Stjepan Radić

Stjepan Radić
Født		11. juni 1871 Martinska Ves
Død		8. aug. 1928 (57 år) Zagreb
Beskjeftigelse		Politiker, oversetter, skribent
Utdannet ved		Sveučilište u Zagrebu Sciences Po
Parti		Det kroatiske bondeparti
Nasjonalitet		Kongeriket Kroatia og Slavonia Kongeriket av serbere, kroater og slovenere
Gravlagt		Mirogojkirkegården
Stjepan Radić på Commons

Stjepan Radić (født 11. mai 1871 i Desno Trebarjevo ved Sisak i Østerrike-Ungarn – i det senere Kroatia, død 8. august 1928 i Zagreb) var en kroatisk politiker og grunnlegger av Det kroatiske bondeparti. Han ble skutt av Puniša Račić i det jugoslaviske parlamentet. Han døde flere måneder senere av skadene i magen.

Liv og virke

Bakgrunn

Stjepan Radić i Mostar, 1925.

Stjepan Radić var det niende av en søskenflokk på elleve barn. Foreldrene kom fra fattigslige kår og arbeidet i landsbruket. Til tross for sitt utgangspunkt klarte faren, Imbro Radić, å i løpet av tyve år bli en av landsbyens rikeste bønder.^{[trenger referanse]} Dette gjorde det mulig for ham å sende alle sine barn til skolen, som lå tre kilometer fra hjemmet.

Egentlig aktet og maktet ikke foreldrene å sende Stjepan Radić til videregående skolegang i Zagreb. De mente at hans sterke nærsynthet gjorde dette lite meningsfylt; dessuten hadde allerede sendt hans tre år endre storebror til videre skolegang.^{[trenger referanse]} Stjepan Radić fikk overtalt broren til å hjelpe ham til videre skolgang. Det ble til at broren bekostet ham med bosted; han ernærte seg på et offentlig fattigkjøkken.^{[trenger referanse]} Til tross for dette ble Radić en utmerket elev.^{[trenger referanse]} Slik gikk det til at han, uten å ha søkt om det, ble opptatt ved fattighuset drevet av det katolske erkebispedømmet Zagreb.

Etter å ha blitt utvist fra gymnasiet i Zagreb,^{[trenger referanse]} acslyttet han ved Det høyere frealgymnasium i Karlovac. I 1888 reiste Radić til Đakovo der han traff biskop Josip Juraj Strossmayer og bad om hjelp til en reise til Det russiske rike. Strossmayer anbefalte Radić overfor metropolitan Mihailo av Beograd, som henviste ham til en russisklærer i Kyiv. Radić reiste til Kyiv og fikk lov til å byens berømte «Hulekloster», og der var han i seks uker før han vendte tilbake til Kroatia.

I september 1891 begynte han på juridiske studier ved Universitetet i Zagreb. Han ble valgt til klassens representant ved feiringen av 300-årsminnet av slaget ved Sisak i 1893. Etter å ha kritisert den kroatiske ban Károly Khuen-Héderváry under seremoniem og kalt ham «en magyarsk husar» ble Radić dømt til fire måneders fengsel, som han sonet i Petrinja.

Han var med blant den studentgruppe som satte fyr på den ungarske trikoloren den 16. oktober 1895 under keiser Franz Josefs besøk i Zabreb. For dette fikk Radić nok en fengselsdom og ble utvist fra universitetet, og erklært uønsket ved alle andre universiteter i monarkiet.

Ette rå ha tilbragt noe tid i Russland og så i Praha, fortsatte Radić sine studier ved École libre des sciences politiques i Paris, der han tok eksamen i 1899.

Politiker

Stjepan Radić grunnla sammen med broren Antun i 1904 Det kroatiske folke- og bondeparti (Hrvatska pučka seljačka stranka, HPSS), som etter to navneendringer ble Det kroatiske bondeparti (Hrvatska seljačka stranka, HSS).^{[trenger referanse]}

Stjepan Radić ble politisk bemerket etter første verdenskrig da han nektet støtte en union mellom Kroatia og kongeriket Serbia uten garantier for kroatisk autonomi.^{[trenger referanse]} Han oppfordret den 24- november 1918 til en samling politiske delegater som skulle avgjøre Kroatias fremtidige skjebne. Han fryktet at Kroatias interessee skulle bli satt til side i en serberdominert union.^{[trenger referanse]}

Til tross for de kroatiske protestene kom det den 1. desember 1918 til opprettelsen av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme. Den nydannede staten omdattet det som i dag (2019) er Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro, Nord-Makedonia og størstedelen av Slovenia og Kroatia. Stjepan Radićs parti ble tildelt to plasser i det provisoriske parlament, men i protest nektet partiet å ta plass i dette.

Den 8. mars 1919 offentliggjorde Det kroatiske bondeparti en resolusjon som innebar at man offisielt avviste dannelsen av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme. Radićs parti hevdet at unionen ikke hadde noen støtte hos den kroatiske befolkningen og at Kroatias politiske interesser var blitt helt desavouert. Resolusjonen ble oversatt til fransk og publisert utenlands.

