Stormen på Bastillen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Stormen på bastillen)
Gå til: navigasjon, søk
Stormen på Bastillen
Konflikt: Den franske revolusjon
Stormen på Bastillen
Prise de la Bastille,
maleri av Jean-Pierre-Louis-Laurent Houel
Dato 14. juli 1789
Sted Paris, Frankrike
Resultat
Opprørernes seier
Parter
Franske myndigheter Opprørere i Paris
Kommandanter
Bernard-René de Launay
Charles-Eugène de Lorraine
Camille Desmoulins
Georges Danton
Styrker
114 soldater, 30 kanoner 600–1 000
Tap
1 (6-8 drept etter overgivelse) 98

Stormen på Bastillen skjedde i Paris i Frankrike morgenen den 14. juli 1789. Middelalderfestningen og fengselet i Paris var kjent som Bastillen og representerte den kongelige autoritet i sentrum av Paris. Mens fengselet kun inneholdt syv fanger på den tiden da det ble stormet, var dets fall det kritiske øyeblikk i den franske revolusjon. I Frankrike er Le quatorze juillet («den 14. juli») en offentlig helligdag, formelt kjent som Fête de la Fédération («Føderasjonshelligdagen»).

I løpet av stryet til kong Ludvig XVI sto Frankrike overfor en betydelig økonomisk krise, delvis tilskyndet av kostnadene av Frankrikes deltagelse i den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia, og forverret av det regressive, tilbakevirkende skattesystemet. Den 5. mai 1789 møttes stenderforsamlingen for å behandle denne saken, men ble holdt tilbake av arkaiske protokoller og konservatismen til andre standen, som besto av aristokratiet og utgjorde kun 2 prosent av den franske befolkningen. Den 17. 1789 rekonstruerte tredjestanden, som trakk representanter fra borgerne og proletariatet, seg selv som Assemblée nationale, nasjonalforsamlingen, med den hensikt å opprette en fransk konstitusjon. Kongen hadde i begynnelsen satt seg imot denne utviklingen, men ble tvunget til å anerkjenne forsamlingens autoritet, som til sist kalt seg Assemblée nationale constituante, den nasjonale konstituerende forsamling, den 9. juli.

Stormingen av Bastillen og den påfølgende Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble den tredje hendelse i disse innledende fasene av den franske revolusjon. Den første hadde vært adelens opprør, ved å nekte å gi støtte til kongen ved å betale skattene.[1] Den andre hendelsen hadde vært opprettelsen av nasjonalforsamlingen og Le Serment du Jeu de paume, ballhuseden, hvor 577 representanter for tredjestanden samlet seg Ballhuset i Versailles og hvor de erklærte at de «aldri vil skilles, og alltid samles igjen når omstendighetene krever det, inntil konstitusjonen er etablert og konsolidert på sikker grunn». Ballhuseden regnes som Den franske revolusjons fødsel.[2]

Borgerne hadde dannet nasjonalgarden, eller en form for heimevern, kledd i trefarget kokarder (rosetter) av blå, hvitt og rødt, dannet ved å kombinere de røde- og blå kokardene til Paris’ kommune og den hvite kokarden til kongen. Disse kokardene, og snart ganske enkelt deres fargeskjema, ble symbolet på revolusjonen, og senere de franske farger, symbolet på Frankrike.

Paris, på randen av opprør, og i François Mignets ord, «beruset av frihet og entusiasme», [3] viste omfattende støtte for forsamlingen. Avisene publiserte forsamlingens debatter; den politiske debatten spredte seg utenfor forsamlingen og ut blant folket hvor de samlet seg på torgene, i gatene og i hjemmene. Foran slottet Palais Royal ble lokaliseringen for endeløse møter. Menneskemengden, på innstiftelse av møter ved Palais Royal, brøt opp fengselet prison de l'Abbaye for å sette fri en del soldater fra Gardes Françaises, den franske vaktgarden, som det ble sagt hadde blitt fengslet for å nekte å skyte på folket. Forsamlingen anbefalte de frisatte soldatene å be om barmhjertelighet hos kongen. De vendte tilbake til fengselet og mottok deretter kongens tilgivelse. Regimentets sympati og lojalitet, som tidligere hadde blitt betraktet som pålitelig, gikk nå i retning av folkets mening.

