Stjernespill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Epifania, midttablået av Hieronymus Bosch’ (tredelte altertavle) fra cirka 1510, som måler 138 x 72 cm. Pradomuseet.

Stjernespill eller stjernesang er en folkelig dramatisering av fødselsunderet, knyttet til fortellingen om de hellige tre konger eller de tre stjernetyderne (magerne), som fulgte etter Betlehemsstjernen inntil de til sist endte opp i stallen hvor Jesus var født.

Det folkelige opptoget fant gjerne sted i romjula, mellom 3. juledag (27. desember) og helligtrekongersdag eller epifania (6. januar). Opptoget gikk fra dør til dør og ba om å få komme inn og fremføre stjernespillet. Til gjengjeld mottok de litt penger rundt omkring i hjemmene, og ble også traktert med kaker, vin og punsj. Vederlaget kunne noen ganger utarte til tigging, eller til planmessig inntektsbringende virksomhet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Stjernespillet oppsto i oldkirken. Betlehemsstjernens tilsynekomst og vismennenes reise fungerte som sannhetskriterium for de spektakulære hendelsene knyttet til Jesu fødsel. For prestene var det derfor om å gjøre å få visualisert det bibelske mysterium. Med deltakelse fra menighetene ble stjernespillet etterhvert så omfattende at det måtte flyttes ut på kirkegårdene.[1] Etterhvert ble det også fremført ute i gatene og på torgene.

Det eneste stedet i Bibelen hvor motivet med de vise menn finnes omtalt er i evangeliet etter Matteus (Mt. 2,1–18), men det står intet om at antallet skulle være tre. Det var derfor blant de tidlige kristne divergerende oppfattelser omkring hvor mange de var. Origenes (ca. 185-~254) sluttet seg til at de måtte ha vært tre fordi Jesus mottok tre gaver. Det er imidlertid først i legendariene at navnene Kaspar, Melkior og Baltasar dukker opp. Utover disse tre kunne antallet deltakere variere. De mest sentrale medspillere var Josef med tømmermannsbila, jomfru Maria med ei dukke og Judas med pungen. Judas er selvfølgelig en anakronisme, men hadde en viktig rolle fordi det var hans oppgave å samle inn penger og naturalia etter forestillingene. Herodes var nødvendig dersom forfølgelses- og kampscenene skulle vises. Om settet skulle være fulltallig kunne det også opptre noen hyrder og engler. I moderne tid, hvor det kun synges, og tiggingen og det dramatiske innslaget har kommet noe i bakgrunnen, er det gjerne bare de tre vismenene som opptrer.

Tiggedager[rediger | rediger kilde]

I middelalderen ble mysteriespillet gjentatte ganger fremført i kirkelig regi, men skikken ble så smått tatt opp også av andre aktører. Med innføringen av protestantismen i flere nordeuropeiske land tapte katedralskolene sine inntektskilder, fordi kongemakten og statsapparatet utnyttet den nye lære til å tilrane seg tidligere kirkegods og landeiendommer. Dermed kom katedralskoleelevene til å gripe til stjernespillet for å skaffe seg sårt tiltrengte ekstrainntekter. Paradoksalt nok kom en skikk, som måtte betegnes som typisk katolsk til å få sterkere fotfeste etter reformasjonen.

I langt større grad enn ved de øvrige tiggedagene (Mortensgås 11. september,[2] og Gregorsdagen 12. mars, og opptoget med Gregorsbrud), ga stjernespillet midt i julefeiringa en kjærkommen anledning til å skaffe ekstra inntekter.

Stjerneguttenes historie i Norge[rediger | rediger kilde]

Katedralskolene[rediger | rediger kilde]

De hellige tre kongers hyllest ved stallen, malt av Giotto di Bondone.

I Norge finnes skikken første gang omtalt av Bergensbiskopen Absalon Pederssøn Beyer. I følge et dagboksnotat for 6. januar 1563 har han vært til gjestebud hos presten Mats Skytte. Beyer forteller om arrangementet at: «Der hadde han diskantene og Davidsdegnene, og ga nok vin og øl, og hadde spillemannen Karl harpere, hvilken òg lekte på sin skalmeie. Der kom og julevakten inn, og finge nok.»[3] Vi hører ikke mer om diskantene og Davidsdegnene, men dette var naturligvis disiplene ved Bergen katedralskole, som gjennom sin opptreden skaffet seg penger til mat og klær på helligtrekongersdagen.

I Norden, som så mange andre steder i Nord-Europa, oppnådde katedralskoleelevene nærmest å få et slags privilegium på å gå med stjerna. Betegnende nok kom det til stridigheter da de bergenske skreddersvennene i 1609 våget å gi seg inn på katedralskoleelevenes enemerker ved å kle seg ut som stjernegutter og fremføre stjernespillet. Skreddersvennene ble belønnet med en klekkelig bot for overtredelsen.

Pietisme og kalendariske viderverdigheter[rediger | rediger kilde]

Som følge av dekreter og krav om å utvise julefred, og en voksende pietistisk motstand mot julestuer[4] og stjernespill, samt kongelig lovforbud i Danmark-Norge av 1735 mot alle slags folkelige forlystelser i julehøytiden, sluttet katedralskoleelevene etter hvert å gå med stjerna.

