Terje Kalheim
| Terje Kalheim | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. sep. 1952 (71 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Parti | Arbeiderpartiet Sosialistisk Venstreparti | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Terje Kalheim (født 1952) er en norsk politiker som representerer Arbeiderpartiet, og er ansatt i LOs internasjonale avdeling. Han tilhørte Sosialistisk Venstreparti (SV) og var byråd for kultur og byutvikling i Oslo 30. september 1992 til 25. oktober 1995, i SV-Ap-byrådet som ble ledet av Rune Gerhardsen. I sin tid i byrådet var han blant annet ansvarlig for avtalen mellom Oslo kommune og Blitz-huset som ble forhandlet frem i 1994.
Han gikk på Sogn Yrkesskole fra 1968 til 1970. Han jobbet siden i Oslo Sporveier, hvor han også var fagforeningsleder. På slutten av 1980-tallet var han styremedlem i den EU-kritiske organisasjonen Opplysningsutvalget om Norge og EF. I november 1990 ble han valgt til nestleder i Nei til EF. 19. september 1991 publiserte Vårt Land et intervju med ham som sjokkerte deler av organsisasjonen. Han mente det ville være vanskelig for Norge å stå utenfor om Finland og Sverige ble med. Han kritiserte også Senterpartiets argumentasjon: «Ingenting er enklere enn å gjøre som Anne Enger Lahnstein: Reise land og strand rundt og trekke EFs meninger og holdninger etter hårene. Det gir mange stemmer, men kan også representere en naiv overforenkling av EFs politikk.»[1] Flere lokallagsledere mente Kalheim måtte trekke seg som nestleder, men han fikk også støtte fra flere, blant annet SV-politikerne Raymond Johansen, Paul Chaffey og Berge Furre. Aftenposten rapporterte om en «isfront» mellom nestlederen og leder Kristen Nygaard.[2] Etter at Kalheim ble byråd i Oslo trakk han seg som nestleder i oktober 1991.
Byrådene Kalheim og Raymond Johansen meldte seg etter valgnederlaget i 1995 ut av SV og inn i Arbeiderpartiet, etter at de under EU-kampen hadde markert seg som EU-tilhengere og ikke fått renominasjon på sikker plass til bystyret for Oslo SV.
Han er sønn av fagforeningsmannen og EF-motstanderen Ragnar Kalheim, som i sin tid meldte overgang fra Arbeiderpartiet og ble en av frontfigurene i dannelsen av SV inntil sin død i 1974.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ NTB (19. september 1991): Nei-leder refser sin egen leir. Aftenposten. Side 4.
- ^ Aslak Bonde (20. september 1991): Isfronter i Nei-ledelsen. Aftenposten. Side 7.