Sør-Georgia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Under utvikling: Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.| Sør-Georgia Lokalt navn: South Georgia |
|
|---|---|
 Kart over Sør-Georgia |
|
| Geografi | |
 |
|
| Plassering | Søratlanteren, 1390 km sørøst for Falklandsøyene |
| Koordinater | 54°19′ S 36°39′ V |
| Øygruppe | Sør-Georgia |
| Antall øyer | 10 øyer og en rekke mindre øyer og holmer |
| Større øyer | Sør-Georgia, Albatrossholmen, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Prionholmen, Saddleøya, Trinityøya, Wallisøyene |
| Areal | 3 756 km² (inkl. småøyene) |
| Høyeste punkt | Mount Paget (2 934) |
| Administrasjon | |
 Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene som er et britisk oversjøisk territorium |
|
| Største by | Grytviken (Ingen fastboende. 2 personer bor i Grytviken og bestyrer museet. 9 personer er tilknyttet BAS-stasjonen. Bemanningen på stasjonen øker til 18 om om sommeren.) |
Sør-Georgia (engelsk: South Georgia) er en øy i Søratlanteren som tilhører det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Argentina gjør krav på Sør-Georgia og resten av de britiske territoriumene i Søratlanteren. Sør-Georgia har et areal på 3 756 km² og er 170 km lang og 30 km bred. Øyas høyeste punkt er Mount Paget på 2 934 moh. I alt 11 fjelltopper er høyere enn 2 000 moh. 75% av øya er dekket av snø og is. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største.
Øya er en av de viktigste hekke- og yngleplassene i Antarktis. Blant annet yngler 2,5 millioner pelssel og 300 000 sydlig elefantsel på øya og 2,7 millioner par gulltoppingviner og 400 000 par kongepingviner hekker. Norske hvalfangere introduserte reinsdyr på øya og Sør-Georgia er dermed det eneste stedet i verden hvor man kan se villrein sammen med pingviner.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675 som var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1776 og var de første som gikk i land på øya.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot forlot de siste hvalfangerne øya.
3. april 1982 ble øya angrepet av argentinske styrker og ble etter kort tid overgitt. Den argentinske okkupasjonen ble avsluttet 25. april 1982.
Innhold |
[rediger] Geografi
Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgia sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km². Areal tilnærmet like stor som Alta kommune og utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. [1]
Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning.
Om sommeren er 75% av øya er dekket av snø og is [1] og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöld-breen er den største.
Havdypbden rundt Sør-Georiga er opptil 4 000 meter. [1]
[rediger] Øyene
Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er:
[rediger] Landstasjonene
[rediger] Godthul
Godthul ble etablert i 1908 av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap. Godthul var det eneste stedet på Sør-Georgia hvor man kun fanget til flytende kokerier, men det ble bygd en kai, et par skur og et vannverk. Godthul fikk sitt navn etter en bukt på øya Veierland i Vestfold. Driften i Godthul ble avviklet i 1929. [2]
[rediger] Grytviken
Grytviken var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis. Carl Anton Larsen ankret opp i Cumberland Bay 16. november 1904 og begynte å reise en landstasjon for hvalfangst. Kapital var skaffet til veie i Argentina via selskapet Compañía Argentina de Pesca. Julaften samme år startet produksjonen i gang. Den formelle lisensen for hvalfangstdrift ble tildelt 1. januar 1906. Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Compañia Argetina de Pesca drev drev Grytviken frem til 1960, da stedet ble solgt til Albion Star South Georgia. Hvalfangsten ble stadig mer effektiv, med den konsekvens at hvalbestanden gikk kraftig tilbake. Albion Star la ned sin virksomhet i Grytviken i 1962 og leide ut stedet til japanske Kokusai Gyogyo Kabushike fra 1963 til 1965. Grytviken ble forlatt 4. desember 1965, etter å ha vært i kontinuerlig drift siden 1904, med unntak av sesongen 1962-63 [3]. I 1979 ble Grytviken solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble stedet gitt tilbake til britiske myndigheter.
Det ligger i dag en forskningsstasjon drevet av British Antarctic Survey en km fra Grytviken i King Edward Point (Sauodden).
