Supermåne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Supermånen 19. mars 2011 (høyre) sammenlignet med en mer gjennomsnittlig måne 20. desember 2010 (venstre), sett fra Jorden.
Supermåne over Münster i Tyskland 19. mars 2011.

En «supermåne» er et sammentreff av en fullmåne (eller en nymåne) med den minste avstanden mellom Jorden og månen i sistnevntes elliptiske bane. Denne avstanden er også kjent som apsis. Sammenhengen mellom månen og oseaniske tidevann og tidevann som følge av jordskorpen har ført til påstander om at supermånen kan være forbundet med økt risiko for hendelser som jordskjelv og vulkanutbrudd. Bevis for en slik tilknytning anses imidlertid ikke å være overbevisende.[1]

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Avstanden til månen varierer hver måned mellom ca. 357 000 km og 406 000 km på grunn av dens elliptiske bane rundt Jorden (avstander gitt fra sentrum til sentrum).[2][3][4]

Størrelsen og lysstyrken til et objekt følger en invers kvadrat-lov, noe som betyr at en fullmåne ved apsis er 12% større og lysere enn en midlere fullmåne. Men ettersom forskyvningen av månens bane i forhold til dens faser kun er på to dager, skjer denne forandringen i utseende gradvis fra måned til måned og er av den grunn ikke merkbar for en tilfeldig observatør.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Navnet «supermåne» (eng. supermoon) ble skapt av astreologen Richard Nolle i 1979 og definert som:

Sitat ...a new or full moon which occurs with the Moon at or near (within 90% of) its closest approach to Earth in a given orbit (perigee). In short, Earth, Moon and Sun are all in a line, with Moon in its nearest approach to Earth.[5] Sitat

Begrepet «supermåne» er ikke allment akseptert eller brukt i astronomi eller vitenskapelige samfunn, som heller foretrekker begrepet apsis-syzygy (eng. perigee-syzygy).[6] Apsis er det punktet der månen sin omløpsbane er nærmest Jorden, og syzygy er en fullmåne eller nymåne når Jorden, månen og solen er på en rett linje. En supermåne kan dermed betraktes som en kombinasjon av de to, men det hender at de ikke sammentreffer helt hver gang. Ved en supermåne kan syzygy finne sted opp i mot 12 timer etter apsis, og ved en ekstrem supermåne bare én time etter apsis.[5]

Effekt på tidevann[rediger | rediger kilde]

Den kombinerte effekten av solen og månen på Jordas hav, kjent som tidevann,[7] er størst når månen enten er ny eller full. Ved månen i apsis er tidevannskreftene enda større,[8] noe som resulterer i større gjennomsnittlige flo og fjære, men selv på sitt største er denne kraften fortsatt svak.[3]

Ettersom tidevannskreftene følger en invers kube-lov, er den kraften 18% større enn gjennomsnittlig. Men som følge av at den virkelige amplituden til tidevannet rundt omkring i verden varierer, er det usikkert om det er en direkte effekt.

Det har blitt hevdet at supermånen 19. mars 2011 var årsaken til at fem skip gikk på grunn i Solent i Storbritannia.[9] Slike utsagn er imidlertid ikke støttet av vitenskapelige bevis.

Spekulativ sammenheng med naturkatastrofer[rediger | rediger kilde]

Richard Nolle har hevdet at innen tre dager før eller etter en supermåne er Jorden mer utsatt for naturkatastrofer som jordskjelv og vulkansk aktivitet på grunn av månens økte gravitasjonskraft.[5] Spekulasjoner har utvidet grensen til en eller to uker rundt en supermåne for å hevde et kausalt forhold med spesifikke naturkatastrofer som jordskjelvet og tsunamien ved Tōhoku i 2011 og jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet i 2004.[10][11] En slik forstørring av effekten understøttes ikke av faktiske observasjoner, da månen i begge tilfeller var lenger unna Jorden enn gjennomsnittlig avstand, noe som gjør det umulig å ha en supermåne-effekt.[3]

