The Hope Theatre
| The Hope Theatre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Sted | Southwark | ||
| Historiske fakta | |||
| Arkitekt | Philip Henslowe[1] | ||
| Ferdigstilt | 1614[2] | ||
| Kart | |||
 The Hope Theatre 51°30′30″N 0°05′44″V | |||
The Hope Theatre var et historisk teaterbygg på 1600-tallet i London. Det ble bygget i årene 1613–1614 av Philip Henslowe og hans partner Jacob Meade på stedet til gamle Beargarden på Bankside i Southwark på sørsiden av elven Thames. På denne tiden var dette stedet utenfor de juridiske grensene til City of London. Henslowe hadde en økonomisk interesse i Beargarden (navnet kommer fra bjørnekamper som holdt innenfor en ring og andre tilsvarende «sporter med dyr») siden 1594. Den 29. august 1613 fikk ham bygningssnekkeren Gilbert Katherens til å rive ned Beargarden og bygge et teater det for et honorar av £360. Etter at The Hope var blitt ferdigbygd ble det fortsatt kalt «Beargarden» i daglig tale og bevarte dokumenter.
Bygningsarbeidet trakk ut i over et år. The Hope kan ha blitt forsinket på grunn av at The Globe ble bygget på samme tid, det hadde brent ned den 29. juni 1613, og to store bygningsarbeider gjort samtidig kan ha gitt bemanningsproblem for Gilbert Katherens. The Hope lå akkurat nordvest for The Globe slik at det er sannsynlig at de to prosjektene ble fullført av noenlunde samme arbeidsstokk. Samtidig var The Hope sannsynligvis en mer kompleks bygningsoppgave ettersom det ble formet for flere formål fra starten av. Kontrakten kaller det for:
- Plaiehouse fitt & convenient in all thinges, bothe for players to playe in, and for the game
- of Beares and Bulls to be bayted in the same, and also a fitt and convenient Tyre house and
- a stage to be carryed and taken awaie, and to stande vppon tressels...
Det vil si at det måtte være tilpasset både for skuespillere å spille på samtidig som det måtte være ring for bjørner og okser. The Hope trengte anlegg hvor de dyr kunne bli oppbevart, noe The Globe ikke hadde behov for.
Ettersom Henslowes opprinnelige kontrakt med Katherens har overlevd vet vi noe om spesifikasjonene for teaterets konstruksjon, mer enn for andre teatre i den samme perioden. Kontrakten slår fast at The Hope må bli bygget i henhold til slik The Swan ble bygget med to trapper på utsiden og «himler» bygd over scenen, uten søyler eller støtter som hindret synet til tilskuerne, noe som var et annerledes konsept enn samtidige teaterbygg. The Hopes scene måtte også være flyttbar for å gi plass for bjørner og okser.
The Hope ble fullført og åpnet for publikum i oktober 1614. Den 31. oktober ble Ben Jonsons Bartholomew Fair vist ved teaterselskapet Lady Elizabeth's Men. I den trykte tekstutgaven av stykket beskriver Jonson The Hope som «skittent som Smithfield og stinkende overalt»”.[3] Smithfield var på denne tiden distriktet i London dominert av marked for krøtter og slakterhus.
Da Henslowe døde i 1616 arvet hans svigersønn, skuespilleren Edward Alleyn, Henslowes andel i The Hope. Alleyn leide andelen til Meade. The Hope forble et aktivt sted i de kommende tiår. I dens første år ble The Hope brukt oftere for teater enn for dyrekamper. I de tider sto forholdet drama mot dyrekamper totalt sett i forholdet tre til ett. Teaterselskapet Prince Charles's Men ble slått sammen med Lady Elizabeth's Men rundt 1615 da sistnevnte dro på turne til provinsene i 1616 og førstnevnte selskap holdt det gående i tre år. Blandingen av de to selskapene var aldri problemfritt og skuespillernes frustrasjon vokste, og de forlot teateret til fordel for The Cockpit Theatre i 1619. The Hope ble deretter benyttet for dyrekamper, fektekonkurranser og annen tilsvarende underholdning.
Myndighetene i London la ned forbud mot både dyrekamper som teaterforestillinger ved begynnelsen av den engelske borgerkrig i 1642. Dyrekamper ble undertrykket av puritanernes regime i 1656. De siste syv overlevende bjørnene ble skutt til døde av en gruppe soldater. De hundene og hanene som var der ble også drept.[4]
Den republikanske kommandanten Thomas Pride var den ansvarlige, og i 1680 24 år etter at bjørnene var blitt drept, og 22 år etter at Pride var død komponerte en anonym satiriker Prides fiktive skriftemål kalt Last Speech... being touched in Conscience for his inhuman Murder of the Bears in the Beargarden (Den siste tale... beveget i samvittighet over hans umenneskelige mord på bjørnene i Beargarden).[5]
Ved en noe tvilsom opptegnelse ble The Hope «revet for å lage leiligheter av Thomas Walker, en skjørtemaker i Canon Street» på torsdag 25. mars 1656.[6] Praksisen med dyrekamper ble igjen tillatt ved restaurasjonen i 1660 da monarkiet ble gjeninnført. Om The Hope var blitt revet ville en erstatning snart ha vært på stedet. Dagboken til Samuel Pepys har en opptegnelse om et besøk han og hans hustru gjorde til Beargarden den 14. august 1666.[7] Det siste ordet om dyrekamper ved dette stedet daterer seg til 12. april 1682 ved en bebyggelse kalt «Bear Garden Square» hadde blitt bygget på stedet til gamle The Hope.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ European Theatre Architecture, EUTA teater-ID 1226, besøkt 18. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ (på en, cs, sk, sl, pl, hu, de, it, sv, hr, es, pt) European Theatre Architecture, Arts and Theatre Institute, EUTA teater-ID 1226, Wikidata Q43003820, https://www.theatre-architecture.eu/db.html
- ^ as dirty as Smithfield and stinking every whit
- ^ Durston, side 157.
- ^ McMains, side 223 n. 7.
- ^ manuskript-tillegg til 1631-utgaven av Stow og Howes Chronicle, sitert i Halliday, side 232, og Wheatley, Vol. 2, sidene 229-30. Tillegget inneholder feil. Det uttaler at The Hope ble bygget i 1610 og Thomas Walker var mester for fengselet The Clink.
- ^ Halliday, side 56.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Durston, Christopher: Cromwell's Major Generals: Godly Government During the English Revolution. Manchester, Manchester University press, 2001.
- Gurr, Andrew: The Shakespearean Stage 1574–1642. Third edition, Cambridge, Cambridge University Press, 1992.
- Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964. Baltimore, Penguin, 1964.
- McMains, H. F.: The Death of Oliver Cromwell. Lexington, KY, University Press of Kentucky, 1999.
- Wheatley, Henry Benjamin: London, Past and Present: Its History, Associations, and Traditions. 3 Volumes, London, Scribner & Welford, 1891.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]