Stinson Aircraft Company

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En 1928-modell Stinson SM-2 Junior ved Lakeland, Florida, April 2007
Stinson SM-6000B Airliner trimotor fra1931, luftdyktig i Weeks Museum, Polk City, Florida i april 2007
1939 Stinson HW-75 (også kalt 105). I alt bygget 535 fly (275 i 1939 og 260 i 1940).
Stinson V77 Reliant

Stinson Aircraft Company var en flyfabrikk i USA mellom 1920-tallet og 1950-tallet.

Selskapet[rediger | rediger kilde]

Stinson Aircraft Company ble grunnagt i Dayton, Ohio i 1920 av flyveren Edward “Eddie” Stinson, bror til flyversken Katherine Stinson. Etter fem år med ulike forretningsvirksomhet satte Stinson Detroit, Michigan i fokus for sin flyvirksomhet. Stinson fikk Detroits forretningsliv mottakelig for sine planer. En gruppe lokale forretningsmenn — Detroit Board of Commerces Aviation Committee — støttet Støttet Stinsons planer om å danne en flyfabrikk. Et område sydvest for Detroit hvor dagens Detroit Metropolitan Wayne County Airport ligger ble kjøpt opp og de samme foretnigsmenn reiste en kapital på 25 000 dollar for utviklingen av en ny en-dekker kalt SM-1 Detroiter som fløy første gang 25. januar 1926. Det ble over natten en suksess som gjorde Stinson istand til å reise ny kapital på 150 000 dollar nok til å danne Stinson Aircraft Corporation den 4. mai 1926. Alltid en flyver i sitt hjerte var Eddie Stinson fortsatt opptatt som stunt-pilot og tjente 100 000 dollar i året på denne virksomhet — en enorm sum i de dager. Stinson Aircraft Corporation solgte 10 SM-1 Detroiters i 1926. Forretningen vokste raskt og Stinson levere 121 fly i 1929.

Eddie Stinson fikk ikke leve lenge nok til å oppleve selskapets fremgang. Han omkom etter en flyulykke i Chicago, Illinois den 26. januar 1932 under en salgsturne, 38 år gammel. Da han døde hadde Stinson mer enn 16 000 loggførte flytimer — mer enn noen annen pilot på den tid.

Flyene[rediger | rediger kilde]

Stinson SB-1 Detroiter[rediger | rediger kilde]

Den første av fireseters todekkerne Stinson SB-1 Detroiter fløy første gang 25. januar 1926 — muligens det første fly med oppvarmet og lydisolert kabin, selvstarter og hjulbremser. Det hadde enten en Wright J-5 (SB-1) eller Wright J-6 (SB-1D) motor. Detroiter ble over natten en suksess med flere kjente selskap som kunder, bl.a Florida Airways, Wien Air Alaska og Northwest Airways. To ble sponset av Detroit News til et mislykket forsøk av Wilkins til å fly over Nordpolen. Det skal tilføyes at han gjennomføre flyvningen året etter samnen med Carl Ben Eielson i en Lockheed Vega [1]

Stinson SM-1 Detroiter[rediger | rediger kilde]

En Stinson SM-1 Detroiter ble valgt av Ruth Elder og Elsie Mackay til deres forsøk på en transatlantisk flyvnig i 1927 og 1928. Begge forsøk ble mislykket..[1]

Stinson SM-2 Junior[rediger | rediger kilde]

Straks etter at SM-1 Detroiter slo an i markedet staret Stinson med forbedringer av den opprinnelige design i 1928 for å appellere til private flyvere og mulige forretningskunder. Resultatet Th SM-2 Junior, var et mindre, med svakere motor. tre- eller fireseters, høyvinget fly. Det ble bygget 321 innen 1933.

Fly under den økonomiske depresjonen[rediger | rediger kilde]

Stinson Model O

Under høyden på den økonomiske depresjonen 1930, tilbød Stinson seks flymodeller, fra Junior til den høyvingede Stinson SM-6000 trimotor Airliner.

Stinson SR Reliant[rediger | rediger kilde]

Fra 1933 til 1941 leverte Stinson 1 327 Reliants— fra SR-1 til SR-10 — hver bygget etter forgjengeren, men med oppgraderte motorer og design-finesser. Stinson Reliant SR-10 som ble introdusert i 1938 var den ultimate variant, med skinnseter, valnøtt instrument-panel og vinduer som kunne åpnes, lik en bil.

Det var et fly av denne typen som havarerte på Oslo havn 1937

Stinson 108[rediger | rediger kilde]

Den siste Stinson design som ble bygget var Stinson 108, en etterkrigsmodell som fikk konkurranse med fly fra, bl.a. Piper Aircraft og Cessna.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Stinson SB-1» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. juli 2008. Besøkt 22. august 2011.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 21. juli 2008. Besøkt 12. juni 2015.