Svartkråke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svartkråke
C. c. corone
Nomenklatur
Corvus corone
Linnaeus, 1758
Synonymi
C. c. corone (nominatformen)
Populærnavn
svartkråke,[1]
russekråke,[2]
kråke,[2]
kadaverkråke
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieKråkefugler
SlektCorvus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: Åpent landskap, med minimum noen spredte trær
Utbredelse: Eurasia og såvidt i Afrika
Inndelt i

Svartkråke eller russekråke (Corvus corone) er en art i kråkefamilien som finnes over det meste av Eurasia og såvidt i Afrika (Nildalen i Egypt). Arten består som seks underarter, hvorav nominatformen er kjent som svartkråke/russekråke (C. c. corone).

Arten regnes som søsterarten til kinakråke (C. pectoralis),[4] men nyere fylogenetiske beviser indikerer at kinakråke kanskje bør inngå som en underart av svartkråke.[5] Mer forskning er imidlertid nødvendig for å fastslå dette med større nøyaktighet.[4] Foruten kinakråka er svartkråka nærmest beslektet med muslingkråke (C. caurinus) og amerikakråke (C. brachyrhynchos).

Arten er svært tallrik og regnes som livskraftig på IUCNs rødliste.[3] BirdLife International estimerte i 2015 den globale populasjonen til omkring 58,7–111 millioner forplantningsdyktige individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjør cirka 30 prosent.[3]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Vanlig kråke (C. c. cornix)
Hvitkråke (C. c. capellanus)

Arten blir cirka 48–53 cm lang og veier omkring 396–602 g.[4] Nominatformen har ensfarget svart fjærdrakt med grønnlig til purpurfarget metallglans. Den skiller seg fra ravn først og fremst i størrelse. Den har dessuten et mindre kraftig nebb. Fluktprofilen er identisk med vanlig kråke, men nominatformen har litt kortere stjert og noe kortere og mer avrundede vinger. Kjønnene er like.[4]

De andre underartene ligner ellers nominatformen og C. c. orientalis, som begge har helsort fjærdrakt. De andre underartene har hodehette og har i varierende grad mellomgrå og sort eller gråhvit og sort fjærdrakt. Ellers varierer underartene stort sett bare i størrelse.[4]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Svartkråkas utbredelsesområde som art omfatter nesten hele Eurasia, unntatt de aller nordligste områdene i Russland og Sibir, samt Sør-Asia og det meste av Sørøst-Asia. I Sørøst-Asia overvintrer imidlertid noen populasjoner, men mange er også standfugler.[4]

Nominatformen (C. c. corone) finnes i Storbritannia (unntatt i Nord-Skottland), Frankrike, Spania og Portugal, og østover til Sør-Jylland i Danmark, Vest-Tyskland, Sveits og Tsjekkia, og videre sørover til Slovakia, Østerrike og Nord-Italia. I Sentral-Europa trekker mange av fuglene sørover eller vestover om vinteren, blant annet til Korsika, Sardinia og Sørøst-Europa.[4]

Selv om denne underarten ikke normalt hekker i Norge er den observert her en rekke ganger (stort sett årlig på Vestlandet), som regel som enkeltfugler. Den skal også ha hekket her, også i blandingspar (hybridisering) med vanlig kråke. Norminatformen forveksles også av og til med kornkråke (C. frugilegus), men disse kan skilles fra hverandre på nebbet, som er lysere og mer dominerende hos kornkråka.

Arten trives i åpent landskap, med minimum noen spredte trær. Ulike jordbruksarealer, parker, hager, skog med åpne klaringer og myrlandskap, bevokste kyst- og innlandsøyer, kystklipper, og flater rundt elvemunninger og lignende.[4] Nominatformen kan opptre i høyder opp til 2 000 moh i de sveitsiske alper, mens orientkråka (C. c. orientalis) opptrer helt opp mot 3 600 moh i Sentral-Asia.[4]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Underartenes distribusjon i Europa

Slektsforholdene innad i denne arten er komplekse. Som et eksempel kan nevnes, at nominatformen (C. c. corone) i Tyskland er nærmere beslektet med C. c. cornix (vanlig kråke) enn med sin egen underart C. c. corone i Spania.[6]

Arten danner to distinkte klader; den ene består av C. c. corone og C. c. orientalis (helt sort fjærdrakt), den andre av C. c. cornix, C. c. sharpii, C. c. pallescens, og C. c. capellanus (hettekråker med enten grå og sort eller gråhvit og sort fjærdrakt). Disse kladene blir av flere regnet som to selvstendige arter, men, med referanse til innledningen av artikkelen, det kan også tenkes at kinakråke (C. pectoralis) vil bli inkludert her som en underart.[5] Et annet eksempel på hvor komplekst dette er, er at den østlige underarten C. c. orientalis ble foreslått å få status som selvstendig art for en tid tilbake, men det har ikke fått faglig støtte så langt.[7]

