. juni 2015. 
  20. ^ Staff (1. oktober 2003). «Production Commences On 'Andrew Lloyd Webber's The Phantom of the Opera'». Box Office Mojo. Besøkt 22. juni 2015. 
  21. ^ a b Wloszczyna, Susan (14. desember 2004). «2-ton chandelier has a starring role». USA Today. Besøkt 22. juni 2015. 
  22. ^ Skweres, Mary Ann (22. desember 2004). «Phantom of the Opera: A Classic in Miniature». Animation World Network. Besøkt 22. juni 2015. 
  23. ^ Missy Schwartz (5. november 2004). «Behind the Music». Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 16. oktober 2008. Besøkt 22. juni 2015. 
  24. ^ «Soundtrack / Andrew Lloyd Webber – The Phantom Of The Opera». Norwegiancharts.com. Hung Medien. Besøkt 21. juni 2015. 
  25. ^ Bresnan, Conor (2. februar 2005). «Around the World Round Up: 'Fockers' Inherit the World». Box Office Mojo. Arkivert fra originalen 8. juli 2011. Besøkt 22. juni 2015.  Arkivert 20121216111621 hos WebCite
  26. ^ «Movies with Box Office Gross Recepits Exceeding 1 Billion Yen». Motion Picture Producers Association of Japan. Besøkt 22. juni 2015. 
  27. ^ «2005 Japan Yearly Box Office». Box Office Mojo. Besøkt 22. juni 2015. 
  28. ^ «The Phantom of the Opera - International Box Office Results». Box Office Mojo. Besøkt 22. juni 2015. 
  29. ^ «The Phantom of the Opera». Medietilsynet. Besøkt 22. juni 2015. 
  30. ^ «The Phantom of the Opera på Amazon.com». Amazon. Besøkt 24. juni 2015. 
  31. ^ Harald Brombach (17. mars 2006). «Et lite dryss med HD DVD-filmer». Digi.no. Arkivert fra originalen 26. juni 2015. Besøkt 24. juni 2015. 
  32. ^ «Tre HD DVD-filmer sluppet». ITavisen. 20. april 2006. Besøkt 24. juni 2015. 
  33. ^ «Andrew Lloyd Webber's The Phantom of the Opera». Rotten Tomatoes. Besøkt 22. juni 2015. 
  34. ^ Roger Ebert (22. desember 2004). «The Phantom of the Opera». Chicago Sun-Times. Arkivert fra originalen 4. mai 2010. Besøkt 22. juni 2015. 
  35. ^ a b Borghild Maaland (23. desember 2004). «Den melodramatiske konge». Verdens Gang. Besøkt 22. juni 2015. 
  36. ^ Birger Vestmo (22. desember 2004). «The Phantom of The Opera (5)». Filmpolitiet. Besøkt 22. juni 2015. 
  37. ^ Inger Bentzrud (23. desember 2004). «Ånden som går - til filmen». Dagbladet. Besøkt 22. juni 2015. 
  38. ^ «THE 77TH ACADEMY AWARDS - 2005». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Besøkt 22. juni 2015. 
  39. ^ «The 62nd Annual Golden Globe Awards (2005)». Hollywood Foreign Press Association. Arkivert fra originalen 18. oktober 2014. Besøkt 22. juni 2015. 
  40. ^ «Past Saturn Awards». Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films. Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 14. oktober 2009. 
  41. ^ «26th Annual Young Artist Awards». YoungArtistAwards.org. Arkivert fra originalen 4. mars 2008. Besøkt 22. juni 2015. 
  42. ^ «2005 Saturn Awards Nominations». Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films. Arkivert fra originalen 29. oktober 2005. Besøkt 22. juni 2015. 
  43. ^ «Satellite Awards 2005». Awards for 2005 - Golden Satellite Award. Besøkt 22. juni 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Phantom_of_the_Opera_(2004)&oldid=24331736»