Stig Järrel
| Stig Järrel | |||
|---|---|---|---|
Stig Järrel ca 1940–1950-tallet
|
|||
| Født | Stig Ohlsson 8. februar 1910 Malmberget, Sverige |
||
| Død | 1. juli 1998 (88 år) Monte Carlo, Monaco |
||
| Ektefelle | Aase Kjær (1960–1998) Karin Juel (1937–1948) Ingrid Backlin (?–?) |
||
| Aktive år | 1935–1979 | ||
| IMDB | IMDb | ||
Stig Järrel (født som Stig Ohlsson 8. februar 1910 i Malmberget, Norrbottens län, død 1. juli 1998 i Monte Carlo) var en svensk skuespiller og revyartist. Han er far til Henrik S. Järrel og Helen Åberg, født Järrel. Han ble gift den 19. mars 1960 i Campidoglio i Roma med Aase Kjær fra Odense.[1]
Innhold |
Biografi [rediger]
Stig Järrel er en av 1900-tallets mest velkjente svenske skuespillere. Han hadde et bredt register og behersket alt fra revy till dramatikk. Han kom inn på Dramatens elevskola i 1929. I samband med det byttet han etternavn fra Ohlsson til Järrel, inspirert av Sven Jerrings navn. I begynnelsen av 1930-tallet arbeidet han hos Gösta Ekman. Han var også knyttet til Dramatiska teatern. Blant hans karakterroller er Jean i Strindbergs Fröken Julie, kapteinen i Strindbergs Dödsdansen og baron Sinclair i Av hjärtans lust.
Film [rediger]
Han gjorde 131 filmroller og stod foran kamera mest under 1940- og 50-tallet, da han hadde et snitt på seks filmer om året. Personlig rekord satte han i 1954 da han medvirket i tolv filmer.
Han filmdebuterte i 1935 i Edvard Persson-filmen Larsson i andra giftet. En av hans mest minneverdige roller er som den sadistiske læreren Caligula i Alf Sjöbergs Hets (1944), med manus av Ingmar Bergman. Det var også én av få filmroller som Järrel selv var fornøyd med. Han spilte Carmencitas argentinske pappa i Evert Taube-filmen Sjösalavår, en loffer i Vägen till Klockrike, han var sølvtyven Alfredo i Astrid Lindgren-filmen Rasmus, Pontus och Toker, og i komedien Fram för lilla Märta opptrådte han forkledd som kvinne.
Revy og radio [rediger]
Han var den ledende komikeren i Kar de Mumma-revyn på Blancheteatern og Folkan i 34 år. På revyscenen ble han kjent som den koleriske og sannhetssøkende figuren «Fibban Karlsson» som häcklade makthavere og politikere i skarpe monologer. I 1965 ble han tildelt Karl Gerhards Hederspris. På slutten av 1970-tallet spilte han farse hos Per Gerhard på Vasateatern; Min fru går igen (1978) och Sängkammarfars (1980). Sin siste rolle foran filmkamera gjorde han i julekalenderen Trolltider i (1979) hvor han spilte maktmesteren Gorm.
Stig Järrel har blitt beskrevet som et komisk geni. Han var snartenkt og kvikk i replikken. Sin enorme improvisasjonsevne fikk han utløp for i radioserier som Tyve spørsmål og På minuten. Järrel kunne prate hvor lenge som helst om hva som helst uten problemer.
Pensjonist [rediger]
På 1980-tallet trakk han seg tilbake fra rampelyset og bosatte seg i Roquebrune på den franske riviera. I 1987 fikk han Sällskapet Stallbrödernas pris Revyräven.
Ved siden av skuespilleraktiviteter var Stig Järrel også kjent som en lidenskapelig pokerspiller. Dette synger Povel Ramel om i visen Gräsänkling Blues der tekstlinja «vårt hembiträde Anna <...> förlorade jag i poker till Stig Järrel i förrgår natt» forekommer. Han skrev også sangtekster.
Referanser [rediger]
- ^ Panorama 60 – en bokfilm fra Bonniers Folkbibliotek, red. Per-Erik Lindorm, Albert Bonniers förlag, Stockholm 1960 s.99
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Kategori:Stig Järrel – bilder, video eller lyd |
