The Lambeth Walk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

«The Lambeth Walk» er en britisk sang fra musikalen Me and My Girl (1937). Libretto og sangtekster var skrevet av Douglas Furber og L. Arthur Rose. Melodiene var skrevet av Noel Gay. Sangen hentet sitt navn fra en lokal gate, Lambeth Walk,[1] én gang notabel for sitt gatemarked og arbeiderklassekultur i Lambeth, et område i London.

Sangen ga sitt navn til en cockey-dans, som ble gjort populær i 1937 av Lupino Lane. The story line of Me and My Girl concerns a cockneysk trillebårgutt, som arver et jarldømme, men som nesten mister sin kjæreste fra Lambeth. Den ble gjort som film, The Lambeth Walk (1939), med Lane i hovedrollen.

Dansehysteri[rediger | rediger kilde]

Koreografien til musikalen, hvor sangen var showstoppende Cockney-inspirert ekstravaganza, inspirerte til en populær gådans, gjort i en kvikk og spankulerende stil.

Trenden nådde USA i 1938, blant annet popularisert av den Boston-baserte orkesterlederen Joseph (Joe) Rines. Rines og hans band opptrådte jevnlig i New York City, og dansen ble særskilt populær i de «bedre» natttklubbene. I likhet med de fleste dansehysteriene gjorde andre velkjente orkestre versjoner av sangen, innbefattet Duke Ellington. Den ble også spilt på radio.

Et medlem av Nazipartiet fikk oppmerksomhet i 1939, da han erklærte at «The Lambeth Walk» (som begynte å bli populær i Berlin) var «jødisk ugagn og dyrisk hopping» i en tale om hvordan revolusjon av privatlivet var én av de neste store oppgavene for nasjonalsosialismen i Tyskland.

I 1942 laget Charles A. Ridley i det britiske informasjonsdepartmentet en kort propagandafilm, Lambeth Walk - Nazi Style, som redigerte eksisterende filmopptak av Hitler og tyske soldater (hentet fra Leni Riefenstahls Triumph des Willens), slik at det så ut som om de marsjerte og danset til «Lambeth Walk». Propagandafilmen ble distribuert ukreditert til filmavisselskaper, som bidro med sine egne fortellerstemmer.[2]

Én av fotograf Bill Brandts mest velkjente bilder er Dancing the Lambeth Walk, opprinnelig publisert i 1943 i magasinet Picture Post.

Både Russ Morgan og Duke Ellington hadde hitplater med sangen i USA.

Norsk versjon[rediger | rediger kilde]

Tola og T. Audunson har skrevet norske tekster. Tolas norske versjon bærer tittelen er «Lambeth Walk». Audunsons versjon heter «Hele Norge danser Lambeth Walk».

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

År Sangtittel Artist Tekstforfatter Platetype Platemerke og katalognummer
1938[3] «Lambeth Walk» Jens Book-Jenssen
og Columbia Danseorkester, dir. Ø. Bergh
Tola 78-plate Columbia GN 565
1938[4] «Lambeth Walk» Willy Johansens orkester
m. refr. Aage Braarud
Tola 78-plate His Master's Voice A.L. 2517
1938[5] «Hele Norge danser Lambeth Walk» Hurragutta T. Audunson 78-plate Polydor 6042

Teksten[rediger | rediger kilde]

Refrengets linjer er:

«Any time you're Lambeth way,
Any evening, any day,
You'll find us all
Doin' the Lambeth Walk. Oi!
Every little Lambeth gal,
With her little Lambeth pal,
You'll find 'em all
Doin' the Lambeth Walk. Oi!»

Kulturell innflytelse[rediger | rediger kilde]

«The Lambeth Walk» har utmerkelsen over å ha vært emne i en overskrift i The Times i oktober 1938: While dictators rage and statesmen talk, all Europe dances — to The Lambeth Walk.[6]

I filmen Den lengste dagen (The Longest Day) fra 1962 om den allierte invasjonen i Normandie i 1944, ble denne sangen framført av skvadronen til Major John Howard i et glidefly på vei for å erobre Pegasus-broen.

Komponisten Franz Reizenstein skrev et sett med variasjoner over «The Lambeth Walk», hvor hver variasjon var en pastisj av stilen til en større klassisk komponist. Notable er variasjonene i stilen til Beethoven, Chopin og Liszt.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ streetmap.co.uk - Location of Lambeth Walk
  2. '^ Nazis Hold Lambeth Walk is 'Animalistic Hopping, New York Times 8. januar 1939, s. 26
  3. ^ Innspilt i Oslo i august 1938
  4. ^ Innspilt i Oslo i august 1938
  5. ^ Innspilt i Oslo 9. september 1938
  6. ^ Nicholson, Geoff: The Lost Art of Walking: The History, Science, and Literature of Pedestrianism. Penguin, 2009, Chapter 5 ISBN 1594484031