Svarthund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den skumle svarthund, her avbildet på et pubskilt, skal etter sigende spøke ved Bouley Bay på Jersey.

Svarthund (engelsk black dog) er et generelt navn som gitt til skumle vesener fra folkeminne som finnes hovedsakelig på de britiske øyer. Den svarte hunden er i hovedtrekk et dyr om natten, ofte knyttet til djevelen, og når man så den var det et forvarsel om døden. Det ble beskrevet som antatt større enn en vanlig hund og med store, skinnende øyne.[1] Svarthund er ofte knyttet til tordenvær, som med en spøkelseshund i Bungay i Norfolk som ble kalt for «Black Shuck».[2] Slik skumle hunder knyttes også til vegkryss, steder for henrettelser og gamle gangvei og stier fra gamle dager.[1][3][4]

Opprinnelsen til fortellingene om og frykten for svarthunden er vanskelig å oppdage. Det er heller ikke vært mulig å avdekke om den har sitt opphav i de keltiske eller germanske elementene i britisk kultur. I all europeisk mytologi er hunder benyttet i nedsettende vendinger og knyttet til døden, noe som spesielt med tanke på det nære forhold som tradisjonelt har eksistert mellom hund og menneske. Antagelig er svarthunden en abstrakt hund, en annen hund, i motsetningen til ens egen kjente og tidvis kjære hund. Svarthunder som skumle vesener er blant annet Cŵn Annwn,[5] Garmr[6] og Cerberus,[7] alle disse er på en eller annen måte assosiert som voktere av underverden. Denne assosiasjonen synes derfor å være knyttet til hunders generelle hang og interesse for avfall og søppel.[8] Det er mulig at den svarte hund er den mytiske summen av disse forestillingene.

Svarthundene er bortimot generelt sett på som ondskapsfull, og noen av dem, slik som Barghest, er sagt å være direkte farlige. Noen få slik som med Gurt Dog i Somerset skal etter sigende ha vært harmløse.

Disse hundene, eller avarter av dem har også gått igjen i skjønnlitteraturen; i Bram Stokers bok Dracula tar Drakula form av en stor svart hund som kan minne om en barghest. Barghest finnes også med i barneboken The Whitby Witches, skrevet av Robin Jarvis. En monsterhund finnes i boken The Witches av Roald Dahl. I Sherlock Holmesboken Hunden fra Baskerville, skrevet av sir Arthur Conan Doyle, finnes en skummel hund ute på den øde, tåkefylte engelske landsbygda som selve essensen av disse nevnte forestillingene.

Lokale svarthunder på de britiske øyer[rediger | rediger kilde]

Spøkelseshunden i engelsk folkeminne.

Blant de mest kjente svarthundene er Barghest fra Yorkshire og Black Shuck fra East Anglia.

Andre former som er nedtegnet i folkeminne er ulike navn som «Hairy Jack», «Skriker», «Padfoot», «Cu Sith», «Galleytrot», «Capelthwaite», «Mauthe Doog», «Bogey Beast», «Guytrash», «Gurt Dog», og på kontinentet fantes «Oude Rode Ogen» i Nederland og spanske «Dip» i Catalonia.

England[rediger | rediger kilde]

Svarthunder har blitt rapportert i bortimot samtlige fylker i England, unntatt Middlesex og Rutland.[9]

  • Dartmoor har den beryktede væpner Cabell etter sigende vært en jeger som solgte sin sjel til djevelen og da han døde i 1677 skal svarte, skumle hunder ha kommet til hans gravkammer. Den spøkelsesaktig Cabell skal ha vært ute og ridd med svart hunder. Denne fortellingen inspirerte Conan Doyle til å skrive hans velkjente roman Hunden fra Baskerville.[10]
  • I Tring i Hertfordshire skal en skummelt utsende svart hund med røde øyne etter sigende spøke midt på vegen i det område hvor galge en gang ha stått. Lokalt er den kjent som «Lean Dog» («Magre hund») og er ånden til en skorsteinsfeier som ble henrettet for mord.
  • Gurt Dog («Store hund») i Somerset er et eksempel på en vennlig og harmløs spøkelseshund. Etter sigende skal mødre ha latt sine barn leke uten oppsyn på Quantock Hills ettersom de visste at Gurt Dog ville beskytte barna. Den ville også følge ensomme reisende og fungere som ledsager, beskytter og veiviser.
  • Det er også fortalt historier om en svarthund i Twyford i nærheten av Winchester.[11]
  • Etter sigende skal en svarthund ha spøkt i fengselet Newgate Prison i mer enn 400 år og dukker opp rett før noen blir henrettet. I henhold til legenden ble en lærd mann i 1596 sendt til fengselet for hekseri, men han ble drept og spist av sin sultende medfanger før rettssaken. Kort tid etter dukket hunden om, og selv om de skrekkslagne fangene drepte vokterne og rømte, skal hunden ha spøkt for dem uansett hvor de rømte.[12]
På Quantock Hills i Somerset skal det ha vært vennlig spøkelseshund kalt Gurt Dog.
  • Galley Hill (kan oversettes til Galgeberg) i Luton, Bedfordshire, skal ha blitt hjemsøkt av en svart hund er at et uvær førte til at lynet slo ned i galgen en gang på 1700-tallet.[13]
  • Betchworth Castle i Surrey skal etter sigende ha blitt hjemsøkt av svart hund som hyler i ruinene om natten.[14][15]
  • I Norfolk, Suffolk og de nordlige delene av Essex er det en svarthund, kjent som Black Shuck eller Shug, ansett som et vennligsinnet vesen, særlig overfor kvinner og følger dem beskyttende hjem når de sent ute om natten.[16]