Neckers oppsigelse

Jacques Necker (1732–1804), den franske finansminister.

Under press fra de konservative adelige i sitt kongelig råd avskjediget og forviste Ludvig XVI den 11. juli 1789, med støtte fra soldater fra Versailles, Sèvres, Champ de Mars, og Saint-Denis, sin finansminister Jacques Necker. Han hadde vært sympatisk innstilt til tredjestanden, og fullstendig omdannet ministeriet. En rekke aristokrater overtok posisjonene til Necker og andre ministeriet.

Nyheten om Neckers avskjed nådde Paris om ettermiddagen søndag 12. juli. Pariserne antok generelt at avskjeden markerte begynnelsen på et konservativt og aristokratisk statskupp. Liberale parisere ble ytterligere rasende over frykten at en konsentrasjon av kongelige soldater fraktet til Versailles fra garnisoner ved grensene hadde til hensikt å slå ned nasjonalforsamlingen som hadde møter ved Versailles. Menneskemasser samlet seg over hele Paris, inkludert mer en titusener ved Palais Royal. Journalisten og politikeren Camille Desmoulins klarte med hell å samle menneskemassen ved "stige opp på et bord med en pistol i hånden og rope ut: «Borgere, det er ingen tid å miste; avskjeden til Necker er forvarselet til en sankt Bartolomeus for patrioter! Akkurat denne natten vil sveitsiske og tyske bataljoner forlate Champ de Mars for å massakrere oss alle; en ressurs gjenstår; å gripe til våpen!» [3]

De sveitsiske og tyske regimentene han refererte til var blant de utenlandske leiesoldatene som utgjorde en betydelig del av den førrevolusjonære kongelige hæren, og de ble sett på som mindre patriotiske og sympatiske til folkets sak enn vanlige franske soldater. Ved begynnelsen av juli var rundt halvparten av de 25 000 regulære troppene konsentrert rundt Paris og Versailles utenlandske.

Under de folkelige demonstrasjonene som begynte den 12. juli ble det vist fram byster av Necker og av hertug Ludvig Filip II av Orléans. Folkemengden havnet i sammenstøt med den kongelige tyske kavaleriregiment (Royal-Allemande) mellom Place Vendôme og parken i Tuileriene. Den kongelige kommandanten, baron de Besenval, fryktet at resultatet kunne bli et blodbad blant den svakt bevæpnede folkemengden eller avhopping fra hans egne menn, begge deler like ille, og trakk kavaleriet tilbake mot Sèvres. I mellomtiden vokste uroen blant folket i Paris som grunnet deres hat mot skattelovgivningen, begynte å angripe tollvesenets poster som ble beskyldt for å foresake de økende mat- og vinprisene. Folk begynte å plyndre ethvert sted hvor mat, våpen og andre forsyninger kunne bli skaffet. Den neste dagen, den 13. juli, spredte det rykter om at forsyninger ble samle ved Saint-Lazare, en stor eiendom tilhørende kirken og som fungerte som kloster, hospital, skole og selv fengsel. En rasende mobb brøt seg inn og plyndret eiendommen, tok 52 vogner med hvete til det offentlige markedet. Den samme dagen var det en mengde mennesker som plyndret mange andre steder, blant annet våpenarsenaler. De kongelige troppene gjorde ingenting for å stoppe spredningen av det sosiale kaos i Paris i disse dagene.[4]

Bevæpnet konflikt

Bastillen i Paris før revolusjonen.

Regimentet til Gardes Françaises (den franske garde) utgjorde de faste garnisoner i Paris og da mange av soldatene hadde lokal tilknytning, var de ikke uberørt av konflikten. Dette regimentet hadde vært innskrenket til sine brakker under de innledende fasene av uroen i juli. Da Paris havnet i åpent opprør, stolte ikke prins Charles-Eugène de Lorraine, leder av de kongelige tyske dragonene, på de franske soldatene ville lystre hans ordrer og plasserte seksti dragoner ved dets dépôt i rue de la Chaussée-d'Antin. Igjen ble det grep som hadde til hensikt å forhindre spenninger, bidro isteden til å fremme dem og ble oppfattet som en provokasjon. Den franske garden angrep kavaleriet, drepte to, såret tre og fikk resten til å legge på flukt. Gardens offiserer gjorde svake forsøk på samle sine menn. De opprørske borgerne hadde nå fått bidrag fra trente soldater. Da ryktene om dette spredte seg, kommandantene av de kongelige styrkene samlet på Champ de Mars ble tvilende til lojaliteten til selv de utenlandske regimentene. Den framtidige «borgerkongen», Louis-Phillipe, duc d'Orléans, var vitne til disse hendelsene som en ung offiserer og var av den mening at soldatene burde ha lydt ordre om de ble prøvet. Han kommenterte også i ettertid at offiserene til den franske garden hadde oversett deres ansvar i perioden før opprøret, etterlatt altfor mye kontroll av regimentet til dets underoffiserer. Imidlertid var det usikre lederskapet til baron de Besenval som hadde ført til at den kongelige autoritet i sentrale Paris forduftet.

Stormingen av Bastillen

Fransk fargelagt etsning fra 1789 som framstiller stormingen av Bastillen.
Stormingen og arrestasjonen av guvernør de Launay, maleri av Jean-Baptiste Lallemand, 1790.
Arrestasjonen av de Launay av en anonym kunstner, ukjent dato.

Om morgenen den 14. juli 1789 var Paris i en tilstand av alarm. Ledet av Amaria Cahila fra tredjestanden, hadde demonstrantene tidligere stormet Hôtel des Invalides for å skaffe seg våpen, og fikk tak på mellom 29 000 og 32 000 musketter, men ikke kuler og krutt. De var nå på jakt etter å skaffe seg de store lagrene med våpen og ammunisjon som var lagret i Bastillen. På denne dagen var det over 13 600 kg med krutt lagret der. På det samme tidspunktet var Bastillen bortimot fritt for fanger, kun syv eldre menn, irritert over alt bråk var tilstede:[5] fire forfalskere, to «sinnssyke» og en «avvikende» aristokrat, nemlig Comte de Solages, bedre kjent som Marquis de Sade, som hadde blitt overført ti dager tidligere.

Den faste garnisonen besto av 82 invalidiserte veteransoldater som ikke lenger var tjenesteskikket for annen tjeneste. Den hadde imidlertid blitt forsterket den 7. juli av 32 grenadier fra den sveitsiske Salis-Samade regimentet fra troppene ved Champ de Mars. Murene hadde åttepundskanoner og tolv mindre. Guvernøren var Bernard-René de Launay, sønn av en tidligere guvernør og faktisk født på Bastillen. Kostnadene med å opprettholde middelalderfestningen og en garnison for en slik begrenset hensikt hadde ført til den politiske beslutningen om å stenge anlegget kort tid før urolighetene startet. Den var uansett et kraftig symbol på monarkiets tyranni.

Listen over vainqueurs de la Bastille hadde 954 navn,[6] og den totale menneskemengden var antagelig mindre enn et tusen. Folket samlet seg utenfor på formiddagen, ropte ut krav om at fengselet skulle overgi seg, fjerne kanonene og frigi våpen og krutt. To representanter for folket utenfor ble invitert inn i festningen og forhandlinger begynte, og senere ble ytterligere en sluppet inn med endelige krav. Forhandlingene trakk ut mens folkemengden utenfor ble stadig mer utålmodig. Rundt klokken halv to strømmet folkemengden inn i den uvoktede ytre gårdsplassen, og kjettingene til klaffebruen ble kappet, knuste samtidig en ulykkelig opprører. Omtrent på samme tid ble det løsnet ild, skjønt en del fortellinger hevder at guvernøren hadde skutt med en kanon inn i folkemengden og drept flere, blant annet kvinner og barn, og det fikk folkemengden til å bli en rasende. De oppfattet det som om at de var blitt lokket i en felle og kampene ble mer voldelig og intens. Et forsøk på å få til en våpenhvile ble oversett av angriperne.

Skytingen fortsatte og rundt klokken 1500 ble angriperne forsterket av opprørske soldater fra den franske garden og andre desertører. De hadde med seg to kanoner. En betydelig styrke fra den kongelige hær var kampert i nærheten i Champs de Mars, men de blandet seg ikke inn. Med utsikten til en gjensidig massakre beordret guvernør de Launay våpenopphør kl 1700. Et brev som tilbød hans vilkår ble levert ut til opprørerne utenfor gjennom en luke i den indre porten. Hans krav ble avvist, men de Launay overga seg uansett da han innså at hans soldater ikke kunne holde ut stort lengre. Han åpnet portene til den indre gårdsplassen klokken 1730 og folkemassen raste inn for å frigjøre festningen.

98 angripere og en av forsvarerne hadde dødd i kampene. De Launay ble grepet og dratt mot Hôtel de Ville i raseri. Utenfor bygningen begynte folk å diskutere hva de skulle gjøre med ham. En hardt oppbanket de Launay ropte til sist: «Nok! La meg dø!»[7] Samtidig sparket han en kakekokk ved navn Dulait i skrittet. Han ble deretter stukket med kniver gjentatte ganger og falt sammen. Hans hode ble saget av og satt på en stake som ble fraktet rundt i gatene. De tre offiserene ved den faste garnisonen i Bastillen ble også drept av folkemengden; bevarte politirapporter har gitt detaljer om deres sår og bekledning. To av de invalidiserte veteransoldatene ble lynsjet, men alle unntatt to av de sveitsiske soldatene ble beskyttet av soldatene fra den franske garden og til slutt sluppet fri. Deres offiser, løytnant Louis de Flue, skrev en detaljert rapport om forsvaret av Bastillen som ble lagt til loggboken til Salis-Samade og har også overlevd til ettertiden. Den er, kanskje urimelig, kritisk til den døde marki de Launay som de Flue anklaget for å være svak og ubesluttsom. Skylden for at Bastillen falt lå antagelig heller på tregheten til kommandantene ved den betydelige styrken fra den kongelige hæren ved Champs de Mars som gjorde ingen forsøk på å gripe inn og hindre opprøret.

Etter å ha kommet tilbake til Hôtel de Ville, anklaget mobben prévôt ès marchands, tilsvarende som borgermester, Jacques de Flesselles for forræderi, og han ble myrdet mens han ble fraktet til en tilsynelatende rettssak ved Palais Royal.

Etterspill

Sanskulottene som bærer de ikoniske røde luene og 'de trefargete kokardene.
Place de la Bastille og Julisøylen hvor Bastillen en gang sto.

Borgerne i Paris som fryktet straffetiltak, samlet seg i gatene og bygde barrikader ved å rive opp brostein, og bevæpnet seg så godt som de kunne, særlig med improviserte spyd. I mellomtiden hadde nasjonalforsamlingen ved Versailles vært uvitende om det meste av hva som hedde skjedd i Paris, men de var avgjort oppmerksom på at marskalk Victor François de Broglie var klar til å sette i gang et pro-rojalistisk kupp til å tvinge nasjonalforsamlingen å akseptere orden fra 23. juni[8] og deretter oppløse forsamlingen. Vicomte de Noailles var tilsynelatende den første som kom med rimelig nøyaktige nyheter om hendelsene i Paris til Versailles.

Om morgenen den 15. juli var utkommet også åpenbart for kongen, og han selv og hans militære kommandanter trakk seg. De kongelige troppene rundt Paris ble sendt tilbake til deres grensegarnisoner. Marki de la Fayette tok kommandoen over nasjonalgarden i Paris. Jean-Sylvain Bailly, leder for tredjestanden og den som hadde satt i gang ballhuseden, ble byens borgermester under en ny regjeringsstruktur kjent som Commune de Paris. Kongen annonserte at han ville tilbakekalle Necker og komme tilbake til Paris fra Versailles. Den 17. juli i Paris aksepterte han en trefarget kokarde fra Bailly og gikk inn i Hôtel de Ville mens tilropene om «Lenge leve kongen!» ble endret til «Lenge leve nasjonen!»

Men adelen var etter denne volden ikke forsikret over den tilsynelatende forsoningen mellom folket og kongen, og mange begynte å flykte fra landet som émigrés. Blant de første var comte d'Artois, den framtidige kong Karl X av Frankrike, og hans to sønner, og noe senere dro også vicomte de Calonne, den tidligere finansministeren. De bosatte seg i Torino i Italia hvor de Calonne, som agent for d'Artois, drev konspirasjoner for å fremme borgerkrig i Frankrike og agiterte for en europeisk sammenslutning mot Frankrike og revolusjonsfaren.

Den vellykte opprøret i Paris spredte seg gjennom hele Frankrike. I henhold til folkesuverenitetsprinsippet og med fullstendig forakt for kravet om kongelig autoritet, skapte folket en parallell kommunestruktur for sivil regjering og heimevern. I jordbruksområdene var det mange som gikk videre: en del brente adelens gods og châteaux, og angrep rike landeiere da «den store frykten» spredte seg over landet i ukene mellom 20. juli til 5. august om at aristokratiet ville slå ned revolusjonen.

Bastillen var ikke lenger ønskelig, og Pierre-François Palloy (som kalte seg for «patrioten Palloy») fikk oppdraget å rive den forhatte middelalderfestningen, og han begynte arbeidet umiddelbart.

Den østerrikske komponisten Carl Ditters von Dittersdorf skrev sin Symfoni i C dur som hyllest til hendelsen. Den første satsen i dette stykket er kjent som «La Prise De La Bastille».

I Charles Dickens' roman To byer (A Tale of Two Cities, 1859) bidrar ekteparet Defarges i angrepet av Bastillen.

En historisk fotnote er at nøkkelen til Bastillen er i dag i George Washingtons bolig i Mount Vernon. Den ble sendt til ham av den franske generalen marquis de La Fayette i 1790 som et fredsgave.[9]

Referanser

  1. ^ Gross, David (2008): We Won’t Pay!: A Tax Resistance Reader. ISBN 1-4348-9825-3. s. 139–153.
  2. ^ Doyle, William (1990): The Oxford History of the French Revolution. Oxford University Press. ISBN 978-0192852212. s. 105
  3. ^ a b Mignet, Francois-Auguste (2006): History of the French Revolution from 1789 to 1814, kapittel I
  4. ^ Bergeron, Louis (1970): Le Monde et son Histoire. Paris. se bind VII, kapittel VI.
  5. ^ Clark, Kenneth (1987): Civilisation: A Personal View, Penguin, s. 216
  6. ^ Hibbert, Christopher (1982): The French Revolution, Penguin Books, s. 82
  7. ^ Schama, Simon: Citizens: A Chronicle of the French Revolution, Knopf Doubleday Publishing Group, ISBN 0-670-81012-6, s. 405
  8. ^ «The Séance royale of 23 June 1789». Fitchburg State College.
  9. ^ «Bastille Key», Mountvernon.org

Eksterne lenker

Commons Commons: Den franske revolusjon – bilder, video eller lyd