[rediger] Husvik
Husvik ble etablert 24. desember 1907 av Aktieselskapet Tønsbergs Hvalfangeri. Virksomheten i Husvik ble nedlagt i 1931. i de 24 årene det var drift i Husvik ble 16 200 hval fanget og 900 000 fat hvalolje 380 000 sekker guano produsert. [3]
I 1945 ble fangsten til Husvik gjenopptatt, og med etablering av et stort kjøttfryseanlegg i 1957 startet den første norske kjøttproduksjonen i Antarktis. Kjøttproduksjonen ble kortvarig og i 1960 overtok Albion Star stedet. Stasjonen ble delvis demontert og kjøttfryseanlegget flyttet til Grytviken [3]. I 1979 ble Husvik solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble stedet gitt tilbake til britiske myndigheter.
Husvik har sitt navn etter Husvik i Slagen i Vestfold, hvor den første bestyreren Søren Berntsen kom fra.
[rediger] Leith Harbour
Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co 13. september 1909. Leith Harbour var sammen med Grytviken de eneste som overlevde Den store depresjonen som startet i 1929 og varte gjennom 1930-tallet [3]. Hvalfangstvirksomheten i Leith Harbour var i drift frem til 1965, med unntak av årene 1932-33, 1940-41 og 1942-45. [4] Selskapet bak Leith Harbour kjøpte etter hvert opp alle de øvrige anleggene på øya [3].
Christian Salvesen & Co eide Leith Harbour frem til overføringen til den britiske stat i 1992.
[rediger] Ocean Harbour
I New Fortuna Bay ble Ocean Harbour etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik på initiativ fra Lauritz E. Larsen, som var Carl Anton Larsens fem år eldre bror. Han hadde arbeidet som underbestyrer i Grytviken og fikk lisens for å etablere en landstasjon i New Fortuna Bay fra 1. oktober 1909 [3]. Lisensen var gyldig fra 10. oktober 1909 til 1920, da stasjonen ble slått sammen med Strømnes. [5] Ocean Harbour ble tilbakeført til britiske myndigheter i 1924.
[rediger] Prince Olav Harbour
Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co i 1911. Prince Olav Harbour ligger i en bukt ved innseilingen til Possession Bay og var den nordligste landstasjonen på øya. Området hvor Prince Olav Harbour ligger ble i 1907 vurdert av Aktieselskapet Tønsbergs Hvalfangeri, men valgte istedet å etablere en stasjon i Strømnesfjorden, da stedet var for værutsatt. Frem til 1919 var Prince Olav Harbour havn for flytende kokerier og først i 1919 var landstasjonen ferdigbygd. Samme år ble stedet solgt til Unilever. Unilever solgte stedet videre til Christian Salvesen & Co i 1934. Hvalfangsstasjonen var i drift frem til 1931 og stedet ble tilbakeført til britiske myndigheter i 1935, men Christian Salvesen & Co fikk flyttet hus og utstyr til Leith og Strømnes. [6]
Nordmannen Einar Abrahamsen var eneste bestyrer i Prince Olav Harbour fra oppstarten i 1920 til nedleggelsen i 1934.
[rediger] Strømnes
Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab i 1906 i Strømnesfjorden. I de første årene var det kun flytende kokerier, på grunn av manglende leierettigheter for landfast virksomhet. I 1908 ble det påstartet bygging av anlegg på land og Strømnes var ferdig utbygd i 1914-15. [3]
Det var til Strømnes Ernest Shackleton og hans mannskap på fem tok seg frem til i mai 1916, 16 måneder etter polarskipet «Endurance»s forlis. De hadde seilt fra Elefantøya som ligger 1 300 km sør i en seks meter lang livbåt. De ankom King Haakon Bay på den andre siden av Sør-Georiga 8. mai. 36 timer senere ankom de Strømnes. Dagen etter dro de tilbake til Elefantøya for å redde resten av mannskapet. [2]
Hvalfangstenvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931, og ble etter den tid benyttet som reperasjonsbase for hvalfangsbåtene frem til 1961. [2]
[rediger] Biologi
[rediger] Planter
På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise.
[rediger] Fugler
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvor 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter.
