Symfoni nr. 5 (Beethoven)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Må ikke forveksles med Beethovens klaverkonsert nr 5 i ess-dur, op. 73, også kalt Keiserkonserten
Skjebnesymfonien
Op. 67
Symfoni av Ludwig van Beethoven
Symfoni nr. 5 i c-moll
PeriodeWienerklassisismen
Komponert1804–1808
PublisertUroppført 22. desember 1808
Typisk lengde35–40minutter
Satser/akter4
Den 34 år gamle Beethoven i 1804, da han påbegynte arbeidet med den femte symfonien. Detalj fra et portrett av W.J. Mähler

Symfoni nr. 5 i c-moll op. 67 også kjent som Skjebnesymfonien er en symfoni av Ludwig van Beethoven fra 1808. Det en av de mest kjente komposisjoner både i wienerklassisismen og i vestlig kunstmusikk, den såkalte klassiske musikken. Navnet Skjebnesymfonien skriver seg fra Beethovens biograf Anton Schindler.

Symfonien ble skrevet i perioden 1804–1808, og hadde premiere i 22. desember 1808 i Theater an der Wien. Den består av fire satser, en åpnings-sonate, en andante, en hurtig scherzo som leder opp til den avsluttende finalen i sonateform. Selv om urfremføringen gikk litt tungt, oppnådde symfonien snart en stor anerkjennelse, og E.T.A. Hoffmann beskrev denne i Allgemeine Musikalische Zeitung som «et av tidens viktigste verk».[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Tittelbladet på Beethovens femte symfoni.

Prosessen bak symfonien strakk seg helt fra de første skissene Beethoven laget etter å ha fullført sin tredje symfoni, Eroica.[2] Men dette arbeidet ble avbrutt for fullføringen av annet arbeide, blant annet sin eneste opera Fidelio, pianosonaten Appassionata (Pianosonate nr. 23 i F-moll), de tre strykekvartettene Razumovsky (nr. 7 – 9, opus 59), fiolinkonsert i D-dur (opus 61), den fjerde pianokonserten, den fjerde symfoni og Messe i C-dur. Det avsluttende arbeidet med den femte symfonien fant sted i årene 1807–1808, parallelt med at han arbeidet med den sjette symfonien som hadde urframføring samtidig med den femte.

Beethoven var på denne tiden i midten av trettiårene og begynte å bli plaget av en tiltakende døvhet.[3] I tillegg var dette en tid med stor politisk uro i Wien, og preget av de pågående Napoleonskrigene hvor byen ble okkupert av Napoleons tropper i 1805.

Premieren[rediger | rediger kilde]

Theater an der Wien på en tegning fra 1815

Den femte symfonien ble urfremført 22. desember 1808 under en meget lang konsert i Theater an der Wien, og denne inneholdt utelukkende urfremføringer av Beethovens nye verker og ble dirigert av Beethoven selv.[4] Konserten varte i mer enn fire timer og de to symfoniene som sto på programmet ble spilt i omvendt rekkefølge, ved at konserten åpnet med den sjette, og den femte ble spilte i den siste halvdelen.[5] Programmet:

  1. Sjette symfoni
  2. Arie: «Ah, perfido», Op. 65
  3. Gloria-satsen fra Messe i C-dur
  4. Pianokonsert nr 4, spilt av Beethoven selv
  5. (Pause)
  6. Femte symfoni
  7. Sanctus og Benedictus-satsene fra Messe i C-dur
  8. En solo pianoimprovisasjon, spilt av Beethoven
  9. Koralfantasi

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Urfremføringen var under krevende omstendigheter, og dette kan ha vært en årsak til at det kom så lite umiddelbar reaksjon på fremføringene. Orkesteret hadde bare hatt en prøve på symfonien før konserten, og spilte den ikke særlig bra. På et sted i programmet, stoppet Beethoven konserten etter at det var gjort en feil, og de tok stykket, Koralfantasien, fra begynnelsen igjen.[6] Auditoriet var svært kaldt og publikum ble utslitt av det lange programmet.

