Terrorisme

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: noen bør lese korrektur og omformulere enkelte uklare og mangelfulle vendinger

Nøyaktighet: Denne sidens nøyaktighet er bestridt. Nøyaktig fremstilling impliserer ofte at det må leses korrektur og opplysninger sjekkes mot kilder. Det har ikke blitt gjort noen endringer på mer enn to uker. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.

Angrepet mot World Trade center i New York 11. september 2001 er en av de mest spektakulære terrorhandlingene i moderne historie og fikk enorm oppmerksomhet og vidtrekkende følger i store deler av verden. Den islamistiske terrorbevegelsen Al Qaida ble antatt å stå bak.

Terrorisme, terrorangrep, terroranslag eller terroraksjon, er angrep (vold, trusler og lignende traumatiserende handlinger) rettet mot en befolkning for å hevne et overgrep eller som et desperat forsøk på å oppnå frykt for å opplyse eller få fram et politisk / ideologisk eller en religiøs reaksjon fra befolkningen. Terrorisme kan også være falske flagg operasjoner for å få det til å se ut som om det er gjennomført av andre en de som faktisk står bak og derfor kan terrorisme utføres av den som ser ut som et offer.

Et eksempel er Riksdagsbrannen i Berlin i Tyskland natten mellom 27. og 28. februar 1933 (en falsk flagg operasjon) Et annet er angrepet mot World Trade Center i New York 11. september 2001. Etter dette kontret man med å erklære kampen mot terrorisme («war on terror») som har stått høyt på mange staters politiske handlingslister i ettertid av 11. September.

Definisjoner

Atombomben Fat Mans soppsky over Nagasaki. Etter at bombingen av Hiroshima og Nagasaki drepte 120 000 sivile, og dødelig såret enda flere, kapitulerte Japan og endte dermed 2. verdenskrig.

Det finnes flere definisjoner på terrorisme etter hvilken intensjoner ulike aktører har og dermed blir definisjonens pålitelighet basert på definisjonsmakten.

Begrepet terrorisme er dannet av ordet terror som betyr «frykt» eller «redsel» som igjen er dannet av det latinske ordet terrere, som betyr «å skremme» eller «innjage frykt». Terrorisme betegner dermed både handlingen å terrorisere og ideologier eller strategier som baserer seg på bruk av terror, det vil si voldelige og truende handlinger som skaper frykt (terror), særlig i en uskyldig befolkning.

Det foreligger ingen allment akseptert definisjon av terrorisme i verden i dag, og det er i internasjonale politiske fora, blant annet FN, stor uenighet omkring definisjonenen. Synet på terrorisme avhenger av eget politisk ståsted. Et eksempel på at «et lands terrorist er et annet lands frihetskjemper» er å finne i konflikten mellom Israel og Palestina.

I september 2004 tok tjetsjenske og ingusjiske opprørere rundt 1200 personer som gisler på skole nr. 1 i Beslan i republikken Nord-Ossetia i Russland. Da russiske spesialstyrker stormet skolen, ble over 330 personer drept. Bildet viser noen av ofrene. Russiske myndigheter fordømmer all regional opprørsvirksomhet som terrorisme.

De fleste definisjoner av terrorisme har likevel hatt som kjerne at de omfatter angrep på ubevæpnede sivile som ikke nødvendigvis har en direkte innflytelse på den konfliktutviklingen terrorister prøver å påvirke med angrepet.

Det er først og fremst i den politiske offentligheten definisjonen har vært problematisk. Allerede etter annen verdenskrig, under Nürnbergprosessen, ble det klart at et forsøk på å tiltale tyskerne for terrorisme ville føre til at også de allierte måtte tiltales, blant annet for bombingen av Dresden og Hiroshima. Etter annen verdenskrig har man forsøkt seg med en rekke andre definisjoner. Problematikken er der stadig, enten blir definisjonene for smale til å dekke dem vestlige politikere har ønsket å definere som terrorister, eller definisjonen blir så vid at den rammer dem selv eller deres allierte.

Schmids og Jongmans akademiske definisjon

Ifølge de anerkjente terrorekspertene Alex P. Schmid og Albert J. Jongman er terrorisme:

	en fryktinngytende metode for gjentatt voldelig aksjon, utøvd av (semi-)klandestine individer, grupper eller statsagenter, av idiosynkratiske, kriminelle eller politiske årsaker der – i motsetning til mord – de direkte målene for volden ikke er de endelige målene. De umiddelbare menneskelige voldsofrene velges enten tilfeldig (mulige mål) eller selektivt (representanter eller symbolske mål) i en populasjon av mål og fungerer som medium for budskapet. Trusler og voldelig kommunikasjon mellom terrorister eller terroristorganisasjoner, (mulige) ofre og mål brukes for å manipulere de endelige målene (publikum), ved å gjøre dem til et mål for terror, et mål for krav eller et mål for oppmerksomhet, avhengig av om hovedhensikten er skremsel, tvang eller propaganda.