Etter dette grep andre grupper anledningen til å skaffe seg inntekter av tiggedagene. Stadig flere fattige barn overtok på eget initiativ, eller med assistanse fra voksne, stjernespillet og vandret fra hus til hus i håp om å samle inn kontanter, kaker og mat.

Ved overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender,[5] fikk dagen øket sin betydning, siden tolvte dag jul med trettendeaften ble identisk med den gamle julaften og første juledag. Like opp i manns minne har denne dagen vært helligholdt som den egentlige juledagen. Den folkelige tidstenkningen (taksonomi) førte til at en feiret dobbelt opp, både etter gammel og ny tidsregning for å være på den sikre siden.

Utbredelse og distribusjon[rediger | rediger kilde]

Etter at stjerneguttene i århundrer utelukkende var knyttet til katedralskolene (i Oslo (Kristiania), Stavanger, Bergen og Trondheim) har det, trolig så sent som på 1800-tallet, skjedd en kulturspredning også til andre byer og småsteder langs kysten – like fra Halden til Vadsø. Vi finner således beretninger om stjernespill i Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Oslo, Drammen, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Risør, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Stavanger, Bergen, Ålesund, Kristiansund, Trondheim, Tromsø, Hammerfest, Vardø og Vadsø, men stjernespillet har også vært praktisert i andre kystnære strøk og på enkelte øysamfunn, så som Vigra, Giske, Valderøy og Ekkerøy. De eneste stedene vi kan snakke om en ubrutt tradisjon, like opp i vår egen tid, er i Grimstad og på øyene Vigra, Giske og ValderøySunnmøre.[6] Det samme er tilfelle i Ålesund der stjernespill har vært i bruk i et hvert fall siden 20-30 årene. Det var IOGTs barnelosje Haabets Hær som videreførte tradisjonen som en årlig foreteelse. I dag gjennomføres spillet mer som en kuriositet, nå gjennom eldre medlemmer av IOGT i Ålesund

I Norden har stjernespillet ellers vært utbredt både i Danmark, Finland og hele kyststripa rundt, fra sørvest i Sverige til nordøst i Norge. Selv om det i utgangspunktet må sies å være en typisk urban tradisjon finnes det også noen få spredte belegg for stjernespill i mer rurale strøk rundt Vänern og i enkelte innlandsbygder i Norge. Edvardsen omtaler i boka Stjernespill og stjernesang i Norge (1993), etter grundig gjennomgang av kildetilfanget,[7], både Rømskog, Eidskog, Vestfoldbygdene Sem, Hof og Lardal, Porsgrunn, Egersund, Sogndal og Lyngen.

Politiet går på stjernejakt[rediger | rediger kilde]

Utover på 1800-tallet kom politiet i langt sterkere grad til å følge opp forbudet mot stjernespill. Stjerneguttopptoget viste seg for siste gang i Kristianias gater i 1869, og i Bergen i 1898. Begge steder ble det imidlertid på 1920-tallet gjort forsøk på å blåse nytt liv i stjerneguttradisjonen. I 1924 prøvde Bergen Offentlige Biblioteks barneavdeling å revitalisere spillet ved å få en gammel stjernegutt til å utferdige en ny stjerne.[8]

I Oslo synes skikken å ha gjenoppstått spontant, og uten tegn til noen spesiell arrangør. Revitaliseringen ble imidlertid ikke bare tatt imot med glede. I siste halvdel av 1920-årene kom det nemlig flere leserinnlegg i avisene til protest mot at hovedstandens barn hadde tatt opp igjen tiggeriet med å vandre gatelangs med stjerna.[9] Folkedansinstruktøren Klara Semb fremholdt at; «Hadde ik[k]je polit[i]et kome med forbod mot ”aa gaa med stjerna” – av di dei meinte det var ei form for tigging – so hadde visselig stjerna vandra fraa hus til hus den dag i dag i myrkje julenetter – straala og bore bod.»[10]

Forberedelsene[rediger | rediger kilde]

Aktørene og deres utseende[rediger | rediger kilde]

Etter legendariene var det først på 500-tallet at De tre vise menn ble navngitt som Kaspar, Melkior, og Baltasar. Melkior ble ofte omtalt som morians konge og hadde derfor sotet seg med noe svart i ansiktet. De gikk alle tre i store skjorter, eller var kledd i draperte lakener, og hadde trekantede papirhatter på hodet. De spisse hattene skulle naturligvis gi assosiasjoner til magernes hodeplagg i det gamle Babylon.

Dersom det ikke bare ble sunget, men også spilt kunne antallet deltakere i opptoget variere. De som for dramaet var absolutt nødvendige, ved siden av de tre vismennene, var Josef med tømmermannsbila, jomfru Maria med en dukke og Judas med pungen. Judas var tillagt den viktige oppgaven å gå rundt og samle inn penger og gaver. Dessuten kunne det vanke kaker, mat og til og med sterke drammer på de unge aktørene etter forestillingen. Ofte opptrådte dessuten den svikefulle kong Herodes, samt noen engler og hyrder.

