Tettegrasslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tettegrasslekta
Pinguicula macroceras
Nomenklatur
Pinguicula
L., 1753
Populærnavn
tettegrasslekta
Hører til
blærerotfamilien,
Lamiales,
Asteridae
Økologi
Antall arter: Norge: 3
Verden: ca. 70
Habitat: på land, på fuktige steder.
Utbredelse: alle kontinenter unntatt Antarktis
Inndelt i

Tettegrasslekta (Pinguicula) er en planteslekt med såkalt kjøttetende planter som finnes på myr. Plantene i slekta fanger mindre dyr, særlig (insekter) på sine klebrige blader og fordøyer dem som nitrogentilskudd. Det finnes ca. 70 arter i verden, de fleste i Mexico og Sør-Amerika. I Norge finnes totalt 3 arter.[1]

Utseende[rediger | rediger kilde]

Tettegrasartene har en rosett av klebrige blad, som insekter og andre små dyr kan festne på. Bladene skiller ut enzymer som gjør planta i stand til å ta opp næringsstoffer fra dyret. Dette utgjør trolig et viktig tilskudd av nitrogen på de næringsfattige områdene der plantene vokser. Den zygomorfe blomsten sitter på en stengel som går ut fra sentrum av bladrosetten.[1]

Levested[rediger | rediger kilde]

De fleste artene trives på fuktige steder. Norske arter finnes mest i myrområder. Hos noen arter folder bladene seg sakte igjen over dyret, som sitter fast på bladet.

Tettemelk[rediger | rediger kilde]

Bladene har vært brukt i produksjon av en tykk kulturmelk (tettemelk). Hvorvidt bladene er avgjørende for å opprette den bakterikulturen som er nødvendig for å lage denne syrna melketypen er omdiskutert.[2] Hva som er klart er at bladene av tettegrasarter (i hovedsak "vanlig" tettegras), har vært brukt på denne måten og planten har derfor vært godt kjent av folk. Dette skal også ha gitt planten dens norske navn.[3]

Norske arter[rediger | rediger kilde]

I Norge har vi tre arter i tettegrasslekta:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8. 
  2. ^ Furuset, K. (2008). «Tettegrasets rolle i tettemelk». Blyttia. 66 (1): 55-62. 
  3. ^ Høeg, O. A. (1976). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200089304. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]