Tasmansk djevel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tasmansk djevel
En tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii)
En tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sarcophilus harrisii
Boitard, 1841
Norsk(e) navn: tasmansk djevel,
pungdjevel
Hører til: rovpungdyr,
pungdyr,
pattedyr
Habitat: skog
Utbredelse: Tasmania

Tasmansk djevel eller pungdjevel (Sarcophilus harrisii) er et rovpungdyr som bare finnes på øya Tasmania. Tidligere fantes den også i Australia, men der er den nå utryddet. Pungdjevelen er det største nålevende pungrovdyret, såfremt det ikke fortsatt er noen pungulver igjen.

Kroppen blir opptil 80 cm lang, og vekten ligger på omkring 4-12 kg. I tillegg kommer halen, som måler i underkant av 30 cm. Forbena er lengre enn bakbena, noe som er uvanlig blant pungdyr. Den er kraftig bygd og har kraftige kjever og velutviklede tenner som kan knuse knokler på dyr den spiser.

Pungdjevelen er kjent for sitt hissige temperament. Når den blir skremt, skriker, freser og bjeffer den. Pungdjevelen har et formidabelt bitt. Om man sammenligner bittet med andre rovdyrs bitt kilo for kilo (såkalt BFQ eller bitestyrkekvotient), er bittet uten sammenligning det kraftigste av alle nålevende rovdyrs. I en vitenskapelig studie der 39 ulike nålevende og utdødde rovdyr inngikk, ble pungdjevelens BFQ målt til 181 (418 kg/cm²). Nærmest av de kjente rovdyrene var bittet til afrikansk villhund, som hadde en BFQ på 142 (428 kg/cm²), mens for eksempel vanlig gråulv hadde en BFQ på 136 (593 kg/cm²), rødrev 92 (164 kg/cm²), flekkhyene 117 (773 kg/cm²) og tiger 127 (1 525 kg/cm²).[1]

Pungdjevelen bor i ganger eller mellom steiner og røtter. Den er hovedsakelig nattaktiv og spiser alt fra insekter til pungekorn, wallabyer og åtsler. Den fortærer så å si alt på dyret, inkludert skinn, ben og innvoller. Mennesker i Tasmania setter derfor pris på dette dyret, som fungerer som en effektiv renovatør i faunaen.

Hunnen er drektig i rundt 3-4 uker og føder 20-30 unger på størrelse med riskorn, men bare 2-4 av dem overlever.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stephen Wroe, Colin McHenry and Jeffrey Thomason. 2004. «Bite club: comparative bite force in big biting mammals and the prediction of predatory behaviour in fossil taxa». Proc. R. Soc. B. doi:10.1098/rspb.2004.2986

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Sarcophilus harrisii – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Sarcophilus harrisii – detaljert artsinformasjon


zoologistubbDenne zoologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.