I henhold til denne definisjonen omfatter for eksempel ikke terrorisme alle politiske forbrytelser, selv ikke dem som har døden til følge. Mordet på Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin er for eksempel ikke en terroraksjon i henhold til denne definisjonen, siden hensikten kun var å rydde en enkelt person av veien. Heller ikke drapet på Ahmed Bouchiki, det såkalte Lillehammer-drapet i 1973, dersom man godtar Mossads versjon om at de mistok ham for en bestemt person de ville rydde av veien. Om derimot hensikten var å avskrekke tilhengere av PLO eller andre palestinske frigjøringsbevegelser, vil det i henhold til denne definisjonen være terrorisme.

Romarheims definisjon

Anders Romarheim, forsker ved Institutt for forsvarsstudier definerer terrorisme slik:

	Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.
– Anders G. Romarheim, Hvor Hender Det: Hva er internasjonal terrorisme?, 25. november 2005

Ut fra denne definisjonen er ikke organisert kriminalitet, geriljakrig, sabotasje, folkemord, statsterror eller væpnet motstandskamp det man kaller terrorisme. Et problem med definisjonen er at den kan inkludere fenomener som få vil betrakte som terrorisme.

Richardsons definisjon

Andre definisjoner er gjort meget vide, men presiseres ved ulike karakteristikker. Et eksempel er her hentet fra en artikkel i Salon om Louise Richardsons bok "What Terrorists Want: Understanding the Enemy, Containing the Threat":

	Richardson starts her analysis by offering a lucid definition of terrorism. In her view, terrorism "simply means targeting civilians for political purposes." She then notes terrorism's seven key characteristics. First, it is politically inspired. (...) Second, it must involve violence. ("Cyberterrorism" is not terrorism.) Third, its purpose is not to defeat the enemy but to send a message. Fourth, the victim and the act usually have symbolic significance. Fifth, it is carried out by substate groups, not states. (Richardson acknowledges that this is a controversial definition, and admits that states do employ terrorism. She draws the distinction because without it, discussions of terrorism become conceptually unwieldy.) Sixth, the victims of terrorism are not the same as the intended audience. Seventh, terrorism deliberately targets civilians. A final crucial point: Terrorists are weaker than their enemies. This is why they embrace terrorism.

Norges lover

I Lov av 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (Sikkerhetsloven) §3 punkt 5, blir terrorhandlinger definert som:

	Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.

Dette er en langt videre definisjon. For det første inkluderer denne definisjonen makt eller vold mot eiendom. I henhold til denne definisjonen ville også mordet på Rabin være en terroraksjon, siden det er bruk av makt for å oppnå et politisk mål – nemlig avskaffelsen av regjeringen Rabin. Helt intuitivt kan man også tolke det slik at bløtekakekastingen mot Kristin Halvorsen, eller enhver form for sivil ulydighet kunne vært definert som terrorisme. En juridisk tolking av lovteksten er imidlertid også avhengig av andre rettskilder, som forarbeider til loven, rettspraksis og den allmenne rettsoppfattelsen.

Terrorhandlinger er nå definert i straffeloven av 22. mai 1902 § 147 a. Terrorfinansiering reguleres i samme lovs § 147 b. Stortinget har vedtatt en ny bestemmelse om eget straffebud mot oppfordring og rekruttering til terrorisme i straffeloven § 147 c, i påvente at de nye terrorbestemmelsene som er vedtatt i ny straffelov av 2005 blir satt i kraft.

USAs definisjon

Definisjonen CIA følger, basert på US Code Title 22 § 2656f(d), er følgende:

	Begrepet ’terrorisme’ betyr overlagt og politisk motivert vold mot ikke-kjempende mål utført av sub-nasjonale grupper eller hemmelige agenter, vanligvis for å påvirke tilskuere.»

Også denne definisjonen er langt videre enn den akademiske definisjonen. Ulikt den norske innebærer den ikke vold eller makt mot eiendom. På den annen side er ikke målet avgjørende. Selv om det vanligvis dreier seg om å påvirke et publikum er dette ikke definitivt. Dermed kan all vold som har et politisk mål gå under kategorien «terrorisme».

