Steve Perry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Steve Perry
Stephen Ray Pereira
Steve Perry
Født 22. januar 1949
Yrke sanger, låtskriver, businessmann, finansmann
Nasjonalitet Amerikansk/Portugisisk
Sjanger R&B, soul, pop, rock
Instrument Vokal, gitar, bassgitar, Piano, Trommer
Stemmetype tenor countertenor
Aktive år 1967 - [[]]
Plateselskap Sony, Next Plateau Entertainment
Tidligere band
Journey, The Sullies, Alien Project, USA for Africa

Steve Perry (født Stephen Ray Pereira 22. januar 1949 i Hanford California) er en amerikansk-portugisisk artist og sanger, best kjent som vokalisten i rockebandet Journey fra 1977 til bruddet i 1987, samt det ene året 1996, da de gjenforentes. Han er best kjent som «The Voice» – «stemmen».

Vokalklassifikasjon[rediger | rediger kilde]

Steve Perry vokalklassifikasjon er både omstridt og vanskelig å bestemme. Det kommer av at stemmen hans forandret seg usedvanlig mye på få år. Fra 1975-1980 opererte Steve Perry med et tonesjikte fra C3 til C5 slik en tenor normaltsett har. I Escape-låten Dead or Alive treffer Steve Perry E5. Fra Evolution-låten Do You Recall treffer Perry F5. Både E5 og F5 er uvanlige blant tenorer. Perry var derfor ingen vanlige tenor, men den mer sjeldne tenor contraltino. Perry blir ofte feilaktig klassifisert som en countertenor. Hovedforskjellen på en tenor og en tenor contraltiono er tessituren i tenorens stemme – altså teksturen og klarheten på tenorens tonesjikte.

Fra 1980-1983 var ennå Steve Perry en tenor coltraltino, men begynte allerede nå å miste noe klarhet mellom D5 og Eb5/E5- altså mistet han tilnærmet en oktav. Fra 1983-1987 hadde Perry mistet mye av klarheten i de høyere tonene og kunne klassifiseres som tenor. Fra 1987- mistet Perry mer og mer klarhet i de høyere tonene som han få år tidligere traff klokkerent. Trial by Fire, Perrys siste album med Journey viste Perry med hans mest forminskede tonale rekkevide til nå og man antar at i 1995 opererte han mellom F2 til G4 – som er en nedgang av en 1 hel oktav fra mezzo soprano, som tilsvarer en tenor contraltino. På samme tid som Steve Perry mistet store deler av sin tonale rekkevide, økte både teksturen og vibratokvaliteten i stemmen hans.

Det som skiller Steve Perry fra de fleste andre tenorer og virkelig gjør at han stiller i en klasse for seg selv er bruken av modal stemme kontra falsett. Vanligvis ville en tenor gå over i falsett allerede i C3, men Perry ville sjeldent gå over i falsett før G5/G#5. Han beholdt derfor full kontroll på stemmen, selv i det som vanligvis er falsettregister for de fleste tenorer.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Født i Hanford California og er av portugisisk opphav. Hans familie kommer opprinnelig fra Ilha do Pico i Azorene. Faren hans, Ray, var en jazzvokalist og moren til Steve Perry var opprinnelig en korsanger. Ray forlot familien når Perry var 7-8 år. Perry var ekstremt knyttet til sin mor. Han fikk et notesmykke av gull til sin tolvårsdag – og smykket bærer han alltid på seg.

Ønsket og inspirasjonen til å bli musiker fikk han allerede i en alder av tre år. Perry var sammen med sin bestemor i et auditorium i Hanford hvor både moren danset og faren sang i samme stykke. Følelsen han fikk av å se faren sin synge ga han inspirasjon til å bli musiker.[1] Det sies også at Perrys inspirasjon kom fra å høre Sam Cookes Cupid på radio når han bare var 10 år.[2]

I tenårene flyttet Perry og familien til Leemore California hvor Perry fortsatte med sin interesse for musikk. Han tok opp trommer i skolekorpset og ble 1.tenor i skolekoret på College of the Sequoias i Visalia, California hvor han fullførte en musikkutdannelse.

