Strålebehandling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En kvinne mottar strålebehandling av bekkenet. Lasere og en formet støtte under bena brukes til å bestemme nøyaktig posisjon.

Strålebehandling er behandling av kreft ved hjelp av ioniserende stråling. Strålingen er fotoner, elektroner og protoner med høy energi (MeV), røntgenstråling og stråling fra radioaktive kilder som iridium, jod og andre. Radium ble brukt i nesten 100 år, men er nå ikke i bruk lenger.[1]

Strålebehandling har igjennom mange år vært en anerkjent og effektiv metode i behandling av kreft, og kombineres ofte med kirurgisk behandling eller kjemoterapi (cellegift/cytostatika). Ved strålebehandling påvirkes cellenes evne til å dele seg. Stråling påvirker hovedsakelig vevet i det aktuelle strålefeltet (selv om organ og kjertler viktige for hele kroppen kan skades i større eller mindre omfang). Det streves etter å optimalisere strålningens felt og dose, for å minske skade på friskt vev, men samtidig gi så stort felt og dose at risikoen for tilbakefall minimeres.

Strålebehandling kan gis utvendig (ekstern behandling), det vil si at strålekilden er utenfor kroppen, eller innvendig ved at strålekilden plasseres i eller inntil en svulst (intern behandling eller brachyterapi).

Målet med strålebehandlingen er å ødelegge svulstvevet og samtidig skade minst mulig friskt vev/normalvev.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Matthew Tontonoz (22. september 2016). «Hot Times in “Radium Hospital”: The History of Radium Therapy at MSK». Memorial Sloan Kettering Cancer Center (engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]