Som det kommer tydelig frem av dette er det ikke noe endelig svar på hva terrorisme er. Det som, videre, regnes som terrorisme fra en synsvinkel kan fremstå som frigjøringskamp fra en annen. Eksempler her kan være den irske kampen for frigjøring fra Storbritannia i kjølvannet av 1. verdenskrig og den palestinske kampen mot Israel. Derfor kan det være vel så nyttig å se terrorisme og terroristhandlinger i den konkrete virkeligheten. Det er likevel slik at i USAs definisjon, og de mange definisjonene som er inspirert av denne, er valget av virkemidler eller metode noe av det mest sentrale: Terrorister velger å true med eller utføre aksjoner som har sivile (ikke-stridende) som mål, enten det dreier seg om kapringer, bombeaksjoner, kidnapping, snikskyting eller hva det måtte være.

Ulike former for terrorisme

Murrah-bygningen, som huset føderale kontorer i Oklahoma City i USA, ble sprengt i en terroraksjon utført av en høyreorienterte voldsfanatiker 19. april 1995. 168 mennesker omkom. Bildet viser bygningen to uker etter attentatet.

Den norske forskeren på terrorisme Jan Oskar Engene deler terrorisme inn i fire ulike: statsterrorisme, statslojal terrorisme eller vigilanteterrorisme, revolusjonære terrorregimer og statsutfordrende terrorisme .

Statsterrorisme

Hovedartikkel: Statsterrorisme

Militærjuntaen i Argentina gjennomførte statskupp i 1976 og beholdt makta gjennom utbredt statlig terrorisme. Bildet viser noen av tusenvis bortførte og savnede motstandere av militærdiktaturet fram til 1983. Portrettene er satt opp av Mødrene på Maiplassen (las Madres de Plaza de Mayo) som fremdeles krever å få vite hvor de forsvunne ble av.

Den italienske, kristelig-demokratiske politikeren Aldo Moro ble kidnappet og drept av den venstreorienterte terroristgruppa Røde brigader i 1978. Utpressingsbilder av den bortførte politikeren fikk stor oppmerksomhet i samtidas bildemedier og skapte frykt blant etablerte maktpersoner og stor uro i mange vestlige samfunn.

Statsterrorisme finner sted når en stat benytter seg av terroristiske virkemidler for å oppnå et mål. Den er statlig og først og fremst av en bevarende karakter. Statsterrorisme kan være både legal og legitim, og kan være rettet både mot egen og andres befolkning. Det finnes imidlertid ingen internasjonale standarder for å vurdere statsterrorisme, men kan sees på som en del av staters brudd på menneskerettighetene. Alle totalitære og autoritære (ikke-demokratiske) stater hviler på undertrykkelse, og en større eller mindre grad av statsterrorisme. De mest brutale diktaturene er følgelig også de som står for hovedtyngden av statsterrorisme.

Statsterrorisme er en form for terrorisme som er lite behandlet i forskningen, med unntak for noe av den statsterrorismen som har resultert i folkemord. Forskningslitteraturen om Hitlers, Stalins og Maos folkemord er omfattende.

Statsterrorisme mot egen eller okkuperte lands befolkning

• Bombingen av Guernica under den spanske borgerkrig.
• De syriske myndighetenes neste totale ødeleggelse av byen Hama tidlig på 1990-tallet i jakten på islamistiske opprørere, med kanskje så mye som 20 000 drepte (Syria har benektet at dette er statsterrorisme.)
• Saddam Husseins såkalte Anfal-kampanje mot kurderne i Nord-Irak med 5 000 døde. (Hussein benektet at dette var statsterrorisme.)
• Israel har har blitt møtt med en rekke beskyldninger om brudd på menneskerettigheter og andre deler av folkeretten overfor det palestinske og det libanesiske folk. Noen av beskyldningene har blitt fremført for FN, og dette har resultert i mer enn 320 resolusjoner mot Israel i FNs generalforsamling, og mer en 90 i sikkerhetsrådet. Resolusjonene omhandler i hovedsak handlinger som kan defineres som statsterrorisme. Den såkalte sikkerhetsmuren har også effekter som regnes som statsterrorisme, og både FNs generalforsamling og den internasjonale domstolen i Haag har erklært at muren er ulovlig. (Israel har gjennom hele sin historie konsekvent benektet å ha utført statsterrorisme.)
• Den tyrkiske statens aksjoner mot kurdere øst i landet er også et klart eksempel på statsterrorisme. Professoren og forfatteren Noam Chomsky har for eksempel påpekt hvordan Tyrkia på 1990-tallet fordrev mer enn tre millioner kurdere fra sine hjem, ødela titusenvis av landsbyer, og drepte minst 50 000. (Tyrkia har benektet at dette var statsterrorisme.)