Stjerna[rediger | rediger kilde]

Stjerna ble som regel nylaget for hvert år. Selve skjelettet i stjerna er utført av lister, gjerne i det harde treverket fra frukttrær, og montert på et langt skaft, med en holder for alt fra ett til tre talglys. På dette rammeverket var det klistret transparent oljepapir eller såkalt karduspapir. Det var viktig hele tiden å dreie rundt på stjerna, slik at papiret ikke skulle bli så varmt at det tok fyr.

Det revitaliserte stjernespillets uttrykksformer i moderne tid[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

I de siste decenniene av det 20. århundret har skikken blitt tatt opp som sangspill i barnehagene, i kirkene og på skolene, for det meste kun som underholdning for foreldrene i forbindelse med juleavslutning, uten at det tigges om penger. I Grimstad går imidlertid stjerneguttene også fra dør til dør og samler inn penger til veldedige formål samtidig som de fremfører stjernespill. I Ålesund gjennomføres spillet i forbindelse med juletrefester i IOGT og de innsamlede pengene går til veldedige formål, gjerne Frelsesarmeens arbeider.

Svenske stjärngossar og Staffan stalledräng[rediger | rediger kilde]

Som innslag i Luciafeiringen synes stjerneguttene i bakgrunnen. Her fotografert i en svensk kirke.

I Sverige har stjerneguttene tradisjonelt stått sterk, men heller ikke her har skikken kunnet holdes i hevd for den moderne tid. I den grad skikken kan sies å holde stand er det kun som del av andre opptog i forbindelse med jul.

Stjernespillet var også i Sverige opprinnelig knyttet til trettendedagen, som var den dagen «De tre vise menn» hyllet Jesus ved å gi gull, røkelse og myrra, men allerede tidlig på 1800-tallet var elementer av stjernespillet blitt plukket opp av Staffansgosserna, som innslag i deres ridning andre juledag, 26. desember. Omvendt fremgår det også av eldre kilder at de svenske stjerneguttene pleide de å fremføre middelalderballaden Staffansvisan (TSB B 8) i løpet av stjernespillet.[11] Legendevisa følger legenden slik Johannes av Hildesheim berettet den i 1370 om en viss Stefanus som var stallgutt hos kong Herodes.[12] Trådene knyttes til stjernespillet ved at det etter legenden er Stefanus som først får øye på Betlehemsstjernen, og er den som røper for Herodes at det må være født en ny konge. Selv de norske stjerneguttene synger legendevisa med et stort forråd av svesismer i teksten.

At tradisjonene knyttet til Staffansridningen og stjärngossarna kom til å bli sammenblandet, har nok også med de gamle bestemmelsene for julefreden å gjøre. Etter middelalderlovene varte nemlig julefreden fra tomedag, 21. desember, til tyvendedag jul. Andredagen ble helligholdt like til i år 1770, etterfulgt av Staffansskeidet, som innledet den offentlige del av julefeiringa med at gårdsguttene red til nabogrenda for gi hestene vann og drikke seg selv fulle i lystig lag. På samme måte sto St. Knut Lavards dag, 7. januar, i overgangsritualenes tegn. Ordspråket for dagen lyder: «Knut jager jula ut».

«Trettondagens afton» 1988 skjedde det imidlertid en kjempemønstring av stjernegutter i Göteborg. Noen egentlig revitalisering var det ikke, for de omkring 150 deltakerne var alle medlemmer i Göteborg Domkyrkas Gosskör, som på denne måten benyttet anledningen til å holde en friluftskonsert i januar dette året. De hadde høye kjeglehatter med påklistrete gullstjerner, og Göteborgs-posten kunne melde at: «Tillsammans med föräldrar och syskon kunde deltagarna i fackeltåget räknas till åtminstone 400 personer.»[13]

I nyere svensk tradisjon inngår stjerneguttene som baktropp til det populære Luciaopptoget ved feiringen 13. desember. At skikken med stjernespillet nærmest har opphørt i Sverige skyldes for en stor del at trettendedagen har mistet sin betydning, samtidig som de øvrige minnedagene av ulike grunner har fått en mer dominant plass.

Når stjerneguttene ble hentet inn i Luciafeiringen var det for å gi også guttene roller i opptoget. En slik deling kan i fortsettelsen vise seg å være av mindre betydning. En snakker nå både om Stjärnfe och -gossar, og det er i det hele tatt svært lite fokus på manns- og kvinneroller i Luciatoget; i og med at samfunnet kjønnsnøytraliseres opptrer etterhvert både kvinnelige stjärngossar og mannlige Lucior og tärnor.

Finske tiernapojat[rediger | rediger kilde]

Finske stjernegutter (tiernapojat]) i Uleåborg (Oulu), 1919.

Det finske stjernespillet synes fremdeles å ha bevart sin tradisjonelle form. Forestillingen starter med at det bankes på døra. Når det lukkes opp spør Kaspar (Knihti), med sylindrisk hatt, om stjerna må få lov til å komme inn. Så stemmer de opp med en julesang i det de entrer stua. Den svarte kongen, Melkior (Murjaani), og Kaspar bærer begge sverd, mens Baltasar (Mänkki), med konisk hatt, bærer stjerna og er ubevæpnet. Det er Baltasar som slår fast at Jesus må være den kongen som de søker, før de gir fra seg gavene. Samtidig er også kong Herodes, med krone på hodet, på vei til Betlehem for å drepe Jesus, som han frykter er den nye kongen. I duellen som oppstår synes kong Herodes å ha en langt viktigere rolle i de finske fremførelsene enn vi ser andre steder.

