Stefan Johansson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stefan Johansson
Stefan Johansson 2009 Indy 500 Carb Day.JPG
Stefan Johansson på Indianapolis Motor Speedway i 2009
Nasjonalitet  Sverige Sverige
Formel 1-karriere
Sesonger 1980, 19831991
Konstruktører Shadow, Spirit, Tyrrell, Toleman, Ferrari, McLaren, Ligier, Onyx, AGS, Footwork
Løp 103 (79 starter)
Seiere 0
Pallplasseringer    12
Pole positions 0
Raskeste runder 0
Poeng 88
Debut Argentinas Grand Prix 1980
Siste løp Storbritannias Grand Prix 1991
Plassering 1991 NC

Stefan Nils Edwin «Lill-Lövis» Johansson (født 8. september 1956 i Växjö, Sverige) er en svensk racerfører, som kjørte i Formel 1 for Ferrari og McLaren, samt flere andre team. Etter at han forlot Formel 1 har han kjørt i en rekke andre racingserier og mesterskap, blant annet CART og forskjellige typer sportsvognsracing, inkludert 24-timersløpet på Le Mans.

Formel 1-karriere[rediger | rediger kilde]

Johanssons vei til Formel 1 gikk via det britiske Formel 3-mesterskapet, som han vant i 1980 mens han kjørte for Project Four-teamet til den framtidige McLaren-teamsjefen Ron Dennis. 13. januar 1980 debuterte han i Formel 1 for Shadow Racing Team i Argentinas Grand Prix 1980, mens han ennå kjørte regelmessig i Formel 3. Han klarte ikke å kvalifisere seg til løpet, og heller ikke til det neste løpet i Brasil. Han dukket ikke opp igjen i Formel 1 igjen før i 1983, etter å ha tilbrakt 1982 i det europeiske Formel 2-mesterskapet med Spirit Racing, hvor han kom på åttendeplass totalt med en tredjeplass på Mugello som beste resultat.

1983[rediger | rediger kilde]

Johanssons første Formel 1-løp med Spirit var i Race of Champions 1983Brands Hatch. Dette var et løp som ikke talte med i verdensmesterskapet, og han måtte bryte løpet på fjerde runde da Honda-motoren sviktet. Kvalifiseringstiden hans var nesten 20 sekunder etter poletiden som ble satt av verdensmesteren fra 1982, Keke Rosberg i hans Williams FW08, men tidene hans i oppvarmingsrunden om morgenen på løpsdagen var under et sekund bak den raskeste, René Arnoux i Ferrari. Han kjørte seg opp til syvendeplass før motoren brøt sammen. Spirit fortsatte å teste og videreutvikle 201C-bilen og Johansson kom tilbake til Formel 1 i Storbritannias Grand Prix 1983Silverstone, hvor han kvalifiserte inn til 14. posisjon. Han kjørte i ytterligere fem Grand Prix-løp i 1983, med en syvendeplass i Nederlands Grand PrixZandvoort som beste resultat.

1984[rediger | rediger kilde]

Toleman TG184, kjørt av Johansson i 1984

Da Spirit-teamet mistet sine Honda-motorer til Williams ble Stefan Johansson ble erstattet av Mauro Baldi for 1984-sesongen. Han kjørte ikke igjen før i mesterskapets tiende runde, Storbritannias Grand Prix på Brands Hatch, da han overtok plassen til den skadede Martin Brundle i Tyrrell. Da Tyrell senere ble diskvalifisert fra 1984-sesongen og alle teamets resultater ble strøket, inkludert Johanssons. Han gikk da videre til Toleman for de siste tre løpene i sesongen, som erstatning for den skadede Johnny Cecotto, og tok fjerdeplassen i Italias Grand PrixMonza. Mens Johansson var hos Toleman var hans teamkollega den framtidige tredobbelte verdensmesteren Ayrton Senna.

1985-1986[rediger | rediger kilde]

Johansson signerte en kontrakt med Toleman for 1985, men den falt gjennom da Toleman ikke klarte å sikre seg en dekkavtale. Han startet i stedet for Tyrrell igjen, i stedet for den suspenderte Stefan Bellof. Men da René Arnoux fikk sparken i Ferrari etter sesongens første løp i Brasil ble Johansson hentet inn som hans erstatter. I sitt andre løp for Ferrari, på deres «hjemmebane» i Imola, passerte han Sennas drivstofftomme Lotus to runder fra mål, til Tifosienes store fryd, og ville sannsynligvis ha vunnet hvis ikke hans Ferrari 156/85 også hadde gått tom for bensin bare en halv runde senere. Hans rolle i Ferrari for 1985-sesongen var primært å støtte Michele Alboretos i hans kamp for mesterskapet, men han kom dog på andreplass bak italieneren i Canada og fulgte opp med en ny andreplass i det neste løpet i Detroit, denne gang foran Alboreto. Johansson fullførte sesongen på syvendeplass i førermesterskapet.

