Stereophonics

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stereophonics
Opphav Cwmaman, Wales
Periode 1992
Sjanger Indie-rock, alternativ rock, post-Britpop, rock
Plateselskap V2 Records
Medlemmer
Kelly Jones
Richard Jones
Javier Weyler
Tidligere medlemmer
Stuart Cable

Stereophonics er et rockeband opprinnelig fra et lite sted kalt Cwmaman i den sørlige delen av Wales. Bandet besto opprinnelig av vokalist/gitarist Kelly Jones, bassist Richard Jones og trommeslager Stuart Cable. Cable ble for øvrig erstattet av argentinske Javier Weyler i 2003.

De første årene[rediger | rediger kilde]

Bandet startet som et coverband under navnet Tragic Love Company i 1992. Navnet var inspirert av deres favorittband Tragically Hip, Mother Love Bone og Bad Company. Senere endret de navn til The Stereophonics etter merket på kassettspilleren til Stuart Cables far. I mai 1996 ble de første band som fikk platekontrakt med Richard Bransons nystartede selskap V2 etter å ha imponert managere under en konsert i Aberdare. Etter signeringen kortet de navnet ned til Stereophonics.

De første albumene[rediger | rediger kilde]

I august 1997 ga de ut debutalbumet Word Gets Around, et solid album med sanger som omhandlet livet i den vesle landsbyen de kommer fra. Dette førte til at de fikk en Brit Award for beste nye gruppe i februar 1998. Albumet solgte til gull. I mars 1999 ga de ut sitt andre album Performance And Cocktails, som raskt gikk til topps på den britiske albumlista og solgte til platina på tre uker. Senere det året spilte de for 50 000 entuastiske tilskuere på Morfa stadion i Swansea. Denne konserten ble filmet, og utgitt på DVD året etter. Ellers spilte de inn en låt sammen med Tom Jones, kalt «Mama Told Me Not To Come» dette året.

Eksperimentering og utskiftning[rediger | rediger kilde]

I april 2001 kom albumet Just Enough Education To Perform. Dette var et langt mer lavmælt og rolig album i forhold til de to første. Albumet ble kontroversielt på et par områder, først og fremst truet bilgiganten JEEP med søksmål pga forkortelsen av albumtittelen som opprinnelig ble brukt. Ellers inneholdt albumet singelen «Mr.Writer», som var et spark til kritiske journalister. Dette medførte enda mer negativ omtale for bandet. Til tross for dette gikk også dette albumet til topps på listene. For å promotere albumet spilte de på en todagers festival kalt «A Day At The Races» sammen med Ash, Black Crowes og Proud Mary. Denne opptredenen ble gitt ut på DVD i 2002.

Kelly Jones under en konsert i januar 2005

I 2003 kom deres fjerde album, et album med snev av soul og en slags miks av stilen på de to forrige albumene. Også You Gotta Go There To Come Back nådde nr. 1 på albumlista. Samme år fikk Stuart Cable sparken fra bandet, pga prioriteringen av hans TV-jobbing fremfor bandet. Black Crowes trommeslager, Steve Gorman, steppet inn til de fant Javier Weyler som permanent erstatter.

Tilbake til røttene[rediger | rediger kilde]

På deres femte album, Language.Sex.Violence.Other? hadde de skrudd opp både tempo og aggressiviteten på låtmaterialet. Albumet ble sluppet i mars 2005, og den første singelen "Dakota" gikk til topps på singellistene. De neste singlene «Superman» og «Devil» var langt mer rocka, men fikk mindre suksess. Albumet gikk som vanlig til topps på de britiske albumlistene. I juli samme år spilte de på Live 8 i Hyde Park i London for sitt største publikum så langt. I 2006 skulle de på Europaturne med Oasis, men måtte avlyse pga av familiære årsaker. Samme år ga de ut en live-dvd med det beste fra deres verdensturne året før: Live From Dakota. Deres hittil siste album ble gitt ut i oktober 2007, kalt Pull The Pin. Også dette gikk til topps på de offisielle albumlistene i Storbritannia.

Andre prosjeker[rediger | rediger kilde]

Kelly Jones ga ut et akustisk soloalbum kalt Only The Names Have Been Changed i 2006. Trommeslager Javier Weyler ga ut et soloalbum under navnet Capitan Melao i 2007 kalt Lagrima. I 2007 ga også bandet ut en DVD som oppsummerte deres første 10 år som Stereophonics. Rewind inneholdt også konsertopptak og totalt 4 timer med filmklipp fra karrieren på og bak scenen. Ellers har bandet spilt inn mange coverlåter, blant annet Rolling Stones' «Gimme Shelter», Sinéad O'Connors «Nothing Compares To U», Beatles' «Helter Skelter», The Whos «Who Are You» og mange flere.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]