Kölnkonserten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «The Köln Concert»)
The Köln Concert
Konsertalbum med Keith Jarrett
FormatLP
Utgitt1975
Innspilt1975
SjangerJazz
Lengde1:06:07
SpråkIngen språklig innhold
PlateselskapECM Records
Produsent(er)Manfred Eicher
Anmeldelse(r)

Kölnkonserten (The Köln Concert) er en solokonsert med jazzpianisten Keith Jarrett, basert på improvisasjon og fremført i Kölns operahus den 24. januar 1975. Konserten ble spilt inn og gitt ut på LP samme år. Albumet har totalt solgt over 3,5 millioner eksemplarer, noe som gjør det til tidenes mestselgende jazzalbum av en soloartist.[1]

Konsertens forhistorie[rediger | rediger kilde]

Konserten var en midnattskonsert i Kölns operahus, og var en del av Keith Jarretts konsertturné i Europa 1973-74 med solokonserter av improvisert musikk med akustisk piano. Soloturneen var en kjærkommen avveksling fra en samarbeidsperiode med Miles Davis hvor han stort sett brukte el-orgler og el-pianoer.

Forberedelsene til konserten var særlig utfordrende. Jarrett kom fra en konsert i Zürich kvelden før, og ankom lite uthvilt derifra med bil sammen med produsenten Manfred Eicher til Kölns operahus seks timer før midnattskonserten skulle starte. Flygelet viste seg dessuten å være i dårlig skikk, og denne fredagskvelden fantes ingen transportmuligheter for å skaffe til veie et reserveflygel. Derfor bestemte man seg først for å avlyse konserten, men etter overtalelse fra den da 17-årige konsertarrangøren Vera Brandes aksepterte Keith Jarrett likevel å spille.[2] Pianostemmeren kunne på fem timer få instrumentet i høvelig stand; Manfred Eicher har likevel senere spekulert i at instrumentets ufullstendige stand kan ha bidratt til konsertens egenart gjennom å tvinge Jarrett til å anstrenge seg for å få vellyd ut av instrumentet. Opptaksutstyr ble satt ut nærmest ved ettertanke, for i det minste å kunne spare på opptakene i husarkivet.[1]

Konsertens oppbygning[rediger | rediger kilde]

Kölnkonserten bygde – som de øvrige konsertene på turnéen – på improvisasjon med utgangspunkt i ulike førsteanslag. Konserten ble fremført i to deler på respektive 25 og 32 minutter og med ett ekstranummer på seks minutter.

Konserten innledes med melodien fra Kölnoperaens pauseinnringning, noe som forklarer den forsiktige latteren som kan høres fra publikum i innledningen.[1] Utfra dette anslaget utvikler Jarrett ostinato-motiv med venstrehånden, mens han med høyre hånd kontrer med kommentarer og variasjoner. Dette blir i konsertens første, rolige og harmoniske del en nesten umerkelig variasjon mellom to akkorder hvorpå han utvikler repetitive melodier. «Det som Jarrett her setter opp mot hverandre av motiv, av rolige liksom lystdrevene moment, av spenning og av ekstatiske velklangsoppløsninger, er rent overveldende. Det virker som om han ikke lenger har behov for å følge en musikalsk idé», kommenterer Jarretts biograf Uwe Andersen.[3]

Konsertens andre del domineres i sitt første avsnitt av en helt annen stemning som kan minne om gospelsangens glede og åndelighet.[4] Delen innledes med at Jarrett spiller et rytmisk aksentuert og hamret ostinato med venstre hånd, hvorpå han med høyre hånd spiller dansliknende toner. Dette munner så ut i en "forsinkende fortsettelse, som slutter i en stille og tilbakeholden meditativ stemning".[5] Det siste avsnittet har et tydelig drag av elegi, men økes til "en trestemmig koral med en nesten katedralmessig klangmektighet".[4]

Den tredje delen (ekstranummeret) har blitt beskrevet som et «uavhengig, svevende noteark»; også dette stykket avsluttes med et pianissimo.[5].

Det var så mye kjærlighet i musikken som ble spilt den kvelden; den mest romantiske musikk Keith Jarrett noensinne har laget. Hvorfra kom alt dette? (…) Det hadde å gjøre med en hendelse som inntraff da Keith Jarrett hadde besøkt Köln med Miles Davis noen år tidligere, nemlig at han hadde blitt forelsket. Jeg tror at det han spilte den kvelden hang mye sammen med minnet fra det foregående besøket i Köln.

Konsertens arrangør Vera Brandes[2]

Plateutgivelse[rediger | rediger kilde]

Kölnkonserten ble utgitt – som den eneste konserten fra turnéen – i 1975 av det tyske plateselskapet ECM Records i en dobbel-LP med Manfred Eicher som produsent. For å passe in i LP-formatet ble konsertens andre del oppdelt i to spor (spor IIa og IIb), og utgivelsen har med ekstranummeret dermed fire spor og en total spilletid på 66 minutter. Konserten ble utgitt på CD første gang i 1983.

Kölnkonserten har blitt Keith Jarretts mest kjente innspilling. Han har selv uttrykt en viss frustrasjon overfor platens kultstatus i et intervju i Der Spiegel 1992: «Jeg mener virkelig at bestselgere, inklusive Kölnkonserten, burde tas av markedet etter en viss tid. Akkurat som jeg anser all sann musikk som utspring fra et ekte behov, så mener jeg at man også må glemme musikk; ellers forblir vi med et sykelig begjær til fortiden.»[6]

Transkripsjoner[rediger | rediger kilde]

  • Hele konserten har i ettertid blitt transkribert for piano, Schott Music HL 49007457, ISBN 3795795192
  • Konsertens ekstranummer (del IIc) har blitt transkribert til klassisk gitar av gitaristen Manuel Barrueco, The Koln Concert: Part IIc, Schott Music HL 49008434

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c da Fonseca-Wollheim, Corinna (11. oktober 2008). «A Jazz Night to Remember - The unique magic of Keith Jarrett's "The Köln Concert"». Wall Street Journal (engelsk). Besøkt 5. mai 2012. 
  2. ^ a b Intervju med konsertarrangøren Vera Brandes av Anton Karis i radioprogrammet Kölnkonserten, Sveriges Radio P1 2009-05-21
  3. ^ Artikkel "The Köln Concert" i tyskspråklige Wikipedia, som siterer Uwe Andersen: Keith Jarrett Gauting-Buchendorf (1985), side 134
  4. ^ a b Hannah Dübgen Blue Notes on Black and White Keys. Stationen und Aspekte des Piano Jazz der 70er Jahre unter besonderer Betrachtung der Soloimprovisationen von Keith Jarret, Chick Corea und Alexander von Schlippenbach Arkivert 16. mai 2013 hos Wayback Machine. (2003)
  5. ^ a b Artikkel "The Köln Consert" i tyskspråkige Wikipedia, som siterer Ralf Dombrowski Basis-Diskothek Jazz Stuttgart 2005, side 120
  6. ^ Der Spiegel 1992:42

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]