Sør-Georgia har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på Sør-Georgia er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000. [7]
Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15% av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på øya er 80 000 par og utgjør 46% av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5 – 8 000 par) og Svartbrynalbatross (100 000 par). [7]
Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og Sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
De ti største bestandene av hekkfugler på øya er:
| Norsk navn | Latinsk navn | Antall |
|---|---|---|
| Antarktishvalfugl | Pachyptila desolata | 22 000 000 |
| Smalnebbdykkpetrell | Pelecanoides urinatrix | 3 000 000 |
| Gulltoppingvin | Eudyptes chrysolophus | 2 700 000 |
| Hvithakepetrell | Procellaria aequinoctialis | 2 000 000 |
| Wilsonstormsvale | Oceanites oceanicus | 600 000 |
| Kongepingvin | Aptenodytes patagonicus | 400 000 |
| Bøylepingvin | Pygoscelis papua | 105 000 |
| Svartbrynalbatross | Thalassarche melanophris | 100 000 |
| Gråhodealbatross | Thalassarche chrysostoma | 80 000 |
| Blåpetrell | Halobaena caerulea | 70 000 |
[rediger] Pingviner
På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5% hver eneste år de siste 80 årene. [7]
På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50% de siste 25 årene. [7]
Sør på øya hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner
[rediger] Seler
I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige elefantseler hit for å yngle. Elefantselen kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Elefantselen ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke elefantsel igjen på øya. [8]
Den antarktisk pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på øya var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16% i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95% av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette m2, totalt 65 000. [9]
[rediger] Introduserte pattedyr
Sør-Georgia hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, reinsdyr, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rev og til og med en ape. Kun reinsdyrene har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp. [10]
De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay. [11]
Sør-Georgia er det eneste stedet i verden hvor man kan se villrein sammen med pingviner.
I den senere tid har reinsdyrkalver blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift. [10]
Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet. [10]
Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangsstasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over falklandsjo (Catharacta antarctica), slik at tilveksten av rotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakke er et lett bytte for rottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder. [10]
[rediger] Dyreliv i havet rundt øya
I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
[rediger] Klima
Klimatabell for Sør-Georgia
| Måned | Jan | Feb | Mar | Apr | Mai | Jun | Jul | Aug | Sep | Okt | Nov | Des | År |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Dagstemperatur °C | 9 | 10 | 8 | 6 | 4 | 2 | 2 | 2 | 4 | 6 | 8 | 9 | 5,7 |
| Nattemperatur °C | 2 | 3 | 1 | 0 | -2 | -3 | -4 | -4 | -2 | -1 | 0 | 1 | -0,7 |
| Soltimer pr dag | 6 | 5 | 4 | 3 | 1 | 0 | 1 | 2 | 4 | 5 | 6 | 6 | 3,4 |
| Regndager i måneden | 14 | 15 | 15 | 15 | 15 | 13 | 14 | 12 | 10 | 13 | 13 | 14 | 15,6 |
| Vanntemperatur °C | 6 | 6 | 6 | 6 | 5 | 4 | 3 | 3 | 3 | 3 | 4 | 5 | 4,5 |
[rediger] Historie
[rediger] Sør-Georgia oppdages
Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756. [12]
James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt, en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt Isle of Georgia etter Storbritannias daværende konge Georg III.
James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. De ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment.
 |
Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve. |  |
| – James Cooks dagbok [13] | ||
[rediger] Sel- og hvalfangst
Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786 [14]. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på øya. Overbeskatning av selbestanden førte til nedgangstider og når bestanden tok seg opp kom selfangerne tilbake. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på øya [14]. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett en sel på hele øya. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme. [14] I dag er bestanden av sel på over tre millioner.
Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til tilsvarende interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, med blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland, Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic». De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892-93 og 1893-94 med Carl Anton Larsen som kaptein. [15]
[rediger] Etablering av landstasjoner
Etter hjemkomsten etter den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på øya. Etter ti år klarte han å realisere planene. [16] Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argetina de Pesca etablerte Carl Anton Larsen den første landstasjonen i Antaktis i Grytviken i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av 3 måneder ble 165 tonn hvalolje produsert og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. I 1908 bestod Grytviken av 17 bygninger og 160 arbeidere. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet men norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.
I 1925-26-sesongen ble det av de fem landstasjonene (Ocean Harbour ble nedlagt i 1920), et fabrikkskip og 23 hvalfangstskuter fanget og bearbeidet 1 855 blåhval, 5 709 finnhval, 236 knølhval, 13 seihval og 12 spermhval. Den totale fangsten på 7 825 hvaler var en rekordsesong i antall hvaler og 404 457 fat med olje ble produsert. Året etter tok det samme antall skip 3 689 blåhval, 1 144 finnhval, ingen knølhval, 365 seihval og 17 spermhval. I antall var fangsten lavere enn foregående sesong, men oljeproduksjonen nådde en ny rekord med 417 292 fat med olje. [17]
Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene for 10%. [17]
Grytviken var lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, men unntak av 1957-58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes ble opphørte i 1931 og stedet fungerte som reperasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.