Dette fikk myndighetene til å beslutte arrestering av Radić og flere av hans partikolleger. Radić ble sittende internert i elleve måneder innen han ble løslatt i februar 1920. I desember samme år erklærte Radić at kroatene nektet å la seg styre av serbere og huset Karadjordjevic.^{[trenger referanse]} Det kroatiske bondeparti fikk store valgfremganger i parlamentsvalgene i 1920 og 1923, men Radić valgte å holde sitt parti utenfor parlamentet i protest mot serbernes sentralstyring.^{[trenger referanse]} Dette fikk imidlertid til følge at den serbiske statsminister Nikola Pašić kunne konsolidere makten og ytterligere styrke den serbiskdominerte regjeringen.^{[trenger referanse]}

I 1923 foretok Stjepan Radić en lang utenlandsreise i den hensikt å gjøre Storbritannia, Østerrike og Sovjetunionen oppmerksomme på kroatenes avstrengte situasjon.^{[trenger referanse]} Radić ble mistenkt for å ha hatt kontakt med sovjetiske kommunister og ble fengslet på nytt da han kom tilbake til hjemlandet. Etter å va blitt sluppet ut av fengselet innledet Radić en tid med politiske forhandlinger som munnet ut i et samarbeid med det konservative serbiske parti Narodna radikalna stranka.^{[trenger referanse]} I bytte med økt innflytelse ble Radić tvunget til å anerkjenne den serbiske sentralmakten og kongens stilling. Flere ledende kroater, blant andre forfatteren Ivo Andrić, avviste den kroatisk-serbiske koalisjon. Stemningen i parlamentet kom med tiden til å bli ustabil; provokasjoner fra begge sider, for det sittende parlament, ble stadig mer vanlige.^{[trenger referanse]}

Puniša Račić under de drepende skuddene i parlamentet i 1928

Stjepan Radić fikk drapstrusler i parlamentet og den 28. juni 1928 ble han advart mot å innfinne seg i plenarsalen. Radić nektet å lytte til advarselen, men forsikret at han skulle holde seg i ro.^{[trenger referanse]}

Vel inne i plenarsalen tok montenegrineren Puniša Račić, representant for Det serbiske folks radikale parti, til orde og pisket opp stemningen. En av Radićs partikolleger, Ivan Pernar, skrek en provokasjon mot Stjepan Račić, hvorpå denne trakk frem en revolver og skjøt Pernar, Radić og flere andre medlemmer av Det kroatiske bondeparti. Radić var dødelig såret, og døde den 8. august av sine sår.

Etter skuddene i parlamentet fulgte sterke etniske spenninger. Den 6. januar 1929 avskaffet kong Alexander I konstitusjonen, oppløste den folkevalgte forsamling og utropte et kongelig diktatur.

Stjepan Radić har fått sitt siste hvilested på Mirogojkirkegården i Zagreb.

Arven etter Radić

Radićs voldsomme død gjorde ham tll martyr for den kroatiske bonde- og arbeiderklassen og til et symbol for kroatisk patriotisme.^{[trenger referanse]}

Den kroatiske ekstremnasjonalistiske organisasjonen Ustaša, som ble grunnlagt i 1929, fremholdt Stjepan Radićs død som et typisk eksempel på det serbiske åk og som en foranledning til å forfølge og myrde serbere.^{[trenger referanse]}

Radić ble senere også fremholdt som et nasjonalt forbilde på 1970-tallet.^{[trenger referanse]} Mange kroatiske byer har en gate eller et torg oppkalt etter Radić.

Litteratur

Bøker

• Dragnich, Alex N. (1983). The First Yugoslavia: Search for a Viable Political System. Hoover Press. ISBN 978-0-8179-7843-3. 
• Michel Bankovitch: Stjepan Radić. Eine psychoanalytische Studie. Lhotzky, Wien 1928
• Balduin Saria: Radić, Stefan. In: Hans Herzfeld (Hrsg.): Geschichte in Gestalten IV. R-Z. Fischer Bücherei, Frankfurt am Main 1963, S. 10 (Das Fischer Lexikon Sonderband 40)
• N. Stančić: «Radić Stjepan». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 8, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1983, ISBN 3-7001-0187-2, s. 372 f. (Direkte lenker: s. 372, s. 373)
• Ivo Banac (1984). The National question in Yugoslavia : origins, history, politics. Ithaca [u.a.]: Cornell Univ. Pr. 
• Mark Biondich: Stjepan Radić, the Croat Peasant Party, and the politics of mass mobilization, 1904-1928. University of Toronto Press, Toronto 2000 Auszug in google books.
• Tihomir Cipek (2001). Ideja hrvatske države u političkoj misli Stjepana Radića. Zagreb: Alinea. 

Tidsskrifter

• Rychlik, Jan (2015). «Braća Radić i Hrvatska seljačka stranka». Almanac Jankovic. Matica Hrvatska Daruvar. 1: 91–99. 

• Racko, Ljerka (oktober 1990). «Spaljivanje mađarske zastave 1895. godine u Zagrebu» (PDF). Radovi Zavoda za hrvatsku povijest. 23 (1): 233–246. Besøkt 12. januar 2015. 

Eksterne lenker

• (en) Stjepan Radić – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Significance of Stjepan Radić