Men halvannet år senere hadde E.T.A. Hoffmann en lengre artikkel i Allgemeine Musikalische Zeitung hvor den femte symfonien fikk en svært god omtale. Dette ble fulgt opp i et lengre essay han skrev i 1813.

Symfonien fikk snart status som et stykke som en måtte ha i repertoaret. Symfonien ble spilt på innvielsekonserten til en rekke orkestre. Symfonien har hatt en stor innflytelse på senere komponister og musikkritikere,[7] og inspirert særlig komponister som Johannes Brahms, Pjotr Tsjajkovskij (særlig hans fjerde symfoni),[8] Anton Bruckner, Gustav Mahler og Hector Berlioz.[9] Den femte symfonien står sammen med hans tredje (Eroica) og niende som de mest banebrytende av hans komposisjoner.

Oppbygging[rediger | rediger kilde]

Hovedmotivet i første sats

En vanlig oppsetning av symfonien tar vanligvis rundt 30 minutter. Hovedtemaet i første sats gjentas stadig. Det er mye dynamiske kontraster i stykket.

Første sats - Allegro con brio[rediger | rediger kilde]

Satsen har benevnelsen Allegro con brio (italiensk: «hurtig med liv/ildfullt») og er i sonatesatsform. Den åpnet med det kjente motivet, men det er mye debatt i hvilket tempo disse fire tonene skal spilles i. Noen holder det i strengt allegro-tempo, mens andre tar seg friheten til å spille det tyngre og noe langsommere, særlig mot den siste av de fire tonene, på bakgrunn av fermate-markeringen («hviletegn») over denne.[10]

Satsen, og dermed også symfonien, starter med de to kraftige frasene i fortissimo («sterkt») med det kjente motivet. Etter disse fire taktene, tok Beethoven i bruk etterligninger og andre versjoner av dette motivet og slik utvidet bruken av det, og disse sekvensielle gjentakelsene går over i hverandre med rytmisk regularitet slik at det framstår som en helhetlig melodi. Etter en kort ny fortissimo-overgang, spilt av valthorn, blir det andre motivet introdusert. Dette er i ess-dur, og er mer lyrisk hvor det kjente hovedmotivet kommer tilbake i et stryker-arrangement, før avslutningen av dette partiet som igjen basert på hovedmotivet. Den følgende seksjonen bruker modulering og ulike gjentakelser, inklusive en kort obo-solo og satsen ender med en massiv koda (italiensk: «hale»).

Andre sats - Andante con moto[rediger | rediger kilde]

Satsen har benevnelse Andante con moto («rolig, vandrende») og særlig denne satsens lange melodiske linjer gir symfonien et romantisk preg. Den går i Ab-dur og består av to tema som varierer, og etter variasjonen følger et lengre koda, som avslutter og avrunder satsen gjennom gjentakelser og forlengede melodiske linjer.

Satsen åpner med å angi dennes tema, en melodi som spilles av bratsj og cello, akkompagnert av de to bassene. Deretter følger et nytt tema, framført av klarinett, fagott, fiolin hvor bratsj og bass spilles arpeggio, videre følger en variasjon av det første teamet, og dette blir fulgt av et tredje tema, med bratsj og cello, sammen med fløyte, obo og fagott. Etter et mellomspill kommer hele orkesteret inn i fortissimo, med en rekke crescendoer og en koda som avslutter satsen.[11]

Tredje sats - Scherzo allegro[rediger | rediger kilde]

Tredjesatsen er i en ternær form, det vil si at den består av tre deler, hvor den første og siste er like. Satsen består av en Scherzo og trio. Satsen følger et tradisjonelt løp for en klassisk symfonisk tredjesats, og åpner med en scherzo, med den kontrasterende trio, for så å vende tilbake til scherzo, og så avslutte med koda. Men Beethoven skiller seg fra det tradisjonelle løpet ved at han benytter scherzo i stedet for en menuett.

I denne satsen blir åpningstemaet svart med et kontrasterende tema, fremført av treblåserne, og denne sekvensen blir så gjentatt. Deretter spiller valthornene satsens hovedtema. Trioen går i C-dur og er skrevet i kontrapunkt. Da scherzo vender tilbake for siste gang, blir denne spilt pizzicato og ganske lavt.