[rediger] Oppføring av Grytviken kirke
[rediger] Ernest Shackleton
Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. 8. august 1914 forlot Shackleton og hans skip «Endurance» med 29 mann ombord England. 5. november 1914 ankom «Endurance» Grytviken hvor de ble værende i fire uker. Her ble utrustningen supplert, både med materialer og brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. Norske hvalfangere stusset over hvor lett Ernest Shackleton tok på mange av detaljene. Bare tre-fire hadde tidligere gått på ski og ingen hadde tidligere kjørt et hundespann. De dro fra Grytviken 5. desember. [18]
|
Når jeg kommer tilbake til England, skal jeg opprette et selskap for hvalfangst på Sør-Georgia. Med en investering på 50 000 pund, kan man garantert tjene 50-100 000 pund netto pr år. Dette er en gullgruve som bare få mennesker kjenner til | |
| – Ernest Shackleton etter sitt besøk på øya i 1914 [19] | ||
I 1914 var det unormalt mye is i Weddellhavet og de møtte den første isen 8. desember og frøs fast for godt 11. desember. Fastfrosset drev skipet sørover med isen og i midten av februar var det mindre enn 100 km igjen til Vahselbukta. Men vindforholdene snudde og skipet ble drevet vekk fra Vahselbukta i slutten av februar. I begynnelsen av mai hadde skipet drevet nær 200 km nordover siden februar og i midten av oktober 1915 fløt «Endurance» for første gang siden desember. Men etter noen dager ble skipet nok en gang sittende fast i ismassene og 27. oktober 1915 kl 17:00 ble skipet knust. [20]
|
Skipet og utrustning er borte, så nå drar vi hjem | |
| – Ernest Shackleton til mannskapet dagen etter Enduranceforliset | ||
Shackleton og hans mannskap begynte ferden nordover på ski og med hundespann for å komme til havet hvor de kunne sjøsette sine livbåter. Etter å ha gått over isen i fem måneder ble alle tre livbåtene sjøsatt 9. april 1916. 15. april nådde de frem til Elefantøya, en øy som lå utenfor alle fanstområder og seilingsruter. Etter å ha vært på øya i to dager bestemmer Shackleton at en livbåt må seile etter hjelp. Nærmeste bebodde land er sørspissen av Sør-Amerika og Falklandsøyene, men deres livbåt var ikke egnet til passering av Drakestredet. Sør-Georgia 1 300 km unna med de hvalfangststasjonene ble utpekt som deres redning.
24. april 1916 drar Shackleton med seks mann med den 22 fot lange livbåten «James Caird». 22 mann ble igjen på Elefantøya. 8. mai 1916 så de sørkysten av Sør-Georgia. [21] En stor fjellkjede deler øya og på nordkysten var hvalfangsstasjonene. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan nesten morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17:00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seiltur fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda. [22] Soveposene ble lagt igjen for å spare vekt og i mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, hvor de hadde utsikt over Fortuna Bay. De viste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i et det som viste seg i ettertid å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren. En båt ble umiddelbart sent for å rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen.
Tre dager senere, 23. mai, dro Shackleton av gårde med hvalfangstskuta «Southern Sky» for å hente mannskapet på Elefantøya. Men på grunn av at det nå hadde blitt vinter hadde isen lagt seg, slik at «Southern Sky» måtte snu. Shackleton og hans menn ble satt i land i Stanley på Falklandsøyene. På grunn av første verdenskrig var det vanskelig å få tak i skip, men Uruguay stilte et skip til disposisjon. Nok en gang ble de stoppet av ismassene og nå var det to måneder siden Shackleton forlot Elefantøya. Tredje forsøk ble gjort med den chilenske selfangstskuta «Emma», men nok og gang var det store ismasser og de måtte snu 150 km fra Elefantøya. På det fjerde forsøket med det chilenske skipet «Yelcho» kom Shackleton frem til Elefantøya 30. august 1916.
Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. De andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset til «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord. [23]
[rediger] Økonomiske nedgangstider
Hvalskytter Petter Sørlle fikk i 1922 patent på en opphalingsslipp i akterenden på flytende hvalkokerierier hvor hvalen kunne trekkes direkte fra sjøen og inn på dekket for videre bearbeidelse. Opphalingsslippen ble først brukt i Antarktis på «Lancing» i sesongen 1925-26. Oppfinnelsen økte fangstresultater til det mangedobbelte og var en viktig forutsetningen for ekspansjonen av pelagisk hvalfangst etter 1927, som da ble uavhengig av britiske konsesjoner, lisenser og eksportavgift. [24] De fleste av landstasjonene ble de i påfølgende årene stengt, Godthul i 1929, Prince Olav Harbour, Husvik og Strømnes i 1931. Kun Grytviken og Leith Harbour overlevde.
[rediger] Andre verdenskrig
Hvalen ble en ettertraktet under andre verdenskrig, både på grunn av oljen og at deler av hvalen kunne brukes til å lage eksplosiver. De fleste av de britiske og norske fabrikkskipene og hvalfangstskutene ble ødelagt av tyske krigsskip som opererte i antarktiske farvann. Mange av de gjenværende hvalfangstfartøyene ble rekvirert til å tjenestegjøre under alliert kommando. Under krigen var det kun virksomhet i Grytviken og Leith Harbour, hvor det i Grytviken var virksomhet i hele krigstiden, mens i Leith Harbour i perioden 1940-41 og 1942-43. [25]
De britiske magistratene (W. Barlas og A.I. Fleuret) var tilstede for å lede forsvaret av øya under hele krigen. Den britiske marinen utrustet handelsfartøyet «Queen of Bermuda» til å patruljere havområdene rundt Sør-Georgia og Antarktis. To feltbatterier ble anlagt ved innseilingen til Cumberland Bay (Grytviken) og Strømnesfjorden (Leith Harbour). Feltbatteriene ble bemannet av frivillige norske hvalfangere.
HMS «Ajax» og HMS «Exeter», som var involvert i kamphandlinger ved Río de la Plata mot det tyske lommeslagskipet «Admiral Graf Spee», hadde besøkt Sør-Georgia før utbruddet av andre verdenskrig og hvor de tok de første flyfotoene av øya med Westland Walrus. Flyfotoene ble tatt for kartlegging av øya og studier av øyas isbreer. Etter kamphandlingene ved Río de la Plata fikk HMS «Exeter» store skader og ble reparert på Sør-Georgia. De skade soldatene fikk sykehusbehandling. [25]
[rediger] Etterkrigstiden
Etter andre verdenskrig ble hvalfangsten gjenopptatt på grunn av etterkrigseuropas behov for oljeprodukter. Fangsten av hval overgikk hva som var bærekraftig og 2. desember 1946 ble Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) etablert. Men heller ikke IWC klarte å begrense hvalfangsten.
I 1963 ble de to siste gjenværende landsstasjonene, Grytviken og Leith Harbour overtatt av japanske selskaper. I 1965 opphørte all hvalfangst fra Sør-Georgia. Fra 1904 til 1965 ble 175 000 hval slaktet og kokt på Sør-Georgia, mot 1,5 millioner for hele Antarktis (1904-1978). [26]
[rediger] Argentisk okkupasjon
Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for £115,000. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen. [25]
2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt til krigsfanger. [27]
Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind. [25]
23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål for å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopteret til HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.
En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 krigsfanger ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag. [25]
Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antartic Survey økt med 60%.
[rediger] Næringsliv
[rediger] Fiskerivirksomhet
I 1993 besluttet øygruppens myndigheter å øke den økonomiske sonen til 200 nautiske mil, på grunn av ulovlig, uregulert og urapportert fiske rundt øya. I forbindelse med utvidelses av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Organisasjonen for bevaring av ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber. [28]
[rediger] Turisme
De fleste turistene som besøker Sør-Georgia kommer med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år [1].
Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på GBP£ 100 pr person. [28].
[rediger] Økonomi
Myndighetenes totale inntektene for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2006 på GBP£ 4,4 millioner og utgiftene var på GBP£ 4,5 millioner. De viktigste inntektskildene var salg av fiskekort, havneavgifter fra skip og besøkende, salg av frimerker og minnemynter. De største utgiftspostene var knyttet til fiskerivirksomheten, som administrasjon, forskning og bevaring, samt bevaringsprosjekter, produksjon av frimerker og støtte til museet i Grytviken. [28]
[rediger] Samfunn
[rediger] Religion
Byggingen av Grytviken kirke ble påstartet 24. november 1913 og finansiert av Carl Anton Larsen. Kirken var prefabrikert av Strømmen Trævarefabrik og ble innviet 1. juledag samme år. Det var hyppige utskiftninger av prestene, mye på grunn av ensomhet og øyas avsidesliggende belligenhet. Jobben gikk ofte til teologistudenter.
