Suzy (film)
| Suzy | |||
|---|---|---|---|
 Original filmplakat. | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Drama | ||
| Utgivelsesår |
| ||
| Prod.land | USA | ||
| Lengde | 99 min[1] | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | George Fitzmaurice | ||
| Produsent | Maurice Revnes | ||
| Manusforfatter | |||
| Basert på | Suzy av Herbert Gorman | ||
| Musikk | William Axt | ||
| Sjeffotograf | Ray June | ||
| Klipp | George Boemler | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | |||
| Annen informasjon | |||
| Budsjett | 614 000 dollar[2] | ||
| Totalomsetning | 1,8 millioner dollar[2] | ||
| Prod.selskap | Metro-Goldwyn-Mayer | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Suzy er en amerikansk dramafilm fra 1936, regissert av George Fitzmaurice og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Jean Harlow, Franchot Tone og Cary Grant. Filmen handler om en korpike som blir enke etter at ektemannen hennes blir myrdet. Hun gifter seg med ny mann, men så viser det seg at den første ektemannen ikke er død likevel. Manus er skrevet av Dorothy Parker, Alan Campbell, Horace Jackson og Lenore J. Coffee, basert på romanen Suzy (1934), skrevet av Herbert Gorman.
Handling[rediger | rediger kilde]
I 1914 arbeider den amerikanske korpiken Suzanne «Suzy» Trent (Jean Harlow) i London, men sliter med å få endene til å møtes. Hun forelsker seg i den irske ingeniøren og oppfinneren Terry Moore (Franchot Tone). En kveld han skal vise henne hva han arbeider med, blir de tilfeldigvis vitne til en tysk sammensvergelse, som Terrys sjef fru Schmidt (Greta Meyer) er innblandet i. Fru Schmidt ser Terry, men vet ikke at han ikke forstår tysk, så hun lover ham en forfremmelse for å unngå at han forteller det hun tror han vet. Samme kvelden gifter Suzy og Terry seg. Da de kommer hjem igjen til leiligheten etterpå, blir Terry skutt, og tilsynelatende drept, av en mystisk kvinne som de så sammen med fru Schmidt. En nabokvinne tror at det var Suzy som skjøt ham.
Suzy flykter til sin venninne Maisie (Inez Courtney) i Paris, for å ikke bli arrestert. På samme tid starter første verdenskrig. Suzy får seg arbeid som kabaretsangerinne. Hun møter og forelsker seg i den franske piloten Andre Charville (Cary Grant). De gifter seg kort tid etterpå. Andres far, baron Edward Charville (Lewis Stone), er ikke fornøyd med ekteskapet, ettersom han vet at hans sønn er en svært impulsiv kvinnebedårer. Suzy bor sammen med baron Charville da Andre må reise ut igjen i krigen. Andre fortsetter å ha mange kvinnelige bekjentskaper, til tross for at han er gift, men Suzy mistenker ingenting.
En dag får Suzy et telegram om at Andre har blitt såret og er på sykehus, så hun reiser for å besøke ham. På sykehuset blir hun introdusert for en av Andres venner, som til hennes store sjokk er Terry. Suzy sier ingenting til Andre med en gang, men etter å ha snakket med Terry, som anklager henne for å bare bry seg om seg selv, bestemmer hun seg for å fortelle Andre alt. På sykehuset ser hun imidlertid Andre kysse en annen kvinne og bestemmer seg i stedet for å reise hjem igjen. Mens hun senere leser i et magasin, får hun øye på et bilde av Andre sammen med Madame Diane Eyrelle (Benita Hume), som hun kjenner igjen som den samme kvinnen som skjøt Terry. Suzy reiser tilbake for å advare Andre. Hun forteller først Terry hva hun har funnet ut og han blir med henne for å snakke med Andre.
Andre er hjemme hos Madame Eyrelle da de kommer og nekter først å tro på dem. Da sannheten til slutt kommer frem, blir Andre skutt av en av Madame Eyrelles medhjelpere, som flykter sammen med henne. Andre har et viktig oppdrag som han ber Terry om å utføre i stedet for ham. Han ber deretter Suzy om tilgivelse før han dør. Terry ser Madame Eyrelle og hennes medhjelper mens han flyr ut og skyter dem. Oppdraget er vellykket, men Terry krasjlander utenfor huset til Madame Eyrelle. Ettersom Andre er en krigshelt, ønsker ikke Suzy at han skal få ettermælet sitt ødelagt av å ha hatt et forhold med en spion. Terry hjelper til med å legge Andre utenfor flyet, slik at han tilsynelatende døde da det krasjet. Etter Andres begravelse, følger Terry Suzy tilbake til Paris.
