Stukkatur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Stucco»)
Stukkaturer fra Pilsrundāle i Latvia
Barokkstukkatur i taket på Rotonde de Mars i Palais du Louvre i Paris av Balthazard Marsy og Gaspard Marsy, 1658[1]
Stukkaturer i rokokko fra kirken i Zwiefalten, 1740-tallet.

Stukkatur (fra tysk Stuckatur, avledet av Stuck)[2] er dekorasjoner eller kunstverk utført i stukk, (via tysk Stuck eller fransk stuc, fra italiensk stucco, fra gammelhøytysk stucchi, «hardt overdrag», «skorpe»)[3] lett gips av pulverisert marmor og lim, noen ganger forsterket med hår eller metalltråd. Stukk er et samlenavn for ulike blandinger av gips, marmormel og lim som brukes til å produsere dekorative overflater og detaljer innen arkitektur og kunst. Et spesielt vanlig bruksområde for stukkatur er taklister og rosetter i interiørarkitektur. Påført på denne måten kalles stukk for stukkatur. Merk at stukkatur ofte brukes som et folkelig begrep på de fleste innvendige dekorasjonsarbeider utført i gips, men knyttes oftest til taklister i gips.[4]

Stukkatur benyttes til skulpturer og arkitektoniske utsmykninger. Teknikken var populær på 1500-, 1600- og 1700-tallet og var særskilt egnet for barokkens og rokokkoens dekorative utsmykninger. Dyktige stukkatører kunne skape et materiale som så ut som marmor med hjelp av store mengder lim og farge i blandingen, såkalt stucco lustro. Det er en puss- og maleteknikk, som gir en blank overflate. Stucco lustro er en teknikk som har bakgrunn fra romertiden, som hovedsakelig brukes til å lage malerier eller dekorasjoner direkte på en veggflate. Den kan blant annet brukes til marmorering.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske funn viser at stukkaturlignende materialer allerede var til stede i neolittisk tid (bondesteinalderen). I oldtidens Egypt var bruken av stukkatur til relieffer, veggdekorasjoner og skulpturer utbredt, for eksempel i Tutankhamons gravkammer eller bysten av dronning Nefertiti.[6]

Under romertiden fortsatte stukkatur å være et viktig materiale. Den romerske arkitekturteoretikeren Vitruvius skrev mye i sin avhandling om arkitektur om stukkatur og dens bruk som dekorativ veggdekorasjon, og bevarte eksempler i Pompeii og Herculaneum viser prøver av stukkatur både som underlag for veggmaling og som dekorasjon i lavt relieff.[7]

Etter å ha mistet sin betydning som arkitektonisk materiale i middelalderen, ble interessen for stukkatur gjenopplivet under renessansen. Arkitekten og kunstneren Giovanni da Udine lyktes på 1500-tallet å framstille en stukkaturmasse lik den som ble brukt i romertiden, og med verk som Logge di Raffaello (Rafaels loggia), en dekorert korridor i Vatikanpalasset, ble det skapt en innflytelsesrik modell for stukkatur.[8]

Spesielt storslått stukkatur ble utviklet i barokk- og rokokkoarkitektur, der den var godt egnet til å uttrykke bevegelsen og formkraften som preget disse stilene. Slottet i Versailles i Frankrike ble i løpet av tiden til Ludvig XIV forsynt med rike dekorasjoner i stukkatur i mange av de mest overdådige rommene, blant annet Speilsalen hvor taket er utsmykket med en rekke skulpturelle detaljer i stukkatur etter Jules Hardouin-Mansarts tegninger.[9][10] Katedralkirken i Zwiefalten i Baden-Württemberg i sørlige Tyskland er et eksempel på rokokkostilens oppløsning mellom arkitektur og skulptur, der interiørets rike stukkatur forvandler tak og vegger til fantasifulle ornamentale motiver.[11]

Nyklassisismens interesse for antikken kom blant annet til uttrykk gjennom stukkatur i pompeiansk stil. I England tegnet arkitekten Robert Adam interiør med strenge klassiske stukkaturer som det i Syon House, et slott i London,[12] som ble stildannende også utenfor England.[13] I den eklektiske arkitekturen på 1800-tallet ble stukkatur brukt mye, og i industrialismens ekspansive byggebransje, både i eksteriør- og interiørarkitektur, var et materiale som kunne utformes i mange forskjellige stiler og uttrykk. Det er i løpet av dette århundret at stukkatur blir mer utbredt selv i enklere bygninger.