Polske kolędy, kolędnicy og jaselka[rediger | rediger kilde]

Danske Berlingske Tidende opplyser i 1962 at stjerneguttene (kolędnicy) fremdeles levde i beste velgående i Polen: «Drenge går fra hjem til hjem og synger de gamle sange, der ledsages af julespil. De har krybber og marionetdukker med og opfører hermed julespillet «jaselka». En stor papirstjerne med et tændt stearinlys på en stang er også julesymbol.»[14] Julesangen (kolęda) og stjernespillet som for anledningen fremføres, bærer i seg en blanding av tradisjonell polsk folkepoesi og gammelmodige juleskikker, samt elementer fra eldre slavisk folketro.

Når det gjelder mange av de øvrige tidligere østblokklandene synes stjernespillet, like til omveltningene i 1989, nærmest å ha fristet en undergrunnstilværelse. Vi har ikke sikre etterretninger om hvordan skikken har holdt seg i selve Russland, men alt tyder på at stjerneguttradisjonens skjulte, pseudo-kristelige (folkelig religiøse) tilværelse i sovjettiden har virket mer konserverende på tradisjonen enn hva som ellers er normalt under mer omskiftelige, dynamiske og påvirkelige forhold. Det var i tsartiden vanlig at stjerneguttene framførte julesanger for dørene, og at de til gjengjeld mottok «Gaver i Penge og Fødemidler.»[15]

Slovenia[rediger | rediger kilde]

Romania: Xylografi av stjernegutter i Bucureştis gater på 1840-tallet. Tegnet av După M. Doussault.

I Slovenia går stjerneguttene rundt rett etter nyttår. Det teatrale opptrinn er spekket med komiske innslag. En scene går ut på at tre av gjeterne legger seg ned og snorksover på gulvet. Til øredøvende leven fra perkusjoner våkner de temmelig forfjamset og uforstående opp, midt på den historiske skueplass. Det narraktige i at de som intetanende statister kastes inn i en begivenhet så stor at den leder til en ny tidsregning, blir behørig poengtert! Seansen blir så avsluttet med lutter dans og glede, der også tilhørerne får ta aktivt del i lystighetene.

De slovenske stjerneguttene er utstyrt med en rekke musikkinstrumenter; sekkepipe, lur, fløyte, fele, trompet, bjelle, tromme og gongong, hvilket ikke synes å være vanlig andre steder. Derimot er vernemerket som aktørene etterlater seg et alminnelig trekk i katolske land: «Etter at kongane har fått takk og teke imot gåvor, kliv Baltasar upp og skriv over inngangsdøri med krit: K+M+B+ og det nye årstalet. Det er eit vitnemål um at det har vore jul der i huset, og bokstavane skal stå over døri som eit fredsteikn til den siste dagen i året.»[16]

Tyske Krippen-, Sternsinger- und Dreikönigsspiele[rediger | rediger kilde]

Stjernesangerne mottatt av bondespresident Karl Carstens i Bonn 1. desember 1982. På plakaten står det: «Dreikönigssingen 1983 AMANI. Damit Kinder heute leben können».

For stjernespillets utbredelse var begivenheten i Berlin første juledag 1589 av stor betydning, da små prinser og prinsesser for første gang fikk oppføre julespillet på det kurfyrstelige slott. Det var nemlig blitt viden kjent i de tyske stater at en rik borger i Tyrol, herr Moser, noen år tidligere hadde laget et stort panorama med berg, daler og palmer i sitt hus, og at han for å sette det hele i stand også hadde gått til anskaffelse av en masse tilbehør som han hadde fått innført fra Italia. Tablået viste hyrdenes hjorder og svevende engler. Det var mose på gulvet, og inne i berghulen en krybbe med Josef, Maria og Jesusbarnet. Herr Moser innbød byens ungdommer for at de også skulle få forståelse for hendelsene i Betlehem. Herr Mosers tilstelninger var årvisse og så spektakulære at de ble viden berømt.

I Tyskland begynner de framførelsen av stjernesangen (Sterndreherlied) allerede i adventstida og fortsetter like til 6. januar. De hellige tre konger banker på døra og oppholder vertskapet med å fortelle hvorfra de kommer og hvor de skal reise, og da er det om å gjøre for kong Herodes å snike seg inn bak husfolket. Så snart han klarer dette, stikker han frekt hodet frem og ber kameratene om at de endelig må ta inn hos ham før de begir seg videre til Betlehem. De tre vise menn avslår med en strofe, som i en eldre oversettelse lyder:

Sitat Ak nei, ak nei, vi drage maa,

det lille barn vi tænker paa,
det lille barn, den herre Gud,

som alting skabt har paa sit bud.
Sitat
– Hans Bernhoft Klæboe[17]

Derpå vender de seg til vertskapet og ber om almisse fra husets barn. I den tyske tradisjonen har også figurer som tilhører andre forestillingskretser omkring julefeiringen, men som på merkelig vis har dukket opp i stjernespillet. Således var det ikke noe uvanlig syn å se den gaveutdelende Knecht Ruprecht knele ned sammen med de hellige tre konger ved Jesu krybbe.

