Taiwanhund
| Taiwanhund | |||
|---|---|---|---|
| taiwan dog, formosahund, tu gou | |||
 | |||
| Hundetype | spisshund, urhund, pariahhund | ||
| Opprinnelse | Taiwan | ||
| Egenskaper | jakt-, vakt-, familiehund | ||
| Livsløp | 10-15 | ||
| Størrelse | middels (12-18 kg) | ||
| Passer for | passer best for erfarne hundefolk | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gr. 5 seksjon 7 (FCI #348) | ||
| AKC | Ingen! | ||
| CKC | Ingen! | ||
| KC | Ingen! | ||
| UKC | Ingen! | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Taiwanhund eller taiwan dog (FCI #348) er en utpreget pariahhund som har blitt renavlet. FCI har midlertidig akseptert rasen og plassert den sammen med de primitive spisshundene, med en rasestandard fra 9. november 2004 som vedlikeholdes av Japan. Den finnes på Taiwan. Som sådan finnes den i 3 distinkte varieteter, kalt hunanhund (steppehund), taiyahund (atayalhund) og bunonhund (bununhund). I et fellesbegrep kalles også typen tu gou.
Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]
Taiwanhunden har overlevd inn i vår tid som følge av den «sterkestes rett», selv om den gjennom århundrer har levd i nær tilknytning til mennesker. Den er derfor en sunn og levedyktig hund, en typisk pariahhund på alle måter. Man vet lite om hvor gammel den er, men man regner med at den opprinnelig utgikk fra den asiatiske urhunden for omkring 3 000–5 000 år siden.
I 1980 gjorde forskere ved National Taiwan University, Japan Gifu University og Nagoya University en større undersøkelse av slike hunder blant 29 lokale stammer som lever på Taiwan. Undersøkelsen bekreftet at taiwanhunden er en etterkommer av den sørasiatiske jakthunden, som også er kjent som asiatisk dingo. Med en rasestandard fra 9. november 2004 har FCI midlertidig anerkjent rasen som en primitiv jakthundrase og plassert den i gruppen av spisshunder (gruppe 5 seksjon 7).
Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]
Taiwanhunden ligner andre pariahhunder. Hunanhunden og taiyahunden er lette på foten, smale og svært raske. Bunonhunden er noe tynge og mer massiv i kroppen, men noe lavere i skulderhøyde enn de 2 andre. Pelsen er glatt og tett. Hunanhunden har en noe grovere pelstype enn taiyahunden. Bunonhundens pels er litt striere enn de 2 andre og har mindre finstruktur. Taiyahunden er noe mer steil i bakpartien enn de 2 andre. Hodet er typisk pariahhund, trekantet, noe langstrakt i formen hos taiyahunden, med stående spisse hører. Hunan- og bunonhundene har mindre ører enn taiyahunden. Sistnevnte har også den lengste nakken av de. Bunonhunden har en forholdsvis kort og kraftig nakke, mens hunanhunden har en nakke midt i mellom de 2 andre variantene.
Ifølge FCIs rasestandard skal hannhunder ha en skulderhøyde på 48–52 cm, tispene 43–47 cm. Hannene veier normalt 14–18 kg, tispene 12–16 kg.
Bruksområde[rediger | rediger kilde]
Taiwanhunden er en typisk jakthund for ulendt terreng. Den er spretten og hurtig, og en flink og veltilpasset klippeklatrer sies det. Hundene benytter såvel synet, som hørsel og luktesans når den jakter.
Disse hundene benyttes også i utstrakt sammenheng som vakthunder, også av statlige instanser som politi og militære avdelinger. De skal dessuten være gode familiehunder for folk som vet å sette pris på deres egenrådighet og høye aktivitetsnivå.
Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]
Taiwanhunden er en meget aktiv og svært egenrådig og primitiv hunderaser. Den trenger såvel mosjon som psykiske utfordringer for å trives som familiehund. Den er leken og kjælen mot de den kjenner og liker, men sky og voktsom overfor fremmede. Den kan være svært dominant overfor fremmede hunder. Den er heller ikke en typisk hund for en barnefamilie, men den skal være meget flink og tolerant med egne barn.
Annet[rediger | rediger kilde]
Som sådan er disse hundene å betrakte som fjellhunder, som trives best i en temperert kjølig klima. De kan være svært aggressive og pågående i sin oppførsel, men de regnes ikke som farlige. Dette skyldes disse hundenes naturlige skepsis til fremmede elementer, og har med deres overlevelsesinstinkt å gjøre. Slik adferd er naturlig blant ville og halvville dyr, som normalt bare blir farlige dersom de må forsvare seg.
