Tåtten om Gunnar Tidrandebane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tåtten om Gunnar Tidrandebane (norrønt Gunnars saga þiðrandabana eller Gunnars þáttr Þiðrandabana[1]) er en kort islendingesaga fra 1200-tallet. Historien foregår øst på Island ca år 1006-1008 og handler om nordmannen Gunnar som blir trukket inn i en feide om gjeld, og må flykte over hele Island. Tåtten/sagaen tilhører den gruppen av tætter som har blitt sammenlignet med lengre islendingesagaer med sine ættefeider[2]; den er også et karakteristisk eksempel på det fenomenet i islendingesagaenes æresbegrep at tjenestefolk med sine ord eller gjerninger kan sette husbonden i en æres-knipe som medfører mange drap.

Gårdsarbeideren Asbjørn Vegghammar setter seg i gjeld, og unndrar seg å betale gjelden. Asbjørn er først i tjeneste hos Bjørn Koreksson og brødrene hans, deretter hos Kjetil i Njardvik. Bjørn er i utgangspunktet god venn med Kjetils fostersønn Tidrande Geitesson. Tittelens Gunnar er en nordmann som har kommet til Island for å drive handel sammen med vennen Tormod; de blir boende hos Kjetil. Bjørn og seks andre menn, blant dem Tidrande, reiser til Njardvik for å stevne Asbjørn. Sju menn døde i det første møtet: Asbjørn, Kjetil, Bjørn, Tore Englandsfarar fra Bjørns følge og to av Kjetils gårdsgutter. Til sist dør Tirande da Gunnar kaster et spyd etter ham.

Sagaens avsnitt 3 til 6 forteller deretter om Gunnars flukt fra Tidrandes bror Torkjell; hvor Gunnar finner tilflukt på flere gårder på øst-Island. I det siste og sjuende avsnittet finner han hjelp hos Gudrun Osvivsdatter vest ved Helgafell. Hun hjelper ham også tilbake til Norge. Dette siste avsnittet gjengis også i Laksdøla saga, hvor det kalles Njarðvikingasaga[3].

Sagaen eller tåtten står i gjeld til flere andre sagaer. Laksdøla saga har blitt nevnt som en kilde, mens andre mener at Laxdøla har brukt denne sagaen som kilde[4]. Forfatteren ser ut til å anta at leseren er kjent med Droplaugarsona saga[4]. De fleste mener at sagaen er identisk med den tapte Njarðvikingasaga[4][5], mens andre[1] finner det usannsynlig at en nordmann skal ha gitt sitt navn til en hel saga.

Sagaen ble oversatt til norsk i 1939 og i 1980 som Tåtten om Gunnar Tidrandebane[6][7]. Siste utgave på nynorsk ved Børge Nordbø i fembindsverket Islendingesagaene, 2014.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  2. ^ Joseph Harris. «Þættir». I: Dictionary of the Middle Ages. (Joseph R. Strayer, ed.). Bind 12; s. 1-6. Scribner, 1989. ISBN 0-684-18278-5
  3. ^ Fornrit 2011 Arkivert 24. januar 2013 hos Wayback Machine., forlagspresentasjon av samleutgave av sagaene (pdf)
  4. ^ a b c Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  5. ^ Halldór Hermannsson: Islandica, sitert etter heimskringla.no kildeindex
  6. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  7. ^ Snegle-Halle og andre småsoger. Omsett av Sveinbjørn Aursland. Samlaget, 1980. (Norrøne bokverk ; 34). ISBN 82-521-1834-8. Første utgave 1939 med tittel: Islandske småsogor, omsett av Johan Hovstad. Gjenutgitt i bd 3 av Sagalitteraturen. Samlaget, 1984. ISBN 82-521-2423-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: