Storerikvollen
| Storerikvollen | |||
|---|---|---|---|
 Storerikvollen i Sylan i Sør-Trøndelag. | |||
| Informasjon | |||
| Type | Betjent Selvbetjent | ||
| Kommune | Tydal | ||
| Eier | Trondhjems Turistforening | ||
| Driver | Trondhjems Turistforening | ||
| Høyde | 769 moh. | ||
| Antall hytter | Tilbygg (1895) Hovedhytte (1923) Utvidet i 1937,1956 og 1996 Selvbetjeningshytte (1996) | ||
| Sengeplasser | 65 (betjent) 16 (selvbetjent) | ||
| Nøkkel | DNT (Åpen i sesongen) | ||
| Ruter | |||
| Ås i Tydal (4/24 km) | |||
| Bjørneggen om Hårrådalen (24 km) | |||
| Bjørneggen om Skarpdalsvollen | |||
| Ramsjøhytta (18 km) | |||
| Blåhammarens (17 km) | |||
| Sylarnas (19 km) | |||
| Hjemmeside | |||
 Storerikvollen 63°06′42″N 11°58′54″Ø | |||
Storerikvollen er en betjent turisthytte i fjellområdet Sylan i Tydal kommune i Trøndelag. Hytta drives av Trondhjems Turistforening og ligger på tunet til setervollen til gårdsbruket Sjursgarden vestre ved nordenden av Essandsjøen. Turisthytta ble satt opp for første gang i 1896 som en utvidelse av et gammelt seterhus som stod der[1], og siden den gang har en rekke påbygninger ført til at Storerikvollen nå har 65 sengeplasser når hytta er betjent og 16 i selvbetjent sesong[2]. Hytta ligger midt i fjellturen Norge på tvers fra Stjørdal til Sverige, mellom Ramsjøhytta og Nedalshytta. Turisthytten ligger 769 meter over havet.
[rediger | rediger kilde]
Turisthyttens navn «Storerikvollen» kommer fra setervollen som den er bygget på. I siste del av 1700-tallet hadde stedet navnet «Storvolden» og var et sted hvor samene samlet reinen sin for bl.a. merking, en såkalt trø. På denne tiden lå seteren til Sjursgarden vestre lenger sørvest, på Blakkåvollen. En gang i begynnelsen på 1800-tallet kom Erik Arntsen Hugdal, født 1798, over fjellet fra Hegra i Trøndelag vandrende over fjellet og slo seg ned på Storvolden, trolig på grunn av dårlige kår hjemme. På Storvolden bygde han seg en jordkoie hvor han bodde så lenge han levde, og det antas at han fikk bo der av bøndene siden han holdt samene unna området slik at Tydal-bøndenes dyr kunne beite der. Erik på Storvolden ble snart til Stor-Erik, og derfra er det naturlig at vollen ble hetende Storeriksvolden, senere Storerikvollen. Stor-Erik var etter sigende ikke stor av vekst, heller en spinkel og liten mann.[3]
Merkede ruter til Storerikvollen[rediger | rediger kilde]
Storerikvollen ligger midt i rutenettet på norsk side av Sylan og har derfor mange stier som er merket til Storerikvollen.
- Nedalshytta – 22 km, 6 timers gange.
- Ramsjøhytta – 18 km, 5 timers gange.
- Bjørneggen
- Om Hårrådalen – 24 km, 8 timers gange.
- Om Skarpdalen – 26 km, 9 timers gange.
- Blåhammarstugan – 17 km, 5 timers gange.
- Sylstationen – 19 km, 6 timers gange.
- Ås i Tydal – 24 km, 7 timers gange.
- Parkeringsplass på Sankåvollen – 4 km, 1 times gange.
Historie[rediger | rediger kilde]
Utvidelse av seteren og ny hytte[rediger | rediger kilde]
Etter Stor-Erik døde, ble driften av vollen overtatt av Sjursgarden vestre i på 1840-tallet, mens eieren av jorden fremdeles av Thomas Angells Stiftelser. Den første turisthytten på Storerikvollen ble satt opp som en forlenging av det seterhuset som allerede stod der i før sommersesongen 1896 for 473,07 kr, og eierne av Sjursgarden vestre fungerte som vertskap. På grunn av liten kapasitet og etter hvert stort besøk ønsket Trondhjems Turistforening å utvide, og trass i at TT fikk kjøpe tomt til å bygge ny hytte på, ble den nye hytten reist på byglset jord rett ved gammelhytten og stod ferdig til påske 1923. I den nye Storerikvollen var 20 senger, og er det som nå er det omtrentlige 20 m lange hovedhuset.
Påbygg i 1937[rediger | rediger kilde]
I 1934 fikk Storerikvollen ny vertinne, og neste utvidelse ble begynt i 1937. Da ble det reist en toetasjes bygning mot nord for å utvide antall sengeplasser fra 20 til 32, samt å flytte peisestua til østsiden hvor den ligger i dag og gjøre den større. I 1938 ble den gamle hytta fra 1896 satt på TTs tomt for å ha ekstra sengekapasitet samt for et tilbud utenom sesongen, og dette er altså den første TT-hytten med ubetjent kvarter. Året etter fikk Storerikvollen telefonlinje med økonomisk støtte fra industri og næringsliv, samtidig som en stall ble bygd for tre hester ved gamlehytta, det som nå er det lange uthuset.
Utvidelse 1953–1955 og fremover til i dag[rediger | rediger kilde]
Etter krigsårene hvor hytten var stengt, økte turismen ytterligere. Den tredje utvidelse skjedde derfor i 1953–1955 da kapasiteten ble økt til 52 sengeplasser. De nye utvidelsene innebar en sovesal, vaske- og tørkerom, forlengelse av andreetasje på den nordgående sovefløyen, en utvidelse av kjøkken og spisesal, nytt vindfang samt en peisestue ved inngangen. Uthuset ble forlenget med stabbur i vest og en vedbod og verksted i øst.
Små forbedringer ble gjort utover 60- og 70-årene: oljefyring, innlagt vann, utedo, skifting av tak og nye piper. I 1989 kom aggregatet, og dermed fikk hytten strøm. I 1995 ble en ny selvbetjening bygget på østsiden, kalt Remslistuggu.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Brox, Karl H. (2005). Fjellets arvesølv, TTs hytter gjennom tidene (norsk) (1 utg.). Trondhjems Turistforening. s. 54.
- ^ «Storerikvollen, Ut.no». Arkivert fra originalen 20. april 2012. Besøkt 19. juni 2012.
- ^ Brox, Karl H. (2005). Fjellets arvesølv, TTs hytter gjennom tidene (norsk) (1 utg.). Trondhjems Turistforening. s. 54—56.
- ^ Brox, Karl H. (2005). Fjellets arvesølv, TTs hytter gjennom tidene (norsk) (1 utg.). Trondhjems Turistforening. s. 50–71.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