De elastiske egenskapene til stukkatur var velegnet for de svingete plantemotivene i jugendstilen, og stukkatur dukket også opp i art deco og tidlig modernistisk arkitektur, om enn i avtagende grad.

Bruken av stukkatur har på ingen måte vært begrenset til den vestlige verden. Også i islamsk, buddhistisk og mesoamerikansk arkitektur spiller stukkatur en viktig rolle som dekorativt materiale.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble stukkaturarbeider vanlige i herskapelig bebyggelse fra 1600-årene, særlig i dekorerte himlinger og på brannmurer. Storhetstiden for stukkatur i Norge var siste halvdel av 1800-årene, særlig i murbyen Kristiania, der leiegårdene fikk stukkdekor både på fasadene og i interiørene. I 1890-årene kulminerte bruken av stukkatur.

På det meste var det rundt et par hundre gipsmakere i byen, flertallet synes å ha kommet fra nordlige Italia fra fjellandsbyer i Lucca-området. Etter Kristianiakrakket i 1899 reiste mange av italienerne videre for å arbeide i andre land, særlig til Sverige eller tilbake til Italia. I Norge bidro en del til gjenoppbyggingen av Ålesund etter bybrannen i 1904. I 1905 var det 51 italienere igjen i Kristiania mot 83 kun fire år tidligere. De drev som gipsmakere, stukkatører, mosaikkleggere og arbeidere.[14]

Moderne stukkatur[rediger | rediger kilde]

I senere tid er det også utbredt med stukkatur produsert i kunstmaterialer som polyuretan (PU). Disse støpes i form på fabrikk og etterbehandles med folie og grunning. Dette er lette og tøyelige materialer som er enkle å montere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bresc-Bautier, Geneviève (2008). The Louvre, a Tale of a Palace (engelsk). Musée du Louvre Éditions. s. 57. ISBN 978-2-7572-0177-0. 
  2. ^ «stukkatur», NAOB
  3. ^ «stukk», NAOB
  4. ^ Grøndahl, Christel Eline Wigen (31. mai 2021): «Stukkatur, gipslister og dekor», Byggogbevar.no
  5. ^ Davies, Nikolas; Jokiniemi, Erkki (2011): Architect's Illustrated Pocket Dictionary. Oxford: Architectural Press. ISBN 978-0-08-096537-6; s. 480.
  6. ^ Dieter (1995), s. 13
  7. ^ Dieter (1995), s. 8
  8. ^ Dieter (1995), s. 10
  9. ^ «The Hall of Mirrors», Château de Versailles
  10. ^ Dieter (1995), s. 73
  11. ^ Blösl, Jürgen: «Zwiefalter Cathedral», Bloesl.info
  12. ^ «Syon House - Robert Adam's masterpiece», Historic Houses
  13. ^ Dieter (1995), s. 108
  14. ^ TOBIAS 1-2 (PDF), 2005, Tidsskrift for arkiv og oslohistorie, Oslo byarkiv, s. 47

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ahlstrand, Jan Torsten (1976): Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, ISBN 91-44-02852-0
  • Beier, Dieter (1995): Stuck: Framtidens material sedan åttatusen år. Stockholm: Byggforskningsrådet. ISBN 91-540-5714-0
  • Inganni, Domenico (1979): Stuckatörens hemligheter: Handledning i olika muraltekniker jämte en kort levnadsbeskrivning. Stockholm: Forum i samarbete med Konstakad. ISBN 91-37-07045-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]