Freden i Stettin
Freden i Stettin avsluttet den nordiske syvårskrigen (1563–1570) den 13. desember 1570. Freden mellom Sverige og Danmark-Norge kom som resultat av et fredsmøte i Stettin, som ble arrangert på den tysk-romerske keiseren Maximilian IIs initiativ 15. juli samme år.
Bakgrunn, fredskongress[rediger | rediger kilde]
Da krigen startet regjerte Erik XIV i Sverige og Danmark-Norges regent var Frederik II. Det hadde tidligere vært meglet mellom landene av blant andre den danske enkedronningen, hertugen av Pommern, det franske sendebudet i Danmark Charles Dançay og de tysk-romerske keiserne Ferdinand I og senere Maximilian II.
Et senere forsøk på å få til en fredsavtale ble gjort av den svenske hertug Johan (senere Johan III) i 1568 samtidig med opprøret mot Erik. Det ble undertegnet en fredsavtale mellom de stridende partene, men den ble senere forkastet av svenskene på grunn av harde vilkår.
I juli 1570 lykkedes det Maximilian II å samle sammen til en fredskongress i Stettin. Delegasjonene fra Sverige og Danmark-Norge besto hver av fire forhandlere, i tillegg hadde Bremen og Lübeck sine delegater til stede. Hovedmegleren var Charles Dançay, ellers kom meglerne fra den tysk-romerske keiseren, kurfyrsten av Sachsen, kongen av Frankrike samt Polen.
Fredsvilkårene[rediger | rediger kilde]
(Kilde: Ulf Sundberg 1997, Svenskt Militärhistoriskt Bibliotek.)
- Den danske kongen skal avstå alle krav på Sverige.
- Sverige skal avstå alle krav på Norge, Skåne, Halland, Blekinge, Gotland, Jemtland og Herjedalen. Sveriges kirkelige myndighet fra Linköping over Gotland, og fra Uppsala over Jemtland skal opphøre.
- Sverige skal returnere de åtte erobrede skipene «Jegeren», «Herkules», «Løven», «David», «Hektor», «Hjorten», «Morian» og «Bjørnen» til Danmark.
- Danmark skal returnere ett erobret skip til Sverige.
- Sverige skal betale en løsesum på 150.000 daler for Älvsborg festning. Halvparten skal betales i juni 1571, noen uker etter tilbakegivelsen av festningen. Resten skal betales i to poster, i løpet av to år fra den første betalingen.
- Begge kongene skal inntil videre kunne bruke riksvåpenet Tre Kronor.
- Partene skal selv forsøke å løse konflikten om riksvåpenet innen 1. januar 1572.
- Hvis riksvåpenspørsmålet ikke er løst innen denne datoen, skal saken dømmes av en domstol ved Rostocks magistrat og universitet.
- De svenske besittelsene i Estland blir len under den tyske keiseren. Hvis den tyske keiseren vil ta tilbake disse lenene fra Sverige, skal keiseren betale erstatning for Sveriges kostnader.
- Narva-handelen skal være fri for såvel dansker som lübeckere, til gjengjeld skal svenske skip få passere Øresund uten å betale toll.
- Lübeckerne skal motta 75 000 daler og få tilbake sine privilegier i Sverige, men uten enerett på handelen.
I Norge ble fredsvilkårene mottatt fra Danmark på denne måten: (Kilde: bergenspresten Absalon Pedersson Beyers (1528–1575) dagbok 1552–1572):
- Alle krav som svenskene hadde til Jemtland skulle avslås
- Svenskene skulle gi danskekongen åtte store orlogskip med krutt, lodd og alt tilbehør og levere så mange skip som svenskene brente opp for Per Huitfelt.
- Svenskene skulle gi danskekongen to tønner gull for skade.
- Svenskekongen skulle avstå med alt det gods i Livland som Danmarks krone hadde overgitt hertug Maans, og ikke sette seg imot dette.
- Svenskene skulle avstå alle krav om Norge, Skåne, Halland, Blegend og Gotland til evig tid.
- Svenskene skulle ikke understå seg å bruke og føre det Norske og danske våpen, men så vidt som de tre kroner angikk skulle begge kongene kunne bruke dem til det falt dom i Kammerretten.
- Älvsborg skulle overgis svenskene igjen når danskekongen hadde fått den siste sum nevnt i fredsvilkårene.
Godkjennelse[rediger | rediger kilde]
Frederik II godkjente fredsavtalen 25. januar 1571. Sveriges isolerte stilling og faren for at Russland skulle bli innblandet i krigen, fikk også svenskene til å godta de harde vilkårene. Egentlig var det ingen vinner av denne krigen, begge landene ble tapere i den forstand at de ble mye fattigere. Vilkårene om at den tyske keiseren skulle overta svenske besittelser i Estland ble ikke fulgt, og lübeckerne mottok aldri den avtalte pengesummen.