Fjerde sats - Allegro[rediger | rediger kilde]

Fjerdesats går også i varianttonearten C-dur og påbegynnes umiddelbart etter tredjesatsen, og inneholder blant annet det samme temaet som er i denne. Satsen kan minne om en triumfmarsj.

Instrumentering[rediger | rediger kilde]

Symfonien er skrevet for strykere (fiolin, bratsj, cello og kontrabass), pikkolofløyte (bare fjerde sats), to fløyter, to oboer, to klarinetter (i Bb og C), to fagotter, kontrafagotter (bare fjerde sats), to valthorn (i Eb og C), to trompeter, tre tromboner (alt, tenor og bass, bare fjerde sats) og pauke (i G-C).

Toneart[rediger | rediger kilde]

Symfoniens toneart er i C-moll, og dette er en toneart som Beethoven brukte mye. Den kan karakteriseres som en «kraftig og heroisk» toneart. Tonearten er blant annet i Kantate ved keiser Joseph IIs død fra 1790, pianotrio 1-3 (op. 1) fra 1793, pianosonate nr 5 (op. 10) fra 1795-98, pianosonate nr. 8 (op. 13) Pathetique fra 1798, Stryketrio nr 4 (op. 9) fra 1798, pianokonsert nr 3 fra 1800, strykekvartett nr 4 (op. 18) fra 1800, fiolinsonate nr 7 (op. 30) fra 1802, andresats («begravelsesmarsj») fra symfoni nr 3 fra 1803, 32 variasjoner i c-moll fra 1806, Coriolan-overtyren (op. 62) fra 1807, koralfantasi (op. 80 fra 1808, scherzo-satsen fra strykekvartett nr 10 (op. 74) fra 1809 og pianosonate nr 32 (op. 111), hans siste pianosonate, fra 1822.

Ifølge forfatteren Charles Rosen symboliserer Beethovens bruk av C-moll hans kunstneriske karakter, og at denne bruken viser fram Beethoven «som en helt».[12]

Annen bruk[rediger | rediger kilde]

Både symfonien, og særlig det innledende firetoners-motivet er svært kjent og har blitt svært mye brukt i populærkulturen og i en rekke ulike musikalske sjangre, samt i film og TV.

Under andre verdenskrig brukte BBC innledningen av symfonien som introduksjon til sine nyhetssendinger. De tilsvarer morsetegnet V (tre korte, en lang) for Victory.

Det nederlandske progrock bandet Ekseption brukte i 1969 innledningen og koda til første satsen, samt utdrag fra to av Beethovens klaversonater, som grunnlag for låten «The Fifth».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Allgemeine Musikalische Zeitung, juli 1810
  2. ^ Hopkins, Antony: The Nine Symphonies of Beethoven. Scolar Press, 1977. ISBN 1-85928-246-6.
  3. ^ Beethovens døvhet
  4. ^ Kinderman, William: Beethoven, University of California Press. Berkeley, Los Angeles. 1995. ISBN 0-520-08796-8; side 122
  5. ^ Parsons, Anthony. Symphonic birth-pangs of the trombone
  6. ^ Landon, H.C. Robbins: Beethoven: His Life, Work, and World, Thames and Hudson. New York City. 1992; side 149
  7. ^ Moss, Charles K. [«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. desember 2007. Besøkt 22. desember 2007.  Ludwig van Beethoven: A Musical Titan
  8. ^ «Symphony No. 5 in C minor, Op. 67» av Richard Freed Arkivert 6. september 2005 hos Wayback Machine.
  9. ^ Rushton, Julian: The Music of Berlioz; side 244
  10. ^ Scherman, Thomas K, and Louis Biancolli: The Beethoven Companion. Double & Company. Garden City, New York. 1973; side 570
  11. ^ Scherman, Thomas K, og Louis Biancolli: The Beethoven Companion. Double & Company. Garden City, New York. 1973; side 572
  12. ^ Rosen, Charles: Beethoven's Piano Sonatas: A Short Companion, New Haven: Yale University Press, 2002, side 134

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]