Statsterrorisme mot annet lands befolkning

• USAs teppebombing av Laos under Vietnamkrigen.
• USA ble også i 1986 dømt til å betale 370 millioner US$ i erstatning for statsterrorisme mot Nicaragua av Den internasjonale domstolen i Haag. (USA har benektet at dette var statsterrorisme, og har nektet å betale boten.)
• Mange vil også mene at de alliertes bombing av Köln, Dresden, Hiroshima og Nagasaki under 2. verdenskrig representerte statsterrorisme – uavhengig av om man regner den som legal eller legitim.

Statslojal terrorisme

Statslojal terrorisme er terrorisme som utføres av helt eller delvis uavhengige organisasjoner som støtter opp om staten og den eksisterende orden. De kan eksistere både i samarbeid med og uavhengig av staten, men har det til felles at virksomheten ligger utenfor de grensene lovverket setter. Statslojal terrorisme er dermed ikke-statlig, men bevarende.

Typiske eksempler på statslojal terrorisme, eller vigilanteterrorisme, kan være protestantiske eller lojalitiske terrororganisasjoner i Nord-Irland, som Ulster Volunteer Force, Orange Volunteers og Ulster Freedom Fighters. Disse utfører eller har utført terroraksjoner mot den katolske delen av befolkningen med et mål om å forhindre dem fra å støtte opp om krefter som ønsker å endre den eksisterende orden ved å integrere Nord-Irland i Den Irske Republikken. En del fascistiske grupperinger er, eller regner seg selv å være, statslojale, og er, i den grad de utfører terrorhandlinger, dermed statslojale terrorister.
Eksempler på samarbeid mellom høyreekstreme/fascistiske grupper og statlige organisasjoner finner vi også i de europeiske stay-behind gruppene (Operasjon Gladio), og da først og fremst i den italienske Organizzazione Gladio og dens samarbeid med fascistiske grupper om terrorbombinger mot Italias befolkning på 1970 og 80-tallet. Tilsvarende samarbeid mellom stay-behind og fascister/nazister skjedde også i Tyskland, Frankrike og Belgia. Dette er både statsterrorisme og statslojal terrorisme.

Revolusjonære terrorregimer

I likhet med statsterrorister har revolusjonære terrorregimer statsmakt, men ulikt disse er de orientert i retning av endring. Som sådan kan også revolusjonære terrorregimer utøve både legal og legitim terror, både mot egen og mot andre lands befolkning.

Et typisk eksempel på et revolusjonært terrorregime kan være Taliban i Afghanistan. Det hadde et mål som innebar store samfunnsendringer og benyttet seg av terroristiske midler for å oppnå dette. Elementer av et revolusjonært terrorregime var helt klart også til stede i flere av de såkalt kommunistiske statene, som Sovjetunionen og Kina. Det revolusjonære Frankrike før Napoleon var også sterkt preget av bruken av terror for å fremme de republikanske målene.

Statsutfordrende terrorisme

Den tyske venstre-radikale terroristgruppa Rote Armee Fraktion utførte flere mord, mordforsøk, mordbranner og bankran på 1970-tallet for å forandre det vestlige samfunnet. Bildet viser Terrace Club i Frankfurt etter et bombeattentat i mai 1972 rettet mot blant andre amerikanske soldater i Vest-Tyskland.

Statsutfordrende terrorisme er den formen for terrorisme som får størst dekning. Den er ikke-statlig, og den har endring som mål. Statsutfordrende terrorister utøver terrorisme først og fremst i sitt eget land, men de er også kjent for å gå over landegrenser. Det er dette som ofte omtales som internasjonal terrorisme.

Den amerikanske rasistorganisasjonen Ku Klux Klan terroriserte flere områder med svart befolkning tidlig på 1900-tallet med skremmende effekter, branner, drap og vold. Bildet viser klansmedlemmer med karakteristiske hvite hetter og brennende kors i 1921.