I Tyskland og Østerrike ble det midt på 1900-tallet vanlig at det offentlige sto for arrangementet. Her blir det helst samlet inn gaver til ulike ideelle formål,[18] gjerne til fattige og vanskeligstilte barn, eller til utviklingsprosjekter i Den tredje verden.

Stjernesangerne i de respektive områder deltar gjerne ved høytidelige seremonier, hvorpå de, som i den ovennevnte slovenske beskrivelsen etterlot seg velsignelsen C + M + B, innlemmet i det aktuelle årstallet med kritt på døra. For 2009 ville skrivemåten (i Tyskland og Sveits) være 20*C+M+B+09. Stjerna står for Bethlehemsstjerna, mens de tre kryssene symboliserer treenigheten; Gud Fader, Sønn og Den hellige ånd. I Østerrike og Sydtyrol finner en annen skrivemåte; 20-C+M+B-08, men gjerne med et utvidet kors over bokstaven M som et ekstra velsignende ikon.

Velsignelsesformelen eller bønnen blir skrevet med kritt på inngangsdøra. Denne er fra byen Regen i Bayern Wald.

I tillegg eksisterer det flere regionale forskjeller og en rekke tradisjonelle skrivemåter med to, tre eller fire kors. Lykke- eller velsignelsesformelen tilhører kirkens sakramenter.

Enkelte tidlige, folkloristiske fortolkninger har feilaktig utlagt bokstavene C, M og B som initialene til De tre vise menn, men betydningen skal være en forkortet latinsk frase; «Christus mansionem benedicat» (= «Kristus velsigne dette hus»). Disse tidligere demoniske verneformlerer i dag blitt gjort om til velsignelsesformel til beskyttelse for huset og dets innboere.

Stjernespillet er også i Tyskland organisert for å hjelpe barn. Gjennom «Aktion Dreikönigssingen», som er verdens største hjelpeorganisasjon for barn, kan barna selv bidra til å hjelpe andre barn. Dette har foregått årlig siden 2003.[19] Ved det første stjernespillet i offentlighetens regi, i 1959, deltok stjernesangere fra 100 menigheter. Siden 1961 har de samlet inn 90 000 DM for Forbundet av tysk-katolsk ungdom (BDKJ). I 2005 var 12743 menigheter med cirka 500 000 barn og 80 000 voksne hjelpere i aksjon, som skaffet omtrent 47 millioner Euro, noe som til da var ny rekord for hva innsamlingsaksjonene har oppnådd.

Østerrike[rediger | rediger kilde]

Stjernespill i Østerrike (2011)

I Østerrike begynner en å gå med stjerna på første nyttårsdag om aftenen, og de fortsetter med opptogene like til trettendedagen. Birgith Grimsmo, som har undersøkt tradisjonen i de tyskspråklige Alperegionene; Østerrike, Sveits, Liechtenstein og Sør-Tyrol, skriver at det foruten «drei Könige vom Morgenland» kunne være om lag ett dusin mennesker med i prosesjonen. I landsbyen Ettal opptrådte det gjerne en messingblåserkvartett av to trompetere, en tenor og en tuba, mens resten av følget deltok i sangkoret. Et viktig innslag i programmet var den årlige visitten innom stedets kloster for å synge sammen med et samlet konvent.[20] Østerrikske stjernefolk er alle godt voksne. Her praktiseres ikke skikken med å gå på husbesøk, men den åttekantete stjerna er opplyst under selve gatevandringen, og mellom stjernesangene blir det ropt: «A guats neis Jahr!»

Inntektene av stjernespillet går til Den katolske kirkens hjelpearbeid. Et poeng med den vandrende stjerna er at mange flere får bivåne opptoget og dermed får sjansen til å gi kollekt. Dette kan samtidig sees på som en måte å innpasse tradisjonen til storbyer som Innsbruck og Salzburgs travle handlegatemønster. Det pulserende gatelivet blir en offentlig arena for anonyme givere, mens callinganlegg og inngangsdøras enveiskikkehull ut i trappesjakta, stadig gjør hjemmet mer avskjermet og privat.

Den slovenske salesianerpateren Janez Rovan er en av grunnleggerne av den moderne stjernesangen i Østerrike. Etter forslag fra den daværende pater i Globasnitz i Jauntal (Kärnten) ble i 1946 ideen om helligtrekongersangen for de trengende lansert. I Wien gikk embetsmannen Franz Pollheimer i 1946/47 god for stjernesangtradisjonen i hovedstaden. Inntil i 1955 samlet de inn penger til gjenoppbyggingen av Stephansdomen.

