Svensk grammatikk

Denne artikkelen beskriver grammatikken i svensk.

Substantiv

I svensk finner man to numerus, singular og plural. Svensk regnes for normalt å ha seks pluralbøyninger (deklinasjoner):

1. -or som i flicka – flickor (pike – piker) og panna – pannor (panne – panner)
2. -ar som i pojke – pojkar (gutt – gutter) og vår – vårar (vår – vårer)
3. -er som i rad – rader (rad – rader) og hand – händer (hånd – hender)
4. -r som i ko – kor (ku – kyr)
5. -n som i äpple – äpplen (eple – epler) og bi – bin (bie – bier)
6. 0 (ingen ending) som i hus – hus (hus – hus) og löv – löv (løv/blad – løv/blad)

Noen ganger slås -er og -r sammen i en og samme pluralbøyning.

Enkelte ord av ikke-svensk opphav bøyes noen ganger eller alltid med en såkalt etymologisk plural, det vil si at man anvender den pluralbøyningen man finner for det aktuelle ordet i dets originalspråk. Det gjelder først og fremst latinske (faktum – fakta) og greske (schema – schemata) låneord, samt i låneord fra språk der -s er en vanlig pluralending, som i engelsk (fan – fans) og i spansk (tortilla – tortillas). For de aller fleste såkalte «s-ord» anbefaler imidlertid Svenska Akademiens ordlista som ofte framholdes som en norm, at man benytter en annen plural enn den fra originalspråket som første alternativ eller som eneste alternativ. Også fra det svenske språkrådet frarådes det å bruke s-plural.

Det finnes også en rekke substantiver i det svenske språket som har uregelmessig bøyning, som f.eks. mus – möss (mus – mus), gås – gäss (gås – gjess) og man – män (mann – menn). Disse ordene tilhørte opprinnelig den fjerde deklinasjonen over, men gjennom i-omlyd har a blitt ä og u har blitt y.

Genus

I svensk finnes det flere måter å definere genus (kjønn). Det systemet som vanligvis brukes, bygger på hvilke artikler og bestemthetssuffiks ordet knytter til seg.

• Utrum (N-genus)

N-genus får endelsen -(e)n i bestemt form.

• Neutrum (T-genus)

T-genus får endelsen -(e)t i bestemt form.

I en eldre definisjon er det fire genus: maskulinum, femininum, neutrum og reale. I dette systemet har ordets relasjon til personlige pronomen større betydning.

• Maskulinum (-(e)n, han-ord)

Ord som er maskuline, f.eks. man – mannen (no. mann – mannen) og pojke – pojken (no. gutt – gutten).

• Femininum (-(e)n, hon-ord)

Ord som er feminine, f.eks. kvinna – kvinnan (no. kvinne – kvinnen) og människa – människan (no. menneske – mennesket).

• Reale (-(e)n, den-ord)

Ord som bruker artikkelen den, f.eks. bok – boken (no. bok – boka/boken).

• Neutrum (-(e)t, det-ord)

Ord som bruker artikkelen det, f.eks. barn – barnet (samme på norsk).~

Kasus

I svensk finnes det to kasus: Grunnform (Nominativ) og Genitiv.

N-genus
	Singular		Plural
	Ubestemt form	Bestemt form	Ubestemt form	Bestemt form
Grunnform	man	mannen	män	männen
Genitiv	mans	mannens	mäns	männens

T-genus
	Singular		Plural
	Ubestemt form	Bestemt form	Ubestemt form	Bestemt form
Grunnform	barn	barnet	barn	barnen
Genitiv	barns	barnets	barns	barnens

Blant de personlige pronomen finnes det dessuten en objektsform (akkusativ). Se under pronomen for tabell.

Verb

Svenske verb bøyes etter modus og tempus.

Modus

Det finnes tre modus: indikativ, imperativ og konjunktiv. Indikativ, og til en viss grad konjunktiv, bøyes etter tempus.

Infinitiv

Infinitivsmerket i svensk er att

• sova – att sova (å sove)
• leka – att leka (å leke)

Imperativ

• sova – sov!
• leka – lek!

Konjunktiv

• sova – skulle sova
• leka – skulle leka

Svake verb danner konjunktiv med «skulle» + infinitivet. Sterke verb har egne former i konjunktiv:

• vara – vore
• få – finge
• bli – bleve

De sterke verbenes konjuktivformer dannes med den gamle imperfekt-pluralstammen + -e. På den måten heter gå «ginge» i konjunktiv (gå på den gamle imperfekt-pluralis: gingo). Vara (voro) blir vore, bli (blevo) blir bleve osv.

