Sykkeltyvene
| Sykkeltyvene | |||
|---|---|---|---|
| orig. Ladri di biciclette | |||
.jpg) En scene fra filmen, far og sønn | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Drama | ||
| Utgivelsesår | 1948 | ||
| Prod.land | Italia | ||
| Lengde | 1 t. 29 min. | ||
| Språk | Italiensk | ||
| Aldersgrense | 16 (Norge) | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Vittorio De Sica | ||
| Produsent | Giuseppe Amato | ||
| Manusforfatter | Vittorio De Sica Cesare Zavattini Suso Cecchi D'Amico Gerardo Guerrieri Oreste Biancoli Adolfo Franci | ||
| Musikk | Alessandro Cicognini | ||
| Sjeffotograf | Carlo Montuori | ||
| Klipp | Eraldo Da Roma | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Lamberto Maggiorani Enzo Staiola Lianella Carell Vittorio Antonucci | ||
| Annen informasjon | |||
| Filmformat | Sort-hvitt / 1.37 : 1 | ||
| Budsjett | USD 133 000 (est.) | ||
| Prod.selskap | Ente Nazionale Industrie Cinematografiche (Italia) | ||
| Premiere | 24. november 1948 (Italia) 13. desember 1949 (USA) | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Sykkeltyvene (originaltittel: Ladri di biciclette) er en italiensk dramafilm fra 1948 regissert av Vittorio De Sica. Filmen følger skjebnen til en mann og hans sønn i etterkrigstidens Roma. Han er avhengig av en sykkel for å ha jobb og når den blir stjålet blir han desperat. Filmen er basert på ei bok av Luigi Bartolini og hovedrollen spilles av Lamberto Maggiorani. Sykkeltyvene regnes som et sentralt verk innen italiensk neorealisme.[1] Filmens hovedhandling er innspilt i Romas bydel Val Melaina.
Den ble belønnet med æresprisen under Oscar-utdelingen i 1950 (senere omdøpt til Oscar for beste fremmedspråklige film). I tillegg vant den både Golden Globe for beste utenlandske film, BAFTA for beste film og Bodilprisen i klassen beste europeiske film. Det kan også nevnes at den i 1949 vant Sølvbåndet (Nastro d'Argento) i hele syv kategorier, blant annet for beste film og beste regi.[2]
Handling[rediger | rediger kilde]
Filmen forteller historien som Antonio Ricci, en arbeidsløs mann som blir tilbudt jobb som plakatklistrer i etterkrigstidens Roma. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, og derfor selger hans kone Maria sengetøyet deres for å skaffe de nødvendige pengene. De får nok penger til å kjøpe ut sykkelen fra pantehandleren, og Antonio er lykkelig for å endelig få seg jobb. Sykkelen hans blir imidlertid stjålet mens han henger opp en plakat og han strever forgjeves sammen med sønnen Bruno for å finne den igjen, uten å få noe hjelp av politiet.
Når han finner tyven, en ung gutt i dennes nabolag blir han fortalt av politiet at han har en tynn sak om han ikke tok tyven på fersk gjerning eller hadde navngitte vitner. De forteller videre at folk i tyvens nabolag mest sannsynlig er villig til å gi ham alibi. Fortvilet må de resignere og forlate området, til spottende tilrop fra folk i tyvens nabolag.
Mot slutten av filmen sitter han utenfor en fotballbane med Bruno. Antonio ser de hundrevis av parkerte syklene som tilskuerne har parkert. I ren desperasjon stjeler han en sykkel som står utenfor en leilighet, men blir tatt av en mengde rasende menn som slår og ydmyker ham foran sønnen. Sykkeleieren ser imidlertid hvor oppskaket Bruno blir, og føler medynk og vil ikke anmelde tyveriet. Antonio og sønnen går nedslått hjem.
Om filmen[rediger | rediger kilde]
Anmelderne[rediger | rediger kilde]
Sykkeltyvene har fått svært god omtale av filmkritikerne, noe som gjenspeiles i at den har oppnådd hele 98 % på Rotten Tomatoes.[3] Den kjente filmkritikeren Roger Ebert i Chicago Sun-Times gav den svært gode skussmål og gikk så langt som å kalle den «et mesterverk».[4] Det britiske filmmagasinet Sight & Sound kåret den i 1952 (magasinets første avstemning) til tidenes beste film. På en avstemning i samme magasin over "Director's Top Ten Poll" ligger den per 2006 på en 6. plass.[5] Den er videre oppført i boka 1001 filmer du må se før du dør, fra 2003.
VGs anmelder mente at den var et ukunstlet verk som alle ville forstå.[6]
Filmens samfunnskritikk[rediger | rediger kilde]
Filmen gir en sosial kritikk av det italienske samfunnet og den sosiale nød som skaper tyver av hederlige arbeidere. Filmens pessimisme og bitterhet er et resultat av det bristende framtidshåpet. Lite hadde skjedd i det "nye" Italia, nøden var den samme som under fascismen. Det samfunnet som beskrives er et nødens og fattigdommens samfunn, der alle sloss mot alle og der de institusjoner Ricci besøker for å få hjelp avviser ham.[7]
Medvirkende[rediger | rediger kilde]
- Lamberto Maggiorani – Antonio Ricci
- Enzo Staiola – Bruno Ricci
- Lianella Carell – Maria Ricci
- Vittorio Antonucci – Tyven
- Gino Saltamerenda – Baiocco
- Giulio Chiari – Tiggeren
Galleri[rediger | rediger kilde]
-
Faren ønsker seg sykkel -
Faren henger opp plakater -
Etter farens sykkeltyveri ble oppdaget -
Sønnen Bruno
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Sykkeltyvene (Ladri di biciclette) - 1948». Filmweb.no. Besøkt 31. oktober 2017.
- ^ http://www.imdb.com/title/tt0040522/awards?ref_=tt_awd.
- ^ «Bicycle Thieves (Ladri di biciclette)». Rotten Tomatoes (Cert f.) (engelsk). Besøkt 20. januar 2020.
- ^ Ebert, Roger (19. mars 1999). «The Bicycle Thief». Chicago Sun-Times. Arkivert fra originalen 7. desember 2019. Besøkt 26. juni 2008. «"The Bicycle Thief" is so well-entrenched as an official masterpiece...»
- ^ «Directors' Top Ten Poll». Sight & Sound. 2006. Arkivert fra originalen 18. mars 2007. Besøkt 26. juni 2008.
- ^ B.F., «Sykkeltyvene»——se den! i VG den 24. mars 1950.
- ^ Iversen, Gunnar (1987). Den italienske neorealismen. s. 31-32.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Sykkeltyvene på Internet Movie Database
- (no) Sykkeltyvene hos Filmfront
- (no) Sykkeltyvene på NRK TV
- (sv) Sykkeltyvene i Svensk Filmdatabas
- (da) Sykkeltyvene i Danmark Nationale Filminstitut
- (en) Sykkeltyvene på AllMovie
- (fr) Sykkeltyvene på Allociné
- (nl) Sykkeltyvene på MovieMeter
- (en) Sykkeltyvene på Turner Classic Movies
- (en) Sykkeltyvene på Rotten Tomatoes
