Sturemordene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sturemordene (svensk: Sturemorden) var et blodbad hvor flere høyadelige fanger ble drept etter Erik XIVs ordre. Ordren ble gitt under et anfall av psykiske lidelser.

Erik XIV av Sverige som konge etter råd av sin far Gustav Vasa var mistenksom og vag for mulige adelige sammensvergelse som komplott med tilbøyinger til paranoia. Under den Nordiske syvårskrigen startet et fiendskap mellom kongen og den stolte slekten Sture, etter at slektens overhode Svante Stures sønn Nils ble anholdt og anklaget for forræderi etter å ha mislykket under et militær oppdrag. Kongen valgt å benåde Nils Svantesson Sture, men han måtte ydmykte seg i det offentlige. Dette tok ikke den stolte faren som sønn av Sten Sture den yngre godt.

Tidlig i mai 1567 ble en rekke høyadelsmenn arrestert under mistanke for konspirasjon mot Erik XIV og satt i fengsel på Svartsjö slott. Svante Sture og hans to sønner, Nils Svantesson og Erik Svantesson, ble tatt i forvaring sammen med Sten Erikssons (Lejionhovud), Sten Banér og Gustaf Johansson tre Kroner.

Hellige Trefoldighetsaften[rediger | rediger kilde]

Den 24. mai 1567 ble de arresterte flyttet til Uppsala slott, der de måtte svare for seg ovenfor Stendernes dom som var under Erik XIVs kontroll. I forveien hadde kongen fått flere illebefinnende av mild sort, som en forvarsel for et utbrudd av sinnsykdom som kom i det minste gunstige øyeblikket. Preget av ukontrollert raseri og paranoia oppfostret av sterk mistenksomhet sammen med erfaringer fra tidlige trusler, kom kongen inn i sterk forvirring og psykisk ubalanse. Allerede om morgen besøkte Erik XIV sin fange Svante Sture i hans rom nær slottsporten. Der helt uventet knefallet kongen og bad Svante om vennskap. Lettere overrasket trodde Svante at han skulle settes fri, han var nylig utnevnt til greve og hadde sterk støtte i høyadelen. Etter kongen brått dro vekk satt Svante seg ved et bord for flere timer på beskjeden om hans løslatelse eller kongens retur.

Men kongen gikk forbi hans rom inn på borggården der det var oppført en trebygning med sine knekter. Nils Svantesson Sture satt inni bygningen. Erik XIV helt uventet stukket sin dolk i armen på Nils som kort etter ble stukket ned av knektene på kongens befaling. Erik XIV forlot trebygningen på borggården ved klokken 2 i økende forvirring og under stor raseri, på vei fra slottet kom det eldre riksrådsmedlem Dionysius Beurraeus fram for å beroe den oppfarende kongen ute på landsbygda. I raseri bad han sine knekter om å slo ihjel den uheldige mannen. Etter det lot kongen sine knektene fornyet deres ed av troskap, så forsvant han ensom ut på landsbygda, forlate dem.

Etter Erik XIV hadde forsvunnet, kalte Per Gadd sammen knekterne i slottet der han underrettet dem at kongen hadde beordret en forestående henrettelse av fangene. Per Gadd hadde vært i kongens følge på returen til slottet og overvært mordet på Nils Svantesson Sture. Under hans ledelse ble fangene skånselløst trukket ut av deres rommer og slått ihjel. Flere av fangene var dømt på Svartesjö for høyforræderi før de skulle prøve deres sak i Uppsala.

De drepte[rediger | rediger kilde]

Etter Sten Erikssons (Lejonhovud)s berettelse ble han skånet fordi idet kongen utsendt hans ordre om å drepe fangene også sagt at «herr Sten» skulle skånes. Vakten ble forvirret om hvilken Sten skulle skånes fordi Sten Banér var også fengslet i Uppsala slott så begge ble skånet. Det hersket rimelig tvil om Sten Erikssons var i Uppsala slott ved det tidspunktet enda Sten Banér var der i fengsel.

Blodbadet i Uppsala slott som hendt under stor forvirring og uorden hadde tatt syv liv hvorav Abraham Gustavsson og Ivar Ivarsson som var allerede dødsdømt, den uheldige Beurreus som var drept i forhastig drap, Svante Sture og hans sønner var uten dom henrettet på kongens ordre. Deretter kom betegnelsen Sturemorden om begivenhetene i lørsdag den 24. mai 1567.

Sinnsykdommen[rediger | rediger kilde]

Forvirringen var så stor at større leteaksjon etter den forsvunnede svenskekongen kom ikke i gang på den uppländske landsbygda ved Uppsala i begynnelsen. Først om tre dager var Erik XIV funnet av de kongelige som straks tilkalte pårørende blant dem elskerinnen Karin Månsdotter til Odensala prestegård sør for byen. Det var et bedrøvelige syn som møtte dem, den så bekledte og elegante kongen hadde på seg bondeklær i en tilstand av sjokk, forvirring og angst. Hans pyskiske tilstand hadde fått seg et knekk at han var ikke ved sine fem for en god stund framover under pleie av sine nærmeste.

Så snart de ledende rådsherrer ble klar over kongens tilstand tok de straks det politiske ansvaret i kongens navn. De meglet fram forsoning mellom kongen og de berørte slektene, men lot flere av kongens nærmeste rådgivere arresteres. Jöran Persson som hadde gjort seg foraktet hos høyadelen, ble stilt innenfor retten der han var dømt til døden som en passende syndebukk for det som var hendt. I mellomtiden ble Erik XIV gradvis bedre under pleie av sin elskerinnen Karin Månsdotter som var til så stor hjelp at han giftet seg i hemmelighet med henne i Stockholm i juli 1567.

Selsomme episoder for minst et halv år framover hendt der kongen hadde sykdomsanfall med tvangsforestillinger og forvirring, under et møte med sin bror Johan som var satt i fengsel, trodde han at han var avsatt av sin bror som skulle forliket seg mot friheten under møtet. Hertug Johan fikk sin friheten etter en av de merkeligste episoder i hans liv.

Hvilken mental sykdom Erik XIV hadde lidd av er det ikke stor sikkerhet om, men hans slekt hadde en historie med psykiske defekter deriblant hans yngre bror hertug Magnus som også var rammet av sinnsykdom bare ett år før.

Ettermælet[rediger | rediger kilde]

Mer enn noe annet skulle Sturemorden kjennpreget den intellektuelle og begavelige, men uberegnelige konge Erik XIVs regimet for ettertiden der sinnsykdommen og mistenksomheten skulle slå ut i lune. Begynnelsen på slutten for den første sønnen på tronen etter Gustav Vasa startet i Uppsala Slott.

Etter Krigen mot Erik XIV i 1568 der høyadelen gikk over til hertugene Johan og Karl var han formelt avsatt og etterlatt i isolasjon fram til sin død med dårlig ry om seg i historien fram til nylige.

Kilder[rediger | rediger kilde]