Medvirkende[rediger | rediger kilde]
- Jean Harlow som Suzanne «Suzy» Trent
- Franchot Tone som kaptein Terry Moore
- Cary Grant som kaptein Andre Charville
- Lewis Stone som baron Edward Charville
- Benita Hume som Madame Diane Eyrelle
- Reginald Mason som kaptein Barsanges
- Inez Courtney som Maisie alias «Frostbite»
- Greta Meyer som fru Schmidt
- David Clyde som Knobby McPherson
- Christian Rub som «Pop» Gaspard, pianisten
- George Spelvin som Gaston
- Una O'Connor som fru Bradley, Suzys husvertinne
- Theodore von Eltz som revyprodusent
- Dennis Morgan som løytnant Charbret
Produksjon[rediger | rediger kilde]
Metro-Goldwyn-Mayer kjøpte filmrettighetene til Herbert Gormans roman Suzy (1934) for 15 000 dollar kort tid etter at den ble utgitt. En rekke manusforfattere arbeidet med manuset før produksjonen startet, men det fullførte manuset er bare kreditert Dorothy Parker, Alan Campbell, Horace Jackson og Lenore J. Coffee.[3] Suzy var den fjerde og siste filmen som Jean Harlow og Franchot Tone spilte i sammen. MGM ønsket ikke å bruke en av de mannlige skuespillerne som de hadde under kontrakt i den mindre rollen som kaptein Andre Charville og lånte derfor Cary Grant fra Paramount Pictures.[4] Han avslo først rollen, men aksepterte den etter at Coffee hadde gjort noen endringer i manuset.[5]
Innspillingen foregikk fra 6. april til 29. mai 1936.[3] MGM leiet opptak fra Howard Hughes til flyscenene, der en scene er hentet fra krigsdramaet Luftens dæmoner (1930), som også var Harlows gjennombruddsfilm.[6] En rekke fly er fremtredende i filmen, inkludert Andres S.E.5-jagerfly, de tyske jagerflyene Fokker D.VII og Thomas-Morse S-4, samt det sjeldne passasjerflyet Sikorsky S-29-A som ble brukt for å fremstille det tyske bombeflyet Gotha.[7] Etter at prøvevisningene av filmen ble negativt mottatt, fikk Doris Lind i oppgave å skrive noen nye scener som ble spilt inn i begynnelsen av juli.[3] Scenene ble lagt til i begynnelsen av filmen og skulle gi rollefiguren Suzy mer personlighet.[8]
Musikk[rediger | rediger kilde]
Harlow kunne ikke synge, så sangstemmen hennes ble dubbet av Edie Adams.[1]
| Nr. | Tittel | Musikk | Tekst | |
|---|---|---|---|---|
| 1. | «When You Wore a Tulip and I Wore a Big Red Rose» (fremført av Jean Harlow, dubbet av Edie Adams) | Percy Wenrich | Jack Mahoney | |
| 2. | «Mendelssohns bryllupsmarsj» (fra En midtsommernattsdrøm) | Felix Mendelssohn | ||
| 3. | «Under the Bamboo Tree» (fremført av Jean Harlow, dubbet av Edie Adams, og Inez Courtney) | Bob Cole, Rosamond Johnson og James Weldon Johnson | Bob Cole, Rosamond Johnson og James Weldon Johnson | |
| 4. | «Did I Remember (To Tell You I Adore You)?» (fremført av Jean Harlow, dubbet av Edie Adams) | Walter Donaldson | Harold Adamson | |
| 5. | «Did I Remember (To Tell You I Adore You)?» (fremført av Cary Grant) | Walter Donaldson | Harold Adamson | |
| 6. | «Le Père la Victoire» (fremført av Cary Grant og andre) | Louis Ganne | Lucien Delormel og Léon Garnier | |
| 7. | «Marseillaisen» | Claude Joseph Rouget de Lisle | ||
Mottakelse[rediger | rediger kilde]
Filmen ble en kommersiell suksess og tjente 1,8 millioner dollar, det tredobbelte av produksjonskostnadene.[2] Kritikerne var generelt negative.[9] Frank S. Nugent i The New York Times ble ikke imponert og sammenlignet filmen med geiten som er med i en kort scene: «Med polstret horn med dialog og ærverdig kinnskjegg med handling, kaster den seg over skjermen, skaper litt mild spenning og humper ut igjen, forlater oss med noen få estetiske blåmerker og en følelse av at litt frisk luft ikke ville skadet.» Han lot seg heller ikke overbevise av skuespillerprestasjonene og trakk frem geiten og Tone som de beste. Harlows rolletolkning ble beskrevet som «blant hennes dårligste» og Nugent mente at hun burde holde seg til komedie.[10] Både Richard Watts jr. i New York Herald Tribune og Irene Thirer i New York Post var enig angående Harlow.[11]
Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]
Walter Donaldson og Harold Adamson ble nominert til Oscar for beste sang for «Did I Remember (To Tell You I Adore You)?», men Jerome Kern og Dorothy Fields vant for «The Way You Look Tonight» fra musikalkomedien Swing Time.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Stenn 1993, s. 263.
- ^ a b c Stenn 1993, s. 204.
- ^ a b c «Suzy» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2016.
- ^ Eliot 2009, s. 139–140.
- ^ Golden 1991, s. 187–188.
- ^ Farmer 1990, s. 84.
- ^ Farmer 1990, s. 15, 23.
- ^ Golden 1991, s. 188.
- ^ Golden 1991, s. 189.
- ^ Nugent, Frank S. (25. juli 1936). «'Suzy' at Capitol Clears Spelvin Mystery -- Alex Botts Produces Earthquake at Roxy.». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 26. februar 2014. Besøkt 23. mai 2017.
- ^ Conway & Ricci 1965, s. 143.
- ^ «The 9th Academy Awards» (engelsk). Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 21. mars 2016.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow (engelsk). Cadillac Publishing Co.
- Eliot, Marc (2009). Cary Grant: A Biography (engelsk). Crown/Archetype. ISBN 978-0307554970.
- Farmer, James H. (desember 1990). «Howard & Hell's Angels.». Air Classics (engelsk). 26 (12).
- Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow (engelsk). Abbeville Press. ISBN 978-1558592148.
- Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow (engelsk). Doubleday. ISBN 978-0385421577.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Suzy på Internet Movie Database
- (sv) Suzy i Svensk Filmdatabas
- (en) Suzy på AllMovie
- (fr) Suzy på Allociné
- (nl) Suzy på MovieMeter
- (en) Suzy på Turner Classic Movies
- (en) Suzy på American Film Institute
- (en) Suzy på Rotten Tomatoes