Typiske eksempler på statsutfordrende terroristorganisasjoner i dag er ETA i spansk Baskerland, Hamas i Israel/Palestina og Ku Klux Klan i USA. Ku Klux Klan var en utpreget politisk organisasjon som førte sin kamp for å bevare raseskillelovene i Sørstatene med svært voldelige midler. Det politiske målet deres på 1960-tallet ble å bekjempe opphevelsen av raseskille på skoler, universiteter og transportmidler, og skremme svarte fra å benytte seg av økende rettigheter og muligheter. Men da disse politiske reformene ikke lot seg stoppe, ble organisasjonen klart svekket.

Før de la ned våpnene var også IRA en typisk terroristorganisasjon. Brorparten av terroristorganisasjonene som er opplistet i USA og EUs terroristlister tilhører denne kategorien. Det er også denne kategorien som typisk også av mange vurderes som frigjøringsbevegelser. Det er imidlertid ingenting som forhindrer en frigjøringsbevegelse fra å opptre terroristisk.

Terrorisme i dag

Amerikanske myndigheter definerer all sivil og militær motstand mot USAs invasjon i Irak som terrorisme. Bildet viser en brann etter et bilbombeattentat utenfor en avisredaksjon i Bagdad i august 2006. 20 biler ble ødelagt i eksplosjonen, tretti mennesker skadd og to drept.

Svartkledte medlemmer av den baskiske separatistbevegelsen ETA (Euskadi Ta Askatasuna) salutterer under et hemmelig møte i Spania høsten 2006. Gruppa har stått bak flere terroraksjoner og politiske drap i kampen for et selvstendig Baskerland.

Det er ikke noe som tyder på at terrorisme er mer vanlig i dag enn tidligere. Forskjellen er at det de senere årene har funnet sted terrorangrep som har tatt livet av flere enn tidligere. I USAs vokabular er for eksempel alle væpnede irakiske motstandsbevegelser regnet som terrorister. I henhold til Schmid og Jongmans kriterier vil det imidlertid bare være terrorisme dersom de benytter seg av terroristiske metoder, men ikke når de angriper amerikanske eller irakiske militære styrker.

Statsterrorisme

Et eksempel på statsterrorisme i dag, er den russiskledete krigen i Tsjetsjenia, der det har vært dokumentérbare massakrer mot sivile. I henhold til Schmid og Jongmans definisjon vil også Israels utenomrettslige handlinger rettet mot den palestinske befolkingen regnes som statsterrorisme. Undertrykkelsen og forfølgelsen av opposisjonelle i mange land i verden i dag, har helt klart karakter av å være en form for statsterrorisme.

Statslojal terrorisme

Statslojale terroristorganisasjoner er i dag ikke like aktive som det var tidligere. De paramilitære styrkene som kjemper mot de revolusjonære bevegelsene i Colombia kan imidlertid stå som ett eksempel. I den grad de lojalistiske styrkene i Nord-Irland ikke har lagt ned våpnene er de også eksempler på statslojale terroristorganisasjoner i dag.

Revolusjonære terrorregimer

Heller ikke revolusjonære terrorregimer er like fremtredende i dag som tidligere. Dette har selvsagt sammenheng med at det i dag ikke er like mange revolusjonære regimer som tidligere. Det er imidlertid trekk av dette i land som Zimbabwe og Eritrea. Også myndighetene i Venezuela har blitt anklaget for dette, men internasjonale observatører har avvist dette.

Statsutfordrende terrorisme

Statsutfordrende terrorisme er, ved siden av statsterrorismen, den mest fremtredende formen for terrorisme i dag. Al Qaida er det mest omtalte eksemplet. Det er imidlertid heller ikke mange år siden Røde Arme Fraksjon og De røde brigader utførte sine siste terroristhandlinger. Utbrytergrupper av IRA er også til stede i dag. Videre regnes organisasjoner som New People's Army på Filippinene og Comunist Party of Nepal (maoist) som terroristorganisasjoner, men disse regnes, i likhet med organisasjoner som Hamas og Islamsk Jihad, ofte vel så mye som frigjøringsbevegelser, avhengig av synsvinkel. Det det imidlertid ikke er tvil om, er at de bevelgelsene som er nevnt benytter terror som virkemidler i sin politiske kamp. Det kan være betydelig forskjell på valg av virkemidler mellom terrororganisasjoner og geriljagrupper, men begge gruppene vil gjerne fremstille seg selv som frigjøringsbevegelser.

