Tet-offensiven
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tet-offensiven var en serie trefninger under Vietnamkrigen. Offensiven var en stor fellesoperasjon utført av Den nord-vietnamesiske hær og FNL, med start på natten mellom 30. og 31. januar 1968, som det året var Tết Nguyên Đán, det vietnamesiske nyttår.
Offensiven medførte militær aktivitet i de fleste større byer i Sør-Vietnam og angrep mot den amerikanske basen ved Khe Sanh. Slaget ved Khe Sanh regnes normalt som separat for Tet-offensiven, men skjedde omtrent samtidig. Selv om det ikke var planlagt som en del av offensiven må det sees som et ledd i en helhetlig strategi. Målet for offensiven var å overraske den sør-vietnamesiske hæren og de amerikanske styrkene, som hadde foreslått en våpenhvile i forbindelse med feiringen av nyttår.
Det amerikanske svaret på offensiven var ujevnt, mye på grunn av feil i etterretningsmaterialet som var samlet. Man mente at Khe Sanh ville være det viktigste målet i denne perioden, og i Operasjon Niagara ble tusenvis av sensorer spredd i jungelen rundt basen for å øke sikkerheten. Amerikansk etterretning kom frem til at det var minst 15 000 medlemmer av Den nord-vietnamesiske hæren i området.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
I 1967 hadde det nord-vietnamesiske kommunistpartiet bestemt at krigen måtte vinnes med militære midler. Man ønsket å få en rask slutt på krigen, og offensiven ble antagelig fremskyndet av at man ikke regnet med at Ho Chi Minh ville leve så mye lenger, slik at man forsøkte å la ham få oppleve en stor seier før han gikk bort.
General Vo Nguyen Giap hadde lagt en plan, som han selv etterhvert gikk imot fordi han mente den ikke kunne gjennomføres i praksis. Den besto av tre faser. I den første skulle Den nord-vietnamesiske hæren angripe grenseregioner i Sør-Vietnam for å trekke amerikanske styrker vekk fra byene. Dette ville koste nord-vietnameserne dyrt i tap av soldater, men ville være verdt prisen. I fase to skulle FNL angripe byer i Sør-Vietnam, hvilket ville drive sivilbefolkningen til å gjøre opprør mot amerikanerne og den sør-vietnamesiske regjeringen. Amerikanerne ville da bli presset til å evakuere. I fase tre skulle Den nord-vietnamesiske hær og FNL drepe flest mulig av de flyktende amerikanerne, både som hevn og for å avskrekke andre fra å intervenere.
Det var planlagt at kommunistpartiet skulle legge skylden for drap på flyktende amerikanere på sivilbefolkningen, mens de selv skulle fremheve at de fulgte Genevekonvensjonen. Ettersom det ikke oppsto noe folkelig opprør falt planen sammen, og FNL ble i stedet jaget og straffet for sine alliertes påståtte krigsforbrytelser i Huế.
Planen falt sammen av to grunner. For det første var amerikanerne betraktelig mer mobile enn motparten, og de klarte derfor å komme seg tilbake til byene etter raidene i grenseområdet. Dernest var analysen av stemningen blant folket i Sør-Vietnam fullstendig gal. I stedet for å gjøre opprør deltok mange aktivt i kampene mot nord-vietnameserne og FNL.
[rediger] Offensiven
Kampene startet for tidlig i forhold til planen, da enheter den 29. januar angrep fire byer. Hovedoffensivet startet mer enn et døgn senere, noe som førte til at amerikanerne og sør-vietnameserne var oppmerksomme på at et stort angrep var på vei. De fleste provinshovedstader, fem av de seks autonome byene og 58 andre store byer ble angrepet. Blant de viktigste angrepspunktene var Ban Me Thuot, Quang Nam, Dalat, My Tho, Can Tho, Ben Tre, Nha Trang, og Kontum, samt de to eneste steder for angrepene hadde betydelig suksess, Saigon og Huế. Håpet om et folkelig opprør falt i grus nesten med en gang, da det ble klart at folk støttet opp om den sør-vietnamesiske hæren.