Carl Anton Larsen bekostet i de første årene også driften av kirken. Deretter var det en periode uten fast prest, inntil hvalfangstselkapene inngikk et spleiselag i 1925. I en lengre periode var kirken uten fast prest og i 1928 overtok Den norske Sjømannsmisjonen driften. Tre år senere kom hvalfangstnæringen i en økonomisk krise og hele prestegjerningen på øya ble avviklet. Kirken var sporadisk i bruk av hvalfangere frem til 1960-årene. På 1950-tallet ble det etablert en diakontjeneste og langfredag 1960 ble den siste offisielle norske gudstjenesten avholdt i Grytviken kirke.
Etter nedleggelse av hvalfangstvirksomheten og fraflytting begynte kirken å forfalle. Fra 1983 har britiske ingeniørtropper stasjonert på øya utført nødvendige reparasjoner av kirken for å hindre total forfall. På 1990-tallet ble kirken pusset opp med midler fra Øyas Venner og Tunsberg bispedømme og daværende fungerende biskop i Tunsberg bispedømme Magne Storeli gjenvigslet kirken 16. januar 1999.
Det var opprinnelig syv gravlunder på Sør-Georgia med totalt 200 graver. 80% av de gravlagte er nordmenn og 80% av nordmennene kom fra Vestfold. Den yngste var 14 år og den eldste 72 år. Av de gravlagte var alle menn. [29] De fem gravlundene som fortsattes eksisterer ligger i Grytviken, Husvik, Leith Harbour, Strømnes og Prince Olav Harbour.
Grytviken gravlund ligger 1 km fra hvalfangststasjonen og består av 64 graver, hvor 10 er umerkede. Jord fra Norge ble påkastet gravene og planter som tunrapp og løvetann ble dermed innført fra Norge og vokser i dag rundt gravlunden. Gravlunden i Husvik ligger 2 km fra stasjonen og har 34 graver. I Leith Harbour er det flere gravlunder, hvor den første ble dekket av et jordskred i 1917. Den nest eldste ligger inne i bebyggelsen og har et fåtall graver. Den siste gravlunden inneholder 57 graver. Gravlundene i Strømnes og Prince Olav Harbour ligger et par hundre meter fra stasjonene og inneholder henholdsvis 13 og seks graver. I Ocean Harbour er det 7-8 umerkede graver og i Godthul er det to graver som ikke lenger er synlige. Alle gravlundene er orientert etter nordisk tradisjon hvor gravene ligger vendt østvest. Mange av gravstøttene på øya er av naturstein fra Norge, som oftes larvikitt. [30]
[rediger] Forskning
Det er to britiske forskningsstasjoner på Sør-Georgia, King Edward Point rett utenfor Grytviken og på Birdøya på øyas nordspiss.
[rediger] Dagligliv under hvalfangstperioden
Hvalfangerne var først og fremst på Sør-Georgia for å arbeide og tjene penger. Flere av landstasjonene hadde bibliotek, kino og fotballbane. Grytviken hadde i tillegg kirke og hoppbakke. [29]
[rediger] Sør-Georgia i dag
Bestyrerboligen i Grytviken ble i 1992 omgjort til et hvalfangstmuseum, men ble senere utvidet til å dekke flere områder, slik som øyas oppdagelse, naturhistorie, Falklandskrigen og Ernest Schakleton. Det meste av Grytviken ble i 2003 jevnet med jorden. Flenseplanet ble høvlet bort. Den sammenraste kinoen, biblioteket, vaskeriet og brakkene, inkludert øyas eldste bygning ’’Russebrakka’’, ble revet. 15 informasjonsskilt er satt opp for å forklare hva man ser og hva som en gang var.
Flere av bygningene i de ulike landsstasjonene er avsperret på grunn av helsefarlige nivåer av asbest.
[rediger] Tidslinje
- 1675 – Antoine de la Roché oppdager Sør-Georgia etter å ha kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England.
- 1756 – Spanjolen Gregorio Jerez ser Sør-Georgia.
- 1776 – James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1776 og var de første som gikk i land på øya.
- 1904 – Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november
- 1906 – Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab.
- 1907 – Husvik ble etablert 24. desember av Aktieselskapet Tønsbergs Hvalfangeri.