Devons Yeth-hund[rediger | rediger kilde]

Yeth-hund, også kalt for yell-hund er en svart hund som finnes i folkeminne i Devon. I henhold til Brewers Dictionary of Phrase and Fable er dette en hodeløs hun som er ånden til et udøpt barn. Den rasler gjennom skogene om natten og lager støy. Denne ble nevnt i Denham-traktatene, en rekke pamfletter i små opplag på midten av 1800-tallet som rapporterte om folkeminne og overtro. Også denne hunden har blitt nevnt som inspirasjon for Conan Doyles hund fra Baskerville som ble beskrevet som «en enorm kullsvart hund, men ikke en slik hund som dødelige øyne noen gang ville se».[17]

Man[rediger | rediger kilde]

I solskinn er det vanskelig å forestille seg en skummel hund vandrer rundt på festningsmurene på Peel Castle. Inntrykket endrer seg kanskje om natten.

På øya Man i Irskesjøen er en slik hund kalt for «Mauthe Dhoog» eller «Moddey Dhoo» (mansk for svart hund). Det er sagt at den spøker på borgmurene på ruinene av festningen Peel Castle.[18] Folk skal etter sigende mene at enhver som ser denne hunden vil død kort tid etter. Sir Walter Scott nevner denne hunden i boken The Lay of the Last Minstrel:

«For he was speechless, ghastly, wan
Like him of whom the Story ran
Who spoke the spectre hound in Man.»

Kanaløyene[rediger | rediger kilde]

Guernsey er det to navngitt hunder. Den ene kalles Tchico (Tchi-coh to normanniske ord for hund, hvorfra cur kommer fra) og er hodeløs og antatt å være et fantom av tidligere lensmann (bailiff) på Guernsey, Gaultier de la Salle, som ble hengt etter å ha falskt anklaget en av sine vasaller . Den andre hunden er kjent som Bodu eller tchen Bodu (tchen er hund på Guernsey-normannisk – Dgèrnésiais). Denne dukker opp vanligvis i Clos du Valle, og forutsier døden til den som ser den eller noen som står denne nær. Det nevnes også et antall andre vesener, vanligvis knyttet til stedsnavn avledet fra bête (udyr).

En moderne forestilling om den svarte spøkelseshund.

I folkeminne på Jersey er denne dødens svarthund også kalt for Tchico, men en beslektet overtro i Tchian d'Bouôlé (Svarthunden fra Bouley) forteller om en fantomhund som opptrer når det er forferdelig uvær. Denne fortellingen er forklart som at den ble satt ut av smuglere som ønsket å avskrekke folk for å være ute og bli vitne til piratenes bevegelser.

På fastlandet Normandie er hunden referert til som Rongeur d'Os (beingangeren).

Wales[rediger | rediger kilde]

Motpart i Wales er gwyllgi, mørkets hund, en fryktelig gjenferd av en stor hund med fordervelig ånde og lynende røde øyne. Kanskje beslektet er Cŵn Annwn, knyttet til Annwns underverden, slik det er beskrevet i Mabinogis fire deler, men disse vesener er beskrevet som skinnende hvite enn kullsvarte i middelalderens tekster.[5][19][20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Simpson & Roud 2000, 2003, p.25.
  2. ^ Westwood & Simpson 2005, pp.687-688.
  3. ^ Stone, Alby: Infernal Watchdogs, Soul Hunters and Corpse Eaters i Trubshaw 2005, ss. 36-37.
  4. ^ McEwan 1986, s. 147.
  5. ^ a b Stone, Alby: Infernal Watchdogs, Soul Hunters and Corpse Eaters i Trubshaw 2005, s. 53.
  6. ^ Stone, Alby, 2005, ss. 44-45.
  7. ^ Stone, Alby, 2005, s. 38.
  8. ^ Stone, Alby, 2005, ss. 54-55.
  9. ^ Trubshaw 2005, p.2.
  10. ^ Barber & Barber 1988, 1990, s. 3.
  11. ^ Feldwick 2006, 2007, ss. 89-90
  12. ^ Clark 2007, ss. 86-87.
  13. ^ Matthews 2004, p.35-36.
  14. ^ Janaway 2005, s.10.
  15. ^ Stewart 1990, ss 49-50.
  16. ^ The Tollesbury Midwife
  17. ^ Hausmen, Gerald and Loretta: The Mythology of Dogs: Canine Legend. St. Martin's Press 1997 ISBN 0312181396, s. 47.
  18. ^ Evans-Wentz 1966, 1990, s. 129.
  19. ^ Gantz 1976, ss. 46-47.
  20. ^ Pugh 1990, ss. 19, 67

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]