De ovenstående eksemplene er på imperfekt konjunktiv. Man hører sjelden presens konjunktiv i svensk dagligtale, men det hender det blir brukt. Eksempler på presens konjunktiv:

• leva – leve (i utropet: «leve kungen!»
• vara – vare (i uttrykket «vare sig du vill det eller ej»)

Enkle tempus

Presens

• (jag) sover
• (han) leker

Futurum

• (de) kommer att sova
• (vi) kommer att leka

Preteritum

Kalles også Imperfektum.

• (ni) sov
• (du) lekte

Sammansatte tempus

Perfektum

• (de) har sovit
• (jag) har lekt

Pluskvamperfektum

• (ni) hade sovit
• (vi) hade lekt

Futurumperfektum

• (du) ska ha sovit
• (de) ska ha lekt

Pronomen

Personlige pronomen

De personlige pronomen har tre kasus, nominativ, akkusativ og genitiv. For 1. og 2. person er det imidlertid ingen genitivsform. I stedet anvender det svenske språket her possessive pronomen (eiendomspronomen). Legg merke til at akkusativformen brukes også når setningsdelen står i dativ, f.eks. «Jag ger dig boken» («jeg gir deg boken»). På grunn av dette kalles akkusativformen i mange undervisningsbøker for svensk for «objektsform».

Personliga pronomen
	Singular			Plural
	Nominativ	Akkusativ	Genitiv	Nominativ	Akkusativ	Genitiv
Første person	jag	mig	(saknas)	vi	oss	(saknas)
Andre person	du	dig	(saknas)	ni	er	(saknas)
Tredje person	han, hon, den, det	honom, henne, den, det	hans, hennes, dess	de	dem	deras

Possessive pronomen

De possessive pronomen (eiendomspronomen) uttrykker tilhørighet og bøyes etter genus.

Possessiva pronomen
	Singular	Plural
Første person	min, mitt, mina	vår, vårt, våra
Andre person	din, ditt, dina	er, ert, era

Refleksive pronomen

De refleksive pronomen finnes i en objektsform, sig, og i possessivform, sin, sitt og sina. Refleksive pronomen brukes for å peke tilbake på det tenkte subjektet i setningsdelen.

Jevnfør:

• «Olle tycker om att kamma sig.» (=å kamme/gre Olle)
• «Olle tycker om att kamma honom.» (å kamme/gre noen andre)

Adjektiv

Adjektiv i attributiv posisjon bøyes etter genus, numerus og bestemthet: , en lång väg, ett långt svar, (flera) långa vägar/svar, den långa vägen, det långa svaret, de långa vägarna/svaren. Etter et genitivattributt eller possessivt pronomen får adjektivet bestemt form, til tross for at substantivet har ubestemt form: min långa väg, Eriks långa svar. For personer av mannskjønn, i entall, kan bestemt form dannes med -e, hvor ellers -a blir brukt: den långe mannen men den långa kvinnan/vägen). Det er en rest av den gamle maskulinbøyninga, og ikke lenger obligatorisk. Av adjektiviske partisipper på -ad og av superlativer på -ast dannes bestemt form alltid med -e, uansett kjønn: den lånade boken, den vackraste kvinnan.

Adjektiv i predikativ posisjon bøyes bare etter genus og numerus, ikke etter bestemthet: En väg är lång, Vägen är lång, Ett svar är långt, Svaret är långt, Vägar/Svar är långa, Vägarna/Svaren är långa.

I komparativ (Se lenger ned) har adjektivene samme former for alle substantiver og posisjoner. Superlativformer i attributiv posisjon bøyes etter bestemthet: den längsta filmen, den fattigaste kvinnan.

Svenske adjektiv gradbøyes (kompareres) i tre ulike grader.

Positiv	Komparativ	Superlativ
Regelmessige
söt	sötare	sötast
glad	gladare	gladast
Uregelmessige
gammal	äldre	äldst
liten	mindre	minst
Adjektiv som kompareras med mer(a) og mest
lik	mer(a) lik	mest lik
akut	mer(a) akut	mest akut

Litteratur

• Ragnvald Iversen, Norrøn Grammatikk, Aschehoug & Co., Oslo 1961.
• Elias Wessén, Nordiska språk, Almqvist & Wiksell Förlag AB, Stockholm 1979.