Noen studier har rapportert en svak korrelasjon mellom måneaktivitet og grunne, svært små jordskjelv. Imidlertid har ingen bevis blitt funnet for slik korrelasjon med større jordskjelv.[12][13][14] Ubegrunnede påstander om at tidevannet utløser jordskjelv kommer av manglende forståelse om at den mekaniske spenningen i Jorden beskrives av en tensor med seks uavhengige parametre og at jordskjelv finner sted som glidning på eksisterende, svake og feil plater. En hvilken som helst forandring i spenningen, måtte det komme av tidevann, oppfylling av et reservoar eller et stort jordskjelv i nærheten, fører til endringer i den lokale spenningstensoren i spesifikke retninger. Hvis en ønsker å beregne hvorvidt en gitt forandring styrker eller svekker glidningen på platen, må en kjenne til orienteringen av den platen. Det er like sannsynlig at spenningsforandringen på grunn av månen presser platen mot den andre platen som det er for at de glir videre. Dette er grunnen til at Ohtake[15] nøye vurderte retningen til de platene det var noe feil med ved jordskjelv som han viste var korrelert med tidevann.

Jordskjelvet og tsunamien ved Tōhoku i 2011 er det eneste registrerte jordskjelvet med en styrke på 8,0 eller større på Richters skala som har funnet sted i supermåne-perioden på to uker (før/etter supermåne) for de 14 supermånene som har blitt observert fra 1900 til dags dato.[16][17][18] Dette indikerer at påstanden om supermånen innvirkning på større jordskjelv er uberettiget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://news.discovery.com/earth/super-moon-earthquake-no-link-110318.html
  2. ^ Meeus, Jean (1997). Mathematical Astronomy Morsels. Richmond, Virginia: Willmann-Bell. s. 15. ISBN 0-943396-51-4. 
  3. ^ a b c Plait, Phil (11. mars 2011). No, the 'supermoon' didn't cause the Japanese earthquake. Discover Magazine. Besøkt 14. mars 2011.
  4. ^ Hawley, John. Appearance of the Moon Size. Ask a Scientist. Newton. Besøkt 14. mars 2011; ingen publiseringsdato.
  5. ^ a b c Nolle, Richard. Supermoon. Astropro. Besøkt 14. mars 2011; ingen publiseringsdato; modifisert 10. mars 2011.
  6. ^ Ledermann, Tug (13. november 2007). Perigee-syzygy' caused full moon to look bigger, brighter in October. University Wire. Besøkt 14. mars 2011.
  7. ^ Plait, Phil (2008). Tides, the Earth, the Moon, and why our days are getting longer. Bad Astronomy. Besøkt 14. mars 2011; modifisert 5. mars 2011.
  8. ^ Apogee and Perigee of the Moon. Moon Connection. Besøkt 14. mars 2011; ingen publiseringsdato.
  9. ^ Supermoon blamed for stranding five ships in Solent” at.telegraph.co.uk, besøkt 23. mars 2011
  10. ^ Paquette, Mark (1. mars 2011). Extreme Super (Full) Moon to Cause Chaos?. Astronomy Weather Blog. AccuWeather. Besøkt 14. mars 2011;.
  11. ^ Is the Japanese earthquake the latest natural disaster to have been caused by a supermoon?. The Daily Mail (11. mars 2011). Besøkt 14. mars 2011.
  12. ^ Can the position of the Moon affect seismicity?. The Berkeley Seismological Laboratory (1999). Besøkt 14. mars 2011.
  13. ^ Fuis, Gary. Can the position of the moon or the planets affect seismicity?. U.S. Geological Survey: Earthquake Hazards Program. Besøkt 14. mars 2011; ingen publiseringsdato.
  14. ^ Wolchover, Natalie (9. mars 2011). Will the March 19 "SuperMoon" Trigger Natural Disasters?. Life's Little Mysteries. Besøkt 15. mars 2011.
  15. ^ Ohtake, M. & Tsuruoka, H. (1995). Tidal effect on earthquake occurrence, Kagaku, 65, s. 285-287.
  16. ^ Nolle, Richard. 20th Century "SuperMoon" Alignments. Astropro. Besøkt 14. mars 2011; ingen publiseringsdato.
  17. ^ Nolle, Richard. 21st Century "SuperMoon" Alignments. Astropro. Besøkt 20. mars 2011; ingen publiseringsdato.
  18. ^ Magnitude 8 and Greater Earthquakes Since 1900. Earthquake Hazards Program. U.S. Geological Survey. Besøkt 20. mars 2011; ingen publiseringsdato; modifisert 11. mars 2011.