Sykepleieprosessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sykepleieprosessen er en mellommenneskelig og problemløsende prosess som første gang ble beskrevet i 1952 av Hildegard Peplau i USA. I Norge ble begrepet kjent på midten av 1960-tallet gjennom en artikkel i tidsskriftet Sykepleien. Prosessen tar bl.a. sikte på å sette individ istedenfor diagnose i fokus for sykepleierens handlinger.

Et annet fokus i sykepleieprosessen er samhandling, dvs. at det det som skal gjøres tar utgangspunkt i relasjonen mellom sykepleier og pasient – et likeverdig en-til-en-forhold – og kvaliteten på dette forholdet.

Prosessens fire faser[rediger | rediger kilde]

  1. Datasamling – innsamling av informasjon om pasientens ressurser og behov.
  2. Planlegging av sykepleie
  3. Utførelse (også kalt sykepleietiltak eller sykepleieintervensjon)
    • handlinger
    • handlemåte
  4. Evaluering
    • dataene fra evalueringen blir så utgangspunkt for en ny «omdreining», altså datasamling → planlegging → utførelse → evaluering, osv.

Denne prosessen fortsetter til behovet for sykepleie ikke lenger er til stede.

Helsepersonelloven pålegger at sykepleieren dokumenterer prosessen skriftlig i en pleieplan.

Sykepleiprosessen har for øvrig klare likhetstrekk med andre problemløsningsmetoder som f. eks. OODA-sløyfen (observe → orient → decide → act)

Referanser[rediger | rediger kilde]