Helligtrekongerspillet har siden 1954 blitt oppført i regi av den katolske ungdomsforeningen. Omregnet til dagens mynt ble det ved årsskiftet 1954/55 samlet inn 3 080 Euro. Siden 1955 har innsamlingen kun gått til sosiale formål, som på forhånd har vært bestemt av misjonshøyskolens arbeidsfellesskap (MIVA = Missions-Verkehrs-Arbeitsgemeinschaft). 50 år senere skaffet 90 000 østerrikske stjernesangere penger til mer enn 600 prosjekter i utlandet, mens det i 2005 ble samlet inn 15,43 millioner Euro. I Østerrike er helligtrekongerspillet årets desidert største hjelpeaksjon.[21]

Sveits[rediger | rediger kilde]

I Sveits ble stjernesangen gjeninnført i 1989 og har siden dette blitt opprettholdt av misjonsforeningene. Understøttelse er blitt gitt til solidaritetsfondet «Barn hjelper barn» (= Kinder helfen Kindern) og et årlig skiftende prosjekt for barnemisjonsarbeidet.[22]

Italia med Sydtyrol[rediger | rediger kilde]

I Italia hører vi om Befanafesten, som trolig skyldes en forvridd latinisering av det greske epiphaneia (επιφανεια = åpenbaring). Feiringen foregår på Helligtrekongersaften. På denne dagen kommer barnas skytshelgen, sankt Nikolaus, klatrende ned gjennom skorsteinen for å skjenke de snille barna gaver, mens de uartige og slemme barna blir truet med at de vil motta små poser med aske i.

Samme aften hevner italienerne seg «paa Herodes, som vilde lade Jesusbarnet dræbe; derfor bærer man hans Billede omkring paa lange Stænger og følger efter med Horn, i hvilke man tuder for at spotte ham».[23] Opptrinnet skjer under øredøvende ståk og larm, og hele julehøytida til ende står kristuskrybber med pyntebånd godt synlig til på bytorget.

I Sydtyrol er helligtrekongerspillet til den katolske ungdomsorganisasjonen samorganisert med Bolzano-Brixenmisjonen. Gjennom donasjonene er det blitt gitt støtte til kirkelige prosjekter i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Øst-Europa og Oseania.[24]

Engelske Starboys[rediger | rediger kilde]

Det engelske presteskapet arrangerte et prangende flott stjernespill for deltakerne under det store kirkemøtet i Konstanz i Sveits 1414-18. Forestillingen fant sted i jula 1417. Alv Hvidbergskaar karakteriserer denne som stjerneguttenes største triumf gjennom tidende: «I dyre drakter skreid dei heilage tre kongane og andre notabiliteter fram i toget, stj[erne]songen tona, og ei prydeleg stj[erne] blei svinga for den store forsamlinga av bispar, erkebispar, kardinalar og verslege fyrstar med ulike titlar og rang – Tysklands mektige keisar, Sigismund, inklusive.»[25]

Til tross for navnet «starboys» hadde de engelske stjerneguttene ingen stjerne, men ei firkantet fjøslykt, forsynt med en ring på lokket, som de hektet på kroken i øvre enden av ei lang stang. Ennå midt på 1900-tallet gikk de rundt i hjemmene med denne anordnigen og framførte sitt julespill. Dagens lykter er av samme slag, men løfteanordningen med stanga har forsvunnet. Fra Haddenham i Buckinghamshire meldes det at stjerneguttene kun bærer lyskilden direkte i bæreringen. Nå utspiller dessuten forestillingen seg i full offentlighet, i det stjerneguttene legger besøket innom 3 á 4 puber. Takken de får for underholdningen er å bli traktert med gratis øl.[26]

I England, som i Frankrike, er det også vanlig at en baker en spesiell epifaniakake, hvor det er lagt inn en mandel. Den som får mandelen kåres til Bean-King (se nærmere opplysninger om den franske skikken nedenfor). Det har vært påstått at Bean-King kunne være en reminisens av Saturnaliafestene, men denne forbindelsen er høyst uklar, og må betraktes som en heller tvilsom påstand.[27]

Franske Le jour des Rois[rediger | rediger kilde]

De nyere franske skikkene knyttet til l'Epiphanie har mye til felles med den engelske måten å markere høytiden, men her feires Le Jour des Rois den første søndagen i januar.

Franskmennene markerer gjerne dagen med et stort måltid, hvor de har bedt inn familie og venner. Det alle venter på er imidlertid en spesiell dessertkake. Dessertkaken er flat og stekes gyllenbrun. Den kalles for «La Galette Des Rois», og er omtrent på størrelse med en stor pizza. Bakverket er laget av en deig blandet sammen av mel, smør og egg. Inne i kaka er det gjemt en liten keramisk figur, cirka 1 cm høy. Den av gjestene som finner figuren blir dagens konge eller dronning og får en gullkroner av papp på hodet.

Vanligvis er det vertinnen som skjærer opp kaka, men på forhånd har hun fått et av de yngre barna til å krype inn under bordet for å si navnet på hver enkelt av personene som etter tur skal bli servert kakestykkene.

Etter at dagens konge er kåret serveres det champagne til de voksne og brus til barna, mens ”kongen” holder en tale og gir sine befalinger. Talen sluttes med en invitasjon til neste år å besøke kongens egen private residens. I dennes hjem blir altså neste års Le Jour Des Rois avholdt.

Spanske Cabalgata de Reyes Magos[rediger | rediger kilde]

Baltasars kavalkade i El Puerto de Santa María.

