Svartstork

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svartstork
Svartstork
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ciconia nigra
Carl von Linné, 1758
Norsk(e) navn: svartstork
Hører til: storker,
storkefugler,
fugler
Habitat: våtmark, skog, fjell
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for svartstork
UTBREDELSESOMRÅDE:
Oransje:Hekkeområde
Blå:Overvintringsområde
Grønn:Standfugl
Ciconia nigra

Svartstork (vitenskapelig navn Ciconia nigra, Linnaeus, 1758) er en fugl i familien storker.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Den har et langt, rødt nebb, lange, røde bein, er svart med hvitt bryst og hvit buk. Den er ca. 1 m høy med et vingespenn på ca. 1.8 m og veier omkring 3 kg. Ungfuglenes fjærdrakt er som de voksnes, men nebb og bein er grågule. Som alle storker flyr den med utstrakt hals. I motsetning til sin nære slektning storken (hvit stork) er svartstorken en sky og forsiktig fugl.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Fuglen forekommer i østre deler av Europa og Asia. Noen isolerte populasjoner finnes i sørvestre Spania og i det sørlige Afrika. Flesteparten av svartstorkene i verden er trekkfugler som overvintrer i subtropiske og tropiske områder i Afrika, India og Sørøstasia. Populasjonene i Spania og det sørlige Afrika er standfugler. På tross av disse standfuglpopulasjonene regnes arten som monotypisk og deles ikke opp i underarter.


Forekomst i Norden[rediger | rediger kilde]

Fram til midten av 1800-tallet hekket den sparsomt i sørlige og midtre deler av Sverige da populasjonen minsket drastisk.

Man konstaterte noen enkelte hekkinger på 1940- og 1950-talet, men siden var den forsvunnet fram til 1992 da man konstaterte to hekkende par, i henholdsvis Skåne og Västergötland. Artens hekkestatus i Sverige idag er usikker.[1] I 2004 ble en svartstork observert og fotografert ved Åsane i Rogaland.[2]

Biotop[rediger | rediger kilde]

Svartstorken hekker i våtmarksområder med forekomster av gammel skog med bar- og løvtrær. Den kan også holde til i fjellområder med tilstrekkelig forekomst av elver og ferskvannssjøer, og ernærer seg primært av fisk, men eter også amfibier og insekter. Svartstorken bygger reir av kvister i høye trær og bruker reiret i flere år etter hverandre.


Status[rediger | rediger kilde]

Artens tilbakegang i Europa skjedde parallelt med effektiviseringen av skog- og jordbruk fra midten av 1800-tallet. Mange steder i Europa der svartstorken tidigere var vanlig, er den idag forsvunnet eller uvanlig som hekkefugl. Men ettersom arten har en svært stor utbredelse og omfatter anslagsvis mellom 32000-44000 individer så kategoriseres den av IUCNs trusselkriterier som livskraftig(LC).[3] I et område fra Estland til Polen antar man at det finnes omkring 3 000 par, og at populasjonen vokser.[4]


Referanser[rediger | rediger kilde]


Commons Commons: Ciconia nigra – bilder, video eller lyd
ornitologistubbDenne ornitologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.