Hybridisering er utbredt i randsonene mellom underartene. Dette viser det nære slektskapet mellom dem. Det har også blitt lansert teorier om at kråker som sådan kan tilhøre én og samme art, og at forskjellene egentlig består av glidende geografiske økotyper.[8] Svartkråke og kråke har også tidligere vært regnet som underarter av samme art, men i en tid har det vært aksept for to selvstendige arter.[9] Nye vitenskapelige beviser har imidlertid klargjort, at vanlig kråke skal inngå som en underart av svartkråka. Det kan også være tilfellet for kinakråke.[10][4]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til dos Anjos & Bonan (2017)[11]. Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2016).[12] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[1] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.

Treliste

Atferd[rediger | rediger kilde]

Kråker samler seg raskt når det dukker opp åtsler
Kråker med unger i redet
Corvus corone corone

Svartkråker er altetere i alle sine former, men underartene opptrer gjerne som åtseletere. Dietten varierer imidlertid med habitatet, selv om det primært består av virvelløse dyr, og da spesielt meitemark, og små pattedyr, frosker, fugleegg og fugleunger.[4]

Arten regnes som spesielt smart. Det er for eksempel kjent at et par kan patruljere bestemte veistrekninger om morgenen, der dyr og fugler ofte blir påkjørt og drept. Likeledes er det kjent av kråker kan forfølge andre fugler i flukt og tvinge fra dem eventuell mat, selv om kråkene ikke regnes blant de beste og mest manøvrerbare flygerne. De kan til og med fange andre fugler i flukt, som stær (Sturnus vulgaris), ringdue (Columba palumbus) og vipe (Vanellus vanellus), men de har hatt liten suksess med låvesvale (Hirundo rustica). Imidlertid er det kjent, at kråker kan fange både levende og død fisk i overflaten, med føttene. Og det er også kjent at kråker tar muslinger og åpner dem ved å slippe ned skjellene på stein fra høyden.[4]

I hekketiden lever kråkene parvis, ellers i året lever de i flokker. De bygger reirene i høye trær, på våre breddegrader i slutten av mars eller i begynnelsen av april. Gamle reir pusses opp og brukes på nytt. Underlaget består av tørre kvister. Oppå disse legges gress og røtter. Deretter kles reiret med leire, til slutt kles reiret med ull eller hår. Arten legger normalt 3 til 6 egg (typisk 4). Eggene er grønn-grå med flekker av brunt og askegrått. Hunnen ruger alene, men begge foreldrene mater ungene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b Avibase taxonomic concepts v. 06 (Feb 2018) Carrion Crow (Corvus corone). Avibase ID 26FB62DAE4262583. Besøkt 2018-04-01
  3. ^ a b c BirdLife International. 2017. Corvus corone (amended version of assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22706016A118784397. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22706016A118784397.en. Downloaded on 31 March 2018.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Madge, S. (2017). Carrion Crow (Corvus corone). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  5. ^ a b Haring, E., Däubl, B., Pinsker, W., Kryukov, A. & Gamauf, A. (2012) Genetic divergences and intraspecific variation in corvids of the genus Corvus (Aves: Passeriformes: Corvidae) - a first survey based on museum specimens. J. Zool. Syst. Evol. Res. 50(3): 230–246.
  6. ^ Poelstra, J.W., Vijay, N., Bossu, C.M., Lantz, H., Ryll, B., Müller, I., Baglione, V., Unneberg, P., Wikelski, M., Grabherr, M.G. & Wolf, J.B.W. (2014) The genomic landscape underlying phenotypic integrity in the face of gene flow in crows. Science 344(6190): 1410–1414.
  7. ^ Madge, Steve & Burn, Hilary (1994): Crows and jays: a guide to the crows, jays and magpies of the world. A&C Black, London. ISBN 0-7136-3999-7
  8. ^ Londei, T. (2013), Alternation of clear‐cut colour patterns in Corvus crow evolution accords with learning‐dependent social selection against unusual‐looking conspecifics. Ibis, 155: 632-634. doi:10.1111/ibi.12074
  9. ^ Parkin, David T. (2003): Birding and DNA: species for the new millennium. Bird Study 50(3): 223–242. HTML abstract
  10. ^ Madge, S. (2017). Hooded Crow (Corvus cornix). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  11. ^ dos Anjos, L. & Bonan, A. (2017). Crows (Corvidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  12. ^ Jønsson, K.A., P.-H. Fabre, J.D. Kennedy, B.G. Holt, M.K. Borregaard, C. Rahbek, and J. Fjeldså (2016), A supermatrix phylogeny of corvoid passerine birds (Aves: Corvides), Mol. Phylogenet. Evol. 94, 87-94.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartkråke&oldid=24254495»