Helligtrekongerskavalkadene er den spanske formen for stjernespill. Den feires den 5. januar, som opptakt til den kirkelige festen på Helligtrekongersdag. Skikken er dessuten tatt med til Mexico og enkelte andre latin-amerikanske land av spanske emigranter. Det hele foregår som et opptog gjennom gatene, hvor noen er kledd ut som «De tre vise menn». Fra protesjeen deles det ut sukkertøy til barna, som står forventningsfulle langs fortauene og ser på opptoget.

Codex av Auto de los Reyes Magos.

Når kvelden kommer, går barna tidlig til sengs, og når de våkner, finner de gaver som de hellige tre kongene har etterlatt seg, og som barna tidligere har bedt dem om å få i brevs form. Etter tradisjonen kan det hende at de barna som ikke har oppført seg pent i det foregående året ikke får godteri, men kull eller en trussel om å motta ris av sopelimen. Men dette er mest ment som en trussel og skjer egentlig svært sjelden.

Kavalkaden gjennom Madrids gater er en stor mediabegivenhet som overføres direkte av den spanske fjernsynsstasjonen TVE. Kavalkaden i Alcoy skal være verdens eldste, og er en stor turistattraksjon.

Stjernespillet er altså blitt brakt med europeerne, i sær fra Middelhavslandene, til den nye verden. Foruten Mexico har vi underretninger om at stjernespillet er kjent i Brasil. Til USA synes skikken å være innført av italienske emigranter, men her kan opptoget til og med være henlagt til første juledag. Likheten med Befanafesten er slående, i det en også her har utstyrt seg med lange blikkhorn. Kontubernalene oppsøker folk de ønsker å hedre med en øredøvende tutekonsert, og holder gjerne spetakkelet igang hele natten til ende.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans Wiers-Jenssen 1993, s. 14.
  2. ^ St. Martin av Tours regnes blant annet som skytshelgen for tiggerne.
  3. ^ Bergens Kapitelbog, op. cit. Reidar Kjellberg 1984, s. 208.
  4. ^ Det var forbudene mot slike opptog, nedfelt i Christian Vs Norske Lov av 1687, og nye pietistiske strømninger på begynnelsen av 1700-tallet, som førte til ytterligere innstramminger i og med Christian VIs forordninger mot brudd på julefreden av 1735. Stadige forsøk på å opprettholde restriksjonene mot støyende ablegøyer og julestuer med sangleker og blindebukk, ble koplet sammen med religiøs propaganda omkring de sju dødssynder. Det er nettopp dette perspektivet som danner bakgrunnen for Ludvig Holbergs énaktskomedie Jule-Stue (1724). Skremt av et rykte som verserte om en kalv som skulle være født med spiss damekyse og broderier rundt føttene, kommer husverten på den tanke at han bør avlyse årets julemoro, noe datteren Pernille ikke kan godta, ettersom hun har store forventninger til at en av de innbudte gjestene skal gjengjelde hennes kjærlighet til ham under dekket av maskeradene og selskapslekene.
  5. ^ I Danmark-Norge skjedde overgangen ved at vi i år 1700 hoppet rett fra 18. februar til 1. mars, mens det i Sverige skjedde ved at de i 1753 sløyfet dagene fra 17. februar til 1. mars.
  6. ^ Edvardsen 1993, s. V. Også i Kathleen Stokker 2000, s. 109.
  7. ^ Opplysninger hentet fra Universitetet i Oslo og Norsk Folkemuseums avisklipp, bygdebøker og nasjonalarkivet Norsk Folkeminnesamling
  8. ^ Bergen Offentlige Bibliotek: Stjernespill og stjernesang.
  9. ^ Morgenbladet 1926 og 1929.
  10. ^ Klara Semb: «Julestjerna». For Bygd og By nr. 25-26. Julenummer 1925, s. 40.
  11. ^ Balladen er også kjent i England som St. Stephen and Herod (Child #22). Her blir også Stephens martyrium skildret, nemlig at han steines til døde. Francis James Child: English and Scottish Popular Ballads. Vol. 1, p. 233-242.
  12. ^ Den St. Stefanus som omtales i Ap. gj. kap. 5, v. 6, var derimot blant de såkalte «Syvmænd» da disiplenes antall økte.
  13. ^ Göteborgs-posten, torsdag 7. januar 1988. Dette var en engangsbegivenhet, og det var kun snakk om en konsert uten referanser til folkedramaet, hvor flere digre stjerner ble båret med i prosesjonen. Avisa fant imidlertid en anledning til å meddele intetanende leserne om at: «Det var en mycket gammal tradition som fick liv.» Göteborgs-posten ibid.
  14. ^ Zofia Gaban: Polske juleskikke med folkepoesi og gammel slavisk overtro. Berlingske Tidende, Søndag den 23. desember 1962. Op. Cit. Edvardsen 1993, s. 110f.
  15. ^ Julius Schiøtt: «Jul i andre Lande». Nordstjernen Nr. 13. Søndagen den 25. December 1887. Kjøbenhavn 1887, s. 147.