Etter fullført college-utdannelse flyttet Perry til Banta i California hvor han frontet bandet Alien Project. En bilulykke som førte til at trommeslageren i bandet døde, gjorde at Perry mistet interessen for musikk. Så i midten av tjueårene, etter å ha slitt og strevd for å slå igjennom i Los Angeles' musikkscene, valgte han å begynne å jobbe på stefarens kalkunranch.[3] Journey var på denne tiden et psykedelisk jazzfusion-band med en liten, men god fangruppe. Manageren deres, Walter "Herbie" Herbert, søkte etter en ny vokalist som han mente kunne skape et mer kommersielt uttrykk for Journey.[4] ALien Project-demoen If you need me, Call me, dukket ved en tilfeldighet opp hos Herbie. Etter oppmuntring fra moren, og sterk overtalelse fra Herbie, reiste Perry hjem til Herbie i Los Angeles. [5]

Journey-tiden[rediger | rediger kilde]

Robert Fleischman, som var Journeys vokalist på den tiden, var ikke underlagt Herbie Herbert, siden han beholdt sin manager fra et tidligere band. Perry ble derfor introdusert til Fleischman som en av roadienes Portugisiske fetter, for da å ikke vekke Fleischmans mistanker. Herbert holdt offentliggjøringen om Perrys inngang i bandet på en lydsjekk, mens Fleischman ikke var tilstede.

Perry brakte med seg en fullstendig ny poplyd til Journey. Selv var Neal Schon og resten av bandet misførnøyd med bandets nye poplyd.[6] Perrys offentlige debut med bandet var 28 oktober, 1977 i San Francisco med blandet suksess. Med Infinity vant dog Perry Journey-fansen og mange fler, med blant annet hiten Lights. Bandets lyd var sterkt endret, men med nyvunnet radioavspilling og mediadekning, ble Perrys inngang i bandet akseptert.

Han skrev og sang på ni av Journeys albumer: Infinity 1978, Evolution 1979, Departure 1980, Dream After Dream (1980, filmsoundtrack til en japansk film), Captured(1980, et live-album), Escape 1981, Frontiers 1983, Raised on Radio 1986, Trial by Fire 1996. Steve Perrys 15 år med Journey gjorde han til en av de mest igjenkjennelige vokalistene i rockens historie. Han ble kåret til den nest beste vokalisten noensinne, bare slått av Freddie Mercury[7]

I 1984, etter Frontiers-turneen, ga han ut sitt første soloalbum Street Talk. Platen var en multiplatinum suksess som solgte over 2 millioner kopier med hitene Oh Sherrie (en sang om hans daværende kjæreste Sherrie Swafford) og Foolish Heart. Singelen Oh Sherrie ble etter kort tid, populær på MTV. She's Mine og Strung Out, to andre singler, ble også populære, hvor blant annet Randy Jackson spilte bass.

I 1985 deltok Perry i USA for Africa, som var en superstjernegruppe, med blant annet Tina Turner og Bruce Springsteen med låten We Are the World og singelen If Only For the Moment, Girl. Han jobbet i tillegg sammen med Sammy Hagar på noen av hans solo-plater.

Street Talk, Perrys soloalbum skapte sterke konflikter i Journey, spesielt følte Schon at albumet hørtes akkurtat ut som en Journey-plate[8] Perry spurte hans mor om hva han skulle gjøre, enda en soloplate eller en ny plate med Journey, og hun sa Journey. I 1986 begynte derfor innspillingen av Raised on Radio, men Perrys mor hadde blitt syk på kort tid, og hadde liten tid igjen. Derfor ble innspillingen av albumet "kjør, og stopp", siden Perry ofte dro hjem til sin døende mor, under innspillingen av platen. I tillegg tok Steve Perry ytterligere kontroll over bandets lyd og retning, ved å sparke både bassisten Ross Valory og trommeslageren Steve Smith, som hadde vært i Journey siden begynnelsen. Friksjonen ble derfor stor mellom Perry og resten av bandet. Turneen som fulgte Raised on Radio ble plutselig avlyst, etter Perrys ønske, og etter kort tid sluttet Perry i Journey. Etter oppløsningen av bandet, forsvant Perry fullstendig fra offentligheten.

Etter Journey[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Albumer[rediger | rediger kilde]

Year Album U.S. RIAA certification
1984 Street Talk 12 2x Platinum
1994 For the Love of Strange Medicine 15 Gold

Singler[rediger | rediger kilde]

Year Title U.S. Hot 100 U.S. Mainstream Rock Album
1984 "Oh Sherrie" 3 1 Street Talk
1984 "She's Mine" 21 -
1984 "Strung Out" 40 -
1984 "Foolish Heart" 18 -
1994 "You Better Wait" 29 - For the Love of Strange Medicine
1994 "Missing You" 74 -

Referanser[rediger | rediger kilde]

musikkstubbDenne musikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.