[rediger] Huế
- Utdypende artikkel: Slaget om Hue
Huế ble angrepet av to nord-vietnamesiske bataljoner, og ble nesten fullstendig overkjørt. Flere tusen sivile som ble antatt å være fiendtlig innstilt mot kommunistene, inkludert embetsmenn, religiøse ledere og utenlandske borgere, ble henrettet i det som har blitt kjent som massakren i Huế. Byen ble ikke tatt tilbake før slutten av februar. Noe av årsaken til at det tok så lang tid å gjenerobre den var at amerikanerne nølte med å bruke artilleri og luftangrep i så stor grad som andre steder, på grunn av byens historiske og kulturelle verdi. I stedet sendte man inn US Marines, som tok byen gate for gate. Det siste stedet i byen som var under nord-vietnamesisk kontroll var det befestede citadellet, det keiserlige palass. Kampene om komplekset varte i fire dager. Nord-vietnameserne mistet omkring 7500 mann, mens amerikanerne og sør-vietnameserne mistet 482.
Slaget om Huế er fremstilt i Stanley Kubricks film Full Metal Jacket fra 1987.
[rediger] Saigon
Flere steder i og rundt Saigon ble angrepet av omkring fem bataljoner fra Den nord-vietnamesiske hæren. Flybasen Tân Sơn Nhất ble angrepet av omkring 700 mann, og ble forsvart under harde kamper hvor amerikanerne mistet 110 mann. En annen flybase, Bien Hoa, ble også angrepet, og her ble tyve fly ødelagt. Det totale nord-vietnamesiske tapet i disse to angrepene var mer enn 1100 mann. Til tross for de ujevne tapstallene, som var typiske for hele Vietnamkrigen, klarte nord-vietnameserne og FNL å ta store deler av byen.
Kampene varte mer enn en uke, og flere bydeler ble sterkt skadet av amerikanske fly- og artilleriangrep. Cholon var blant de hardest rammede bydelen, og kampene raste der inntil midten av februar.
Et av de mest spektakulære angrepene i offensiven kom da tyve nord-vietnamesiske kommandosoldater angrep den amerikanske ambassaden. Angrepet ble raskt slått tilbake, men hadde en sterk symbolverdi.
[rediger] Etterspill
FNL og den nord-vietnamesiske hæren hadde tap på omkring 35 000 døde, 60 000 sårede og 6000 fanger, uten å ha oppnådd noen militær fremgang. Amerikanerne og sør-vietnameserne hadde tap på omkring 3900 døde, hvorav 1100 var amerikanere. Militært sett var dette en stor seier for USA og Sør-Vietnam, men i USA ble mange sjokkert av fjernsynsbildene fra offensiven. Både politikere og andre begynte å endre sitt syn på det amerikanske nærværet i Vietnam, i en grad som overrasket til og med den vanligvis overoptimistiske nord-vietnamesiske regjeringen.
For Nord-Vietnam var offensiven militær sett et stort nederlag, men psykologisk og propagandamessig var den en seier. Før offensiven hadde general William Westmorelands rapporter vært svært overdrevne og i stor grad fiktive for å tekkes den amerikanske opinionen. Tet-offensiven ble i stor grad overført direkte av media, og det amerikanske folk fikk derfor se en helt annen virkelighet. Ikke minst fikk de se at det dreide seg om en krig i full skala, og ikke bare en mindre, lokal konflikt. Krigsmotstanden i USA ble dermed kraftig styrket. Angrepet på den amerikanske ambassaden fikk en enorm effekt; selv om det var ubetydelig militært sett ble det et symbol på USAs sårbarhet i Vietnam som fikk mange til bli svært kritiske til den offisielle fremstillingen av konflikten. Etter en tid måtte Pentagon innrømme at de offisielle rapportene hadde blitt skrevet slik at de bevisst dekket over ufordelaktige opplysninger. Debatten i USA begynte fra dette tidspunkt i stadig økende grad å dreie seg om hvordan man kunne trekke seg ut av Vietnam uten å legge landet åpent for kommunismen.