  16. ^ Milada Blekastads bidrag til Vera Molland: Stjernesangen. Jule- og helligtrekongersspill. Oslo 1962, s. 15. Som begrunnelse for utgivelsen er anført følgende: «Denne utgaven av det norske og det tsjekkiske stjernespill er laget av Norges husmorforbund etter oppfordring fra mange som ønsker at denne gamle norske og felleseuropeiske juleskikk skal bli holdt levende hos oss.» Ibid. s. 4. Heftet er senere kommet i en stensilert utgave uten år og stedsangivelse. Carsten S. Due kjøpte sitt eksemplar i 1992 hos Bok & Media i Grimstad for kr. 15,-.
  17. ^ Hans Bernhoft Klæboe: «Juleglæden». Hjemmets og Arbeiderens Ven No. 51 - 22de December 1887. Kristiania 1887, s. 564.
  18. ^ I 2004 mottok den tyske stjernespillkomiteen Den westfalske fredspris for innsatsen.
  19. ^ «Die Sternsinger», Den tysk-katolske ungdomsorganisasjonen: Ordnung für die Aktion Dreikönigssingen, Beschlossen vom ständigen Rat der Deutschen Bischofskonferenz. Aachen 2003, s. 6, § 1. [1]
  20. ^ Dagens praksis har endret seg mye i forhold til anvisningene i forskriften til de firehundre år gamle klosterliteraliene i Bayerische Haupstaatsarchiv. Birgith Grimsmo påpeker likevel at de siste decenniers årvisse kontakt med klosteret, har ført til en sterkere nåtidig konservering av skikken. Se Birgith Grimsmo: Stjerneguttene, – en Kristiansundstradisjon med lange og dype røtter. Årbok for Nordmøre 1985. Kristiansund 1985, s. 38.
  21. ^ Radio Vatikanet: Østerrikske stjernegutter på vei.
  22. ^ Stjernesang ved Den sveitsiske misjonen.
  23. ^ Julius Schiøtt: «Jul i andre Lande». Nordstjernen Nr. 13. Søndagen den 25. December 1887. Kjøbenhavn 1887, s. 147.
  24. ^ Missio Bozen-Brixen (Bolzano-Bressanone): Die Sternsingeraktion
  25. ^ Alv S. Hvidbergskaar: «Må stjerna komme inn?», s. 6f. Kopi av originalmanuskript til «Kåseri i Norsk Rikskringkasting, lørdag 3/1-53 kl. 19.35-20». I Kjellfrid Bjarvins eie, Sandefjord.
  26. ^ Edvardsen 1993, s. 109f.
  27. ^ ”Formerly this was a time of great marrymaking when the Bean-King was appointed, and the celebrations and festivities seemingly derive from the Saturnalia of old Roman times which was held at the same season.” The Wordsworth Dictionary of Phrase & Fable. London 1993, p. 1199.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Manfred Becker-Huberti: Die Heiligen Drei Könige. Geschichten, Legenden und Bräuche. Greven Verlag, Köln. ISBN 3774303568.
  • Carsten Bregenhøj: (1974) Helligtrekongersløb på Agersø: Socialt, statistik og strukturelt. (Dansk Folkemindesamling, Skrifter 3). København 1974.
  • Hilding Celander: Stjärngossarna. Deres visor och julspel. (Nordiska museets Handlingar:38). Stockholm 1950.
  • Erik Henning Edvardsen 1993, se Hans Wiers-Jenssen
  • Terry Gunnell: The Origins of Drama in Scandinavia. D.S. Brewer, Woodbridge 1994 (1995).
  • B. Hayward. Galoshins: The Scottish Folk Play. Edinburgh University Press, 1992. ISBN 07486-0338-7
  • Reidar Kjellberg: «Helligtrekonger» (s. 205-210). At gavne og fornøie. Et utvalg av hans arbeider ved Gordon Hølmebakk. Gyldendal, 1984.
  • Frederick J. Marker & Lise-Lone Marker: A history of Scandinavian theatre. Cambridge University Press. 1996.
  • Vera Molland: Stjernesangen. Jule- og helligtrekongersspill. Oslo 1962.
  • Bernt Möller: Stjärngossar och trettondagsspel. Några halländska julseder. (Folkminnen och folktankars skriftserie nr. 4). Malmö 1917.
  • John Paulsen: «En gammeldags julaften». Juleaften. Biglers Forlag. Kristiania [1897].
  • Iørn Piø: Bogen om julen. Historien om julen og dens traditioner. Sesam. København 1998. ISBN 978-87-7258-570-3
  • Klara Semb: «Julestjerna». For Bygd og By nr. 25-26. Julenummer 1925.
  • Kathleen Stokker: Keeping Christmas. Yuletide Traditions in Norway and the New Land. Minnesota Historical Society Press. MS 2000. ISBN 0-87351-390-8.
  • Hans Wiers-Jenssen og Haakon Hougen: Stjernespill og stjernesang i Norge. ”Norvegia Sacra” 1921 og 1937. [Faksimile av to eldre tidsskriftartikler og en oppdatert gjennomgang av senere muntlige og skriftlige kilder til stjerneguttradisjonen i Norge og en kort beskrivelse av skikken andre steder i verden ved Erik Henning Edvardsen på s. V-VII og 109- 160.] (Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 138). Aschehoug, 1993. ISBN 82-991811-2-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]