Terrorisme i Norge

Norge har opplevd lite terrorisme. Det var for eksempel ett av få land der venstreterroristiske grupperinger ikke slo rot på 1970-tallet med unntak av i små, ubetydelige miljøer som kan ha lekt med tanken om terroristiske virkemidler. Lars Gule ble eksempelvis arrestert i Libanon i 1977 for å ha vært med på å planlegge, sammen med DFLP, det som kunne ha blitt en terroraksjon i Israel. På tross av mange venstregruppers store aktivitet i solidaritetsarbeidet for mange frigjøringsgrupper som også benyttet terroristiske virkemidler, er det ikke rapportert om andre nordmenn som har vært involvert i slike aksjoner. Erling Folkvord har i sin bok om AKP(m-l)s historie avslørt at representanter for Røde Armé Fraksjon oppsøkte AKP med ønske om samarbeid, noe som imidlertid ble kontant avvist av AKP.

De senere årene er det stort sett enkelte nynazistiske grupperinger og individer som har benyttet seg av slike metoder. I 1977 ble Oktober bokhandelen i Tromsø sprengt av en høyreekstremist. Petter Kristian Kyvik kastet i 1979 en bombe mot Faglig 1. mai fronts 1. mai-tog i Oslo. Nazister har ved to anledninger bombet Blitzhuset og forårsaket tildels store materielle skader og ved flere tilfeller fysisk angrepet mer eller prominente antirasister og venstreaktivister. 14. juni 1985 ble Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner i Oslo sprengt med dynamitt. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader under terrorattentatet, som ble utført av Nasjonalt Folkeparti.

Mossad-drapet i Lillehammer, der israelsk etterretning henrettet den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki i 1973, regnes som det første kontraterrorangrepet med dødelig utfall på norsk jord i nyere tid. Sett ut fra Engenes inndeling kan dette imidlertid også karakteriseres som statsterrorisme.

Drapsforsøket på Aschehoug-sjef William Nygaard i 1993 – antakeligvis som følge av forlagets utgivelse av og forsvar for Salman Rushdies kontroversielle roman Sataniske vers – kan også regnes som terrorisme. En islamistisk fatwa ble utstedt mot forfatteren og alle oversettere og forleggere som bisto i å spre boken.

Heller ikke historisk har terrorisme vært utbredt i Norge. Terrorisme som virkemiddel ser ut til å ha blitt mest benyttet av de tyske okkupantene og Quisling-regimet, for eksempel da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet for å stoppe den pågående melkestreiken, men også i en rekke andre tilfelle ble det tatt – og henrettet – gisler for å true nordmenn til å avstå fra videre motstand mot okkupasjonen.

Lund-kommisjonens rapport viser også at det har blitt begått overgrep mot kommunister og andre venstreorienterte i Norge, også fra myndighetenes side, noe som i henhold til Engenes klassifisering kan falle inn under kategorien statsterrorisme i den grad det ble brukt ulovlige midler for å avskrekke.

De siste årene er det først og fremst utvisningsrettssaken mot Mullah Krekar, som tidligere ledet organisasjonen Ansar al-Islam, og straffesaken mot Arfan Bhatti som har satt terrorisme på kartet i Norge. Politiets sikkerhetstjeneste sine trusselvurderinger i forhold til terrortrusler mot Norge relaterer seg i dag i hovedsak til truslene fra islamistiske grupper (islamistisk terrorisme).

Det er Politiets sikkerhetstjeneste som er tillagt ansvaret å forebygge og etterforske terrorisme i Norge, jfr. politiloven § 17 b første ledd nr. 5.

Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av sitt største terrorangrep gjennom tidene. Man må tilbake til andre verdenskrig for å finne sammenlignbare tilstander i Norge. En kraftig bilbombe gikk av i regjeringskvartalet i Oslo, noe som tok livet av flere mennesker og ødela flere bygninger. Før gjerrningsmannen Anders Behring Breivik tok seg videre til Utøya hvor han skjøt og drepte 69 mennesker der flesteparten var barn.

Se også

Eksempler på terrorismerelaterte grupper

• Al-Qaida (flere land; hovedsakelig Midtøsten)
• Ansar al-Islam (Irak)
• Contras (Nicaragua)
• Falange (Spania)
• Ku Klux Klan (USA)
• Lysende sti (Peru)
• Omega 7 (Cuba)
• Sipah-e-Sahaba (Pakistan)
• Røde Armé-fraksjonen (Tyskland)
• Taliban (Afghanistan, Pakistan)
• USA Militært, Nord Amerika)

Eksterne lenker

Hva er terrorisme – FN-sambandet

Etter 22.7 - Hva er terrorisme? - Forelesning av Anders Romarheim, UiO (27.aug.2011)/ NRK Kunnskapskanalen (3.sep.2011)