Sud Aviation Caravelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aérospatiale SE 310 Caravelle III
Caravelle i Sabenas farger
Informasjon
RollePassasjerfly
ProdusentSud Aviation
Aérospatiale
Første flyvningMai 1955
Produsert1958–1972
Passasjerer80
Spesifikasjoner
Lengde32,01 m
Høyde8,72 m
Vingespenn34,30 m
Vingeareal146,70 m²
Egenvekt27 210 kg
Vekt (lastet)46 000 kg
Motorer2×Rolls-Royce Avon RA.29 Mk 527 (50,71 kN hver)
Marsjfart805 km/t
Rekkevidde1 845 km

Caravelle er en flytype med kort til middels rekkevidde. Flytypen ble produsert av den franske fabrikken Sud Aviation (som senere ble en del av Aérospatiale), og ble satt i produksjon i 1958. Mange testflyvninger ble gjort fordi den var et av de første jetflyene for passasjerer.

I dag betraktes den som det første jetpassasjerflyet med virkelig suksess. Denne flytypen ble brukt av blant annet SAS, Sterling Airlines, Air France, United Airlines og Iberia. Til sammen ble 282 fly produsert fra 1958–72. I 2002 var det kun 8 fly som fremdeles var i drift. Frem til 2004 var det registrert 65 ulykker og havarier med Caravelle.

Noen Caravelle-fly er oppbevart i muséer verden over. «Finn Viking» fra SAS står utstilt i Norsk Teknisk Museum. Et annet står utstilt i Danmarks Tekniske Museum i Helsingør.

Caravelle i tjeneste[rediger | rediger kilde]

Svart-hvitt fotografi av SAS «Finn Viking» på sin første flygning i 1959.
Sterling Airways OY-STD, fotografiet tatt i 1989.

Den første serieproduserte Caravelle (c/n 1) ble levert til Air France og fløy sin første ruteflyvning fra Paris til Istanbul via Roma 12. mai 1959. SAS trengte ett fly for korte og mellomstore flyvninger og bestilte seks fly den 28. juni 1957 med opsjon på ytterligere 19. De fikk en god rabatt fordi bestillingen var viktig for Sud Aviation, som vil ha utenlandske kunder for det kommende jetdrevne passasjerflyet, som var banebrytende den gang. En stor utenlandsk kunde vil dermed være en god referanse for salg til andre selskaper. SAS mottok sin første Caravelle (c/n 3) 13. april 1959, og som det første selskapet tok flyet i bruk 26. april 1959. SAS eide totalt 21 fly frem til Caravelle-flåten ble tatt ut av drift i 1974. Den siste offisielle flyvningen ble utført 25. september, hvoretter flyet ble fløyet til Arlanda flyplass for å bli et treningsobjekt forn nødetatene. SAS var den nest største operatøren av Caravelle etter Air France.

Den siste Caravelle flygningen i historien for SAS var med «Faste Viking» den 27. september 1974 som SK 105E i nødsfall i ruten Göteborg-Stockholm, ettersom et ekstra fly måtte settes inn i København-Göteborg-Oslo ruten. «Faste Viking» avløste flyet i ruten og landet for siste gang kl. 20.25 om aften i Arlanda flyplass. Dette var dagen etter det som skulle være den siste flygningen, da «Finn Viking» fløy mellom Fornebu og Gardermoen som den siste av de nasjonale posisjonsflygningene for å markere avslutningen på Caravelle-sagnet. «Faste Viking» var flyet som fløy mest for SAS med 34 284 timer - 28 % av hele tjenestetiden i 1960-1974.[1]

I tjeneste for SAS hadde flåten som besto av 21 fly, 480 400 timer i luften fordelt på 441 000 flygninger, fraktet 13,5 millioner passasjerer og forbrukt 2,16 milliarder liter brensel. Ved å sette sammen alle flygninger med samtidige fly har Caravelle-flyet fløy 21,7 millioner kilometer - 282 reiser fram og tilbake mellom Jorden og Månen.[1]

Det danske charterflyselskapet Sterling Airways var kjent for sine karakteriske rød-hvite passasjerflyene med S-logoen på halefinnen, og Caravelle-flyet var essensielt for dette selskapet for introduksjonen til jetalderen. Sterling var Nordens største operatør av Caravelle, og hadde i året 1972 25 Caravelle fly samtidig i tjeneste. Bare Syrian Airlines hadde Caravelle-fly lengst i tjeneste; Sterling hadde flyet i sin flåte i 26 år og 9 måneder fra 1965 til 1992. Den første Caravelle var en 10B3 bestilt i 1964 og levert i det neste året for den første charterflygingen mellom Danmark og Rhodos i Hellas den 3. april 1965.