- 1908 – Godthul ble etablert av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap.
- 1909 – Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co 13. september.
- 1909 – Ocean Harbour ble etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik 1. oktober.
- 1911 – Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co.
- 1911 – 11 tamrein fra Valdres settes ut i Ocean Harbour.
- 1914 – Ernest Shackleton besøkte Grytviken på vei til Antarktis
- 1916 – Ernest Shackleton ankom øya etter å ha seilt 130 km i en 6 meter lang livbåt fra Elefantøya i Antarktis
- 1929 – Driften i Godthul ble avviklet.
- 1931 – Prince Olav Harbour ble avviklet og hvalfangsvirksomheten i Strømnes legges ned.
- 1960 – Husvik ble delvis demontert og viktig utstyr flyttet til Grytviken.
- 1965 – Leith Harbour legges ned.
- 1965 – I desember forlot forlot de siste hvalfangerne øya da Grytviken ble forlat 4. desember.
- 1982 – Sør-Georgia ble angrepet av argentinske styrker 3. april og overgitt samme dag.
- 1982 – Britene gjenerobrer Sør-Georgia 25. april.
- 1992 – South Georgia Whaling Museum ble etablert
- 2003 – Mange av de falleferdige og sammenraste bygningene i Grytviken ble jevnet med jorden
[rediger] Referanser
- ^ a b c d The Island. Government of South Georgia and the South Sandwich Islands. Besøkt 9. april 2008.
- ^ a b c Tom Schandy (2001) Syd Georgia - kongenes øy, s. 32 – uten stedsangivelse.
- ^ a b c d e f g Landsstasjonene. Hvalfangstmuseet. Besøkt 9. april 2008.
- ^ Arild Pettersen (1999) Syd Georgia - eventyrernes øy, s. 251 – Tønsberg.
- ^ Arild Pettersen (1999) Syd Georgia - eventyrernes øy, s. 98 – Tønsberg.
- ^ Arild Pettersen (1999) Syd Georgia - eventyrernes øy, s. 252 – Tønsberg.
- ^ a b c d Terrestrial Wildlife. South Georgia Heritage Trust. Besøkt 10. april 2008.
- ^ Tom Schandy (2001) Syd Georgia - kongenes øy, s. 70 – Tønsberg.
- ^ Bird Island Research Station. British Antarctic Survey. Besøkt 10. april 2008.
- ^ a b c d Threats. South Georgia Heritage Trust. Besøkt 10. april 2008.
- ^ Tom Schandy (2001) Syd Georgia - kongenes øy, s. 74 – Tønsberg.
- ^ Historia de las Relaciones Exteriores de la Argentina - Georgias del Sur. Universidad del CEMA. Besøkt 18. april 2008.
- ^ Syd Georgia oppdages. Hvalfangsmuseet. Besøkt 19. april 2008.
- ^ a b c Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 58 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Jan Erik Ringstad. Fangst og næringsvirksomhet. Hvalfangsmuseet. Besøkt 27. mai 2008.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 68 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ a b Jeff Rubin (2000) Antarctica, s. 275 – Lonely Planet, Australia.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 106-109 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 71 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 112 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 120 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 123 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 108 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Petter Sørlle. Polarhistorie.no. Besøkt 2. juni 2008.
- ^ a b c d e War and Conflict. South Georgia Heritage Trust. Besøkt 3. juni 2008.
- ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 73 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Jeff Rubin (2000) Antarctica, s. 278 – Lonely Planet, Australia.
- ^ a b c Country Profile, South Georgia and South Sandwich Islands. Foreign & Commonwealth Office. Besøkt 23. juli 2008.
- ^ a b Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007) Antarktis, s. 64 – Nrk Aktivum, Oslo.
- ^ Helge Klingberg. Kirkegårder i verdig stand - Gravsteder på Syd Georgia. Hvalfangsmuseet. Besøkt 27. mai 2008.
[rediger] Litteratur
- Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken. Genesis forlag, 1999. ISBN 82-476-0109-5
- Arild Pettersen: Syd Georgia - Eventyrernes øy. Færder forlag, 1999. ISBN 82-7911-015-1
- Tom Schandy: Syd Georgia - Kongenes øy. Kulturhistorisk forlag, 2001. ISBN 82-92069-10-0
- Jeff Rubin: Antarctica. Lonely Planet, 2000. ISBN 0-86442-772-7
