Tengwar
Tengwar er et alfabet konstruert av J.R.R. Tolkien.[1][2] Ordet er flertall av tengwa, som betyr «bokstav» på Tolkiens alvespråk quenya.[trenger referanse] Ifølge hans mytologi var det alvene som utviklet dette skriftsystemet. Det er ment å være en særlig vakker og flytende skrift, og mange fans av Tolkiens Midgard-mytologi har brukt disse tegnene til tatoveringer eller inskripsjoner på ringer. Tolkien tok med en kortfattet redegjørelse for denne skriften i Tillegg E til Ringenes Herre. Tolkien laget også alfabetet Cirth basert på runer. Tengwar var egnet til å skrive med penn eller pensel, mens cirth var egnet til å gravere inn i harde overflater på samme måte som runer.[2][1]
Tekster og stavemåter[rediger | rediger kilde]
De mest kjente tengwar-tekstene er inskripsjonen på Saurons Herskerring, som også ble vist i Peter Jacksons filmatisering, og en inskripsjon på tittelsiden i hvert bind av Ringenes Herre. Den siste er faktisk på engelsk. Christopher Tolkien skrev også en tengwar-tekst (igjen på engelsk) til å bruke på tittelsiden av Silmarillion, det posthumt publiserte verket han redigerte sammen fra farens etterlatte notater, men det er lett å se forskjell på hans skrivestil og farens.
Tengwar er et fleksibelt skriftsystem. Det finnes en rekke forskjellige «moduser» eller stavemåter, tilpasset fonologien i det enkelte språk. De fleste av Tolkiens egne tengwar-tekster er på engelsk, men på innsiden av mytologien ble tengwar opprinnelig brukt til å skrive språkene i det fiktive Midgard. Filologen Tolkien la ned mye arbeid på å utrede den alviske språkfamilien, særlig to store alvespråkene quenya og sindarin, og begge disse har nøye definerte "moduser" eller stavesystemer på tengwar.
Tengwar var beregnet på å bli skrevet med pensel eller penn. Samtidig som hver bokstav representerer en språklyd, har den også, som i runer, et navn med egen betydning. Bokstaven for T heter f.eks. tinco, som er quenya for "metall".
Struktur[rediger | rediger kilde]
De fleste av tegnene har et regelmessig forhold til hverandre og til den språklyden de står for. For eksempel: En ustemt plosiv konsonant som P gjøres om til en stemt B ved å fordoble buen som er en del av tegnet. Samme forhold går igjen mellom symbolene for K og G, eller T sammenlignet med D. De tilsvarende frikative lydene (som F i forhold til P, eller V i forhold til B) dannes så ved å forhøye "stammen" som er en del av tegnet.
Grunnbokstavene er alle konsonanter. Vokaltegn kan skrives som diakritiske merker over konsonantene. Det vanligste er at tre prikker står for A, en strek ("dash") for E, en prikk for I (men disse tegnene for E og I blir noen ganger ombyttet), en krøll vendt mot høyre for O, og en krøll vendt mot venstre for U (men det siste paret kan også byttes om; i den kjente inskripsjonen på Saurons Ring brukes krøllen til høyre for U). Noen "senere" varianter av tengwar (i den fiktive tidslinjen) hadde innført egne bokstaver for vokaler og trengte altså ikke bruke disse symbolene over konsonantbokstavene. Illustrasjonen av diktet "A Elbereth Gilthoniel" som her er vist, er et eksempel på en slik "fullvokal"-modus. Tolkien-fans som bruker tegnene til private inskripsjoner later helst til å foretrekke det mer "klassiske" systemet der vokalene skrives over konsonantene, siden dette gir et mer livlig skriftbilde.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Horobin, S. (2013). Does spelling matter? Oxford University Press.
- ^ a b Tolkien, J.R.R. (1999). Ringenes herre. [Oslo]: Tiden. s. 370. ISBN 8210044400.