Flygingen til Rhodos var banebrytende, ettersom charterturistflygning ved dette tidspunktet hendt med eldre og «utrangerte» passasjerfly som regel avhendet fra nasjonale flyselskaper eller gjennom annenhåndskjøp som Douglas DC-6A/B med stempelmotordrift. Alle andre charterflyselskapene fulgt etter Sterling ved å erstatte eldre propellfly med nye jetfly siden midten av 1960-tallet. Etter hvert ble tolv Super Caravelle fly levert til Sterling, som kunne selge ut sine DC-6A/B flyene. Med dette hadde Sterling Airways etablert seg som et av de fremste charterflyselskapene i Europa fram til 1990-årene.[2]

Den siste charterflygingen med et Caravelle fly i tjeneste for Sterling Airways fant sted 11. oktober 1983 med OY-SAF mellom Arlanda i Stockholm og Alicante i Spania. Ved dette tidspunktet hadde Boeing 727-200 overtatt, som kunne flyr uten stans helt fram til Las Palmas med full last og 189 passasjerseter, så bare 6 Super Caravelle 10B3 var tilbake.[3] Disse gjenværende flyene settes inn i regulære ruter eller charterflygning gjennom leasing blant annet til Linjeflyg i Sverige. Den siste flygningen fant sted den 15. januar 1992 med OY-STI NB 091/092 i København-Luxembourg ruten.[4]

Caravelle-fly var leaset ut fra SAS til Swissair i Sveits og Thai International i Thailand som hjelpsassistanse. I 1958 inngikk SAS og Swissair en samarbeidsavtale hvor man skulle dele utgiftene for flyanskaffelser med dertil teknisk service, på vegne av Swissair ordnet SAS kjøp av 4 Caravelle III som deretter leases ut fra 30. april 1960. Disse fikk en lang og tro tjeneste, men en alvorlig ulykke rammet HB-ICV «Schaffhausen» 4. september 1963 med tap av samtidige om bord, 80 personer i Dürrenäsch under start fra Zürich. Kort etter dette gikk Swissair over til Douglas DC-9-10, og den siste flygningen med en Caravelle var i den 23. mars 1971.[5] Thai International i sammenligning var mer heldig, ettersom assistansen fra SAS hjalp dem ut i en vanskelig tid.

Allerede i 1959 fikk SAS 30 % av aksjene i Thai International som oppsto i avtalen mellom det nasjonale flyselskapet Thai Airways Corporation og SAS for utenrikstrafikk i Østen. Men utgiftene siden starten i 1960 var høy, blant annet fordi flyene som DC-6B og Convair Coronado var ikke optimalt for den voksende flytrafikken. Vendepunktet kom i 1963 da Thai International fikk lov til å lease Caravelle fly fra SAS - den første var «Alrik Viking» omregistrert til HS-TGF under navnet «Suranaree», som flyr for første gang 2. januar 1964 på ruten Bangkok-Hongkong-Taipei-Osaka-Tokyo. Thai International ble det første asiatiske flyselskapet med bare jetdrevne fly etter kort tid, dermed det internasjonale slagordet «The First All-jet Airline in the Far East».[6]

Da den siste flygningen med et Caravelle fly fant sted 9. oktober 1970, var Thai International på vei mot sin rolle som et av de ledende flyselskapene i Østen, som i tillegg hadde introdusert jetalderen for fjernt og nært over hele Østen med Caravelle-flyene. Fire SAS-fly var i Thailand - de tre siste var «Knut Viking» som «Thepsatri», «Faste Viking» som «Srisoonthon» og «Arne Viking» som «Chiraprapa» (forulykket i Hongkong 29. juni 1967[7]). Noen av SAS-caravellene var leaset i kortere perioder mens disse med lang fartstid fikk vikingskipsdekorasjonen forvandlet til drageutseende etter design av Rune Monö.[8]

Militær benyttelse i Sverige[rediger | rediger kilde]

  • F.d. 85172 ved Flygvapenmuseum i Linköping, august 2013
    F.d. 85172 ved Flygvapenmuseum i Linköping, august 2013
  • F.d. 85210 på Arlanda, september 2008
    F.d. 85210 på Arlanda, september 2008

Mellom 1972 og 1998 var Sud Aviation Caravelle en del av det svenske flyvåpenet med den svenske militære betegnelsen TP 85.

TP 85 fikk i oppdrag å erstatte Tp 52 Canberra som Flyvåpenets signaletterretningsfly. To fly ble kjøpt fra SAS for til sammen 8,8 millioner svenske kroner, inkludert reservedeler. Den ene var den tidligere SE-DAG «Dag Viking» (c/n 172) som fikk flyvåpennummer 85172. Den andre var den tidligere SE-DAI «Alrik Viking» (c/n 210) som ble gitt luftvåpen nummer 85210. Etter omfattende modifikasjonsarbeid var begge flyene i basen for Flygtransportdivisionen ved Svea flygkår (F 8), men ble senere flyttet til Malmslätt i 1973.

Den siste flyvningen med 85172 fant sted i september 1998. Dette flyet er nå bevart hos Flygvapenmuseum. Den siste militære flyvningen med 85210 gikk til Arlanda i januar året etter, hvor den ble overlevert til den nystartede Le Caravelle Club, som har til hensikt å bevare det som et flydyktig fly av historisk verdi i fremtiden. Flyet er for tiden (2020) under renovering.

TP 85 ble erstattet i rollen som signaletterretningsfly avS 102B Gulfstream IV. [

Varianter[rediger | rediger kilde]

Sud Aviation Caravelle III.
Sud Aviation SE-210 Caravelle.

Caravelle I[rediger | rediger kilde]

Caravelle I fløy for første gang 18. mai 1958. Flyet hadde blitt forlenget 1,5 meter sammenlignet med prototypen for å romme en værradar og modifisert med forlenget stjerthale. Motorene var Rolls-Royce Avon (RR Avon) type RA.29 MK522. Tjue fly av denne typen ble produsert.

Caravelle II[rediger | rediger kilde]

Caravelle IA fløy for første gang 11. februar 1960. Flyet var identisk med Type I bortsett fra motorene som var av typen RR Avon RA.29 MK526. Tretten Type IA-fly ble produsert.

Caravelle III[rediger | rediger kilde]

Caravelle III fløy for første gang 30. desember 1959. Serien inkluderte 78 fly med motorer av typen RR Avon RA.29 MK527.

Caravelle VI[rediger | rediger kilde]

Caravelle VI fløy for første gang 10. september 1960, og United Airlines bestilte 20 fly etter modifikasjoner, inkludert spoilere, bedre bremser og motorer med reversering. Flymotorene var av typen RR Avon RA.29 MK531 og flyene med motorer med reverseringsevne fikk suffikset «R» og de andre «N». VI-R ble produsert i 56 eksemplarer og VI-N i 53 eksemplarer.

Caravelle VII[rediger | rediger kilde]

Caravelle VII var et type III-fly solgt til den amerikanske flymotorprodusenten General Electric og utstyrt med CJ805-23C-motorer som selskapet utviklet for de kommende Caravelle 10 og 10A. Produksjonen ble imidlertid avviklet fordi motoren var uøkonomisk.

Caravelle 10B[rediger | rediger kilde]

Super Caravelle fløy for første gang 3. mars 1964 og ble produsert i 22 eksemplarer. Den var utstyrt med Pratt &Whitney-motorer (P&W) av typen JT8D-1 med reversering og APU.

Caravelle 10R[rediger | rediger kilde]

Caravelle 10R ble modifisert Caravelle VI-R med P&W JT8D-7 motorer med trekkraft reversering. Flyet fløy for første gang 18. januar 1965 og ble produsert i 20 eksemplarer.

Caravelle 11R[rediger | rediger kilde]

Caravelle 11R var en utvidet 10R som var et kombinert passasjer- og lastefly. Det fløy for første gang 29. oktober 1970, og 6 fly ble produsert.

Sud Aviation Caravelle 12.

Caravelle 12[rediger | rediger kilde]

Caravelle 12 var en utvidet versjon med sterkere motorer og plass til opptil 140 passasjerer. Flyet var forlenget med 2 meter foran vingen og 1,2 meter bak vingen. Det hadde også blitt utstyrt med nyttklimaanlegg, nye dekk og forsterkede vinger. Ondsinnede tunger sa at "denne nye modellen bare rett og slett bytte ut drivstoff for passasjerer". Rekkevidden måtte dermed reduseres på grunn av høyere startvekt. Caravelle 12 var den siste modellen av flyet. Nyere og mer kapable konkurrenter, DC9, B727 og B737 andre overtok markedet.

Operatører av Caravelle i Norden[rediger | rediger kilde]

Bevarte Caravelle i Norden[rediger | rediger kilde]

  • «Finn Viking» utstilt i Norsk Teknisk Museum siden 1974 som den siste Caravelle i flyging i Norge[9]
  • «Ulf Viking» først utstilt av Danmarks Flygemuseum i Kastrup i 1974-1990, deretter Billund i 1990-1998 og siden år 2000 utstilt i Helsingør.[7]
  • «Sven Viking» overført til Luftfartsverket för museiändamål, utstilt på Arlanda.
  • «Dag Viking» solgt til det svenske flyvåpenet for ombygging til signaldetekteringsfly i 1971, bevart av Flygvapenmuseum i Linköping siden 1998, utstilt siden 2016.[7]
  • «Alrik Viking» solgt til det svenske flyvåpenet for ombygging til signaldetekteringsfly i 1971, utrangert i 1999. Solgt til Le Caravelle Club i Arlanda.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sanz, s. 122-123
  2. ^ Sanz, s. 203-204
  3. ^ Sanz, s. 210
  4. ^ Sanz, s. 212
  5. ^ Sanz, s. 126-127
  6. ^ Sanz, s. 128-129
  7. ^ a b c d Sanz, s. 232-233
  8. ^ Sanz, s. 129-132
  9. ^ Norske Passasjerfly, s. 189

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sverre Mo og Dag Bakka jr; Norske Passasjerfly - Om utviklingen av flyrutene og flyene Boden Forlag 2022 ISBN 978-82-8403-034-0
  • Michael Sanz; Caravelle Sverige och Norden Flyghistorisk Revy 2020 ISSN 0345-3413
  • John Wegg, Caravelle - The Complete Story 2005 Airways International Inc. ISBN 0-9653993-1-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sud_Aviation_Caravelle&oldid=23168464»