I 1986 var han ofte raskere enn Alboreto, selv om italieneren fortsatt var teamets førstefører. Motoren i Ferrari F1/86 var fullt på høyde med konkurrentene i BMW, Renault og TAG, men bilen selv viste seg å være vanskelig, og begge førerne klaget sesongen gjennom på manglende marktrykk og at det var bare på de aller jevneste baner at bilen kunne kjøre ordentlig. Johansson avsluttet 1986-sesongen på femteplass, den beste plasseringen i hans karrier, mens Alboreto bare klarte en niendeplass, etter å ha tatt andreplassen i 1985.

1987[rediger | rediger kilde]

For 1987 ble Johanssons sete i Ferrari overtatt av østerrikeren Gerhard Berger, og han gikk i stedet til McLaren som andrefører bak den dobbelte verdensmesteren Alain Prost. McLaren var ikke så konkurransedyktige i 1987 som de hadde vært fra 1984-1986, og Prost klarte ikke å forsvare sin verdensmestertittel. Johansson tok en rekke pallplasseringer og kom til slutt på sjetteplass i førermesterskapet. Stefan Johanssons posisjon i McLaren ble av mange ansett som en midlertidig signering av teamsjef Ron Dennis, som ikke hadde klart å lokke Ayrton Senna over fra Lotus, ettersom hans kontrakt der gikk til slutten av 1987-sesongen, og at det alltid var hans intensjon å signere brasilianeren for 1988. Johansson ble berømt da han fullførte Tysklands Grand Prix 1987 på tre hjul etter å ha punktert på siste runde. Han tok også andreplassen bak Prost i Belgia, og hadde ytterligere tre pallplasseringer i løpet av sesongen. Ti tross for 11 pallplasseringer på tre sesonger var Johansson fremdeles uten en seier, og han var ikke ønsket av noen av toppteamene (Han hadde håpet på et sete i Williams i 1988 som erstatning for 1987-verdensmesteren Nelson Piquet, men Williams signerte Riccardo Patrese i stedet). Han kom dog tilbake til McLaren som testfører i 1991, for å teste Hondas V12-motor på Suzuka i Japan.

1988-1991[rediger | rediger kilde]

Han gikk til Ligier for 1988, ironisk nok sammen med mannen han erstattet i Ferrari, René Arnoux, men teamets første bil uten turbo siden 1981, JS31, designet av Michel Beaujon og drevet av en Judd V8-motor, var overhodet ikke konkurransedyktig. Ligier tok ingen poeng og klarte ofte heller ikke å kvalifisere seg til løpene, selv mot team med langt mindre budsjetter, som AGS og Rial. Årets laveste punkt for det franske teamet var da både Johansson og Arnoux ikke klarte å kvalifisere seg til Frankrikes Grand PrixPaul Ricard den første helga i juli).

Ting gikk noe bedre i 1989, da han ble signert som førstefører i det nye Onyx-teamet. Bilen var dog temperamentsfull og de klarte ikke alltid å kvalifisere seg, men Johansson tok en overrraskende og populær tredjeplass i Portugals Grand Prix, hans siste (og teamets eneste) pallplassering. Han kom på kant med teamets nye eier Peter Monteverdi tidlig i 1990 og fikk behørig sparken. Han kjørte ikke mer i 1990, men deltok i 1991 i noen løp for AGS og Footwork.

Johanssons rekord i antall pallplasseringer uten seier ble tangert av Nick Heidfeld i Malaysias Grand Prix 2009, og i Malaysias Grand Prix 2011 tok samme Heidfeld rekorden alene.[1]

I sine 11 år i Formel 1, hvor han kjørte for 10 forskjellige team, tok Johansson 12 pallplasseringer, hvorav 4 andreplasser, og tok totalt 88 mesterskapspoeng.

Etter Formel 1[rediger | rediger kilde]

CART/IndyCar[rediger | rediger kilde]

For 1992 flyttet han over til det amerikanske CART/IndyCar-mesterskapet, hvor han vant Rookie of the Year-tittelen med to tredjeplasser, foran belgieren Eric Bachelart. Hans første pole kom i Portland året etter, men som i Formel 1 vant han aldri et løp. Fra 1992 to 1996 startet han i 73 løp og hadde sin beste sesong i 1994 med en 11. plass. Han kjørte Indianapolis 500 tre ganger, fra 1993 til 1995. Under et løp i Toronto i 1996 var han innblandet i en ulykke hvor føreren Jeff Krosnoff og banefunksjonæren Gary Avrin omkom. Johanssons og Krosnoffs hjul tok i hverandre og Krosnoffs bil ble sendt inn i barrierene og traff et tre og en lyktestolpe som sto for nær banen. Krosnoff døde umiddelbart av skadene, og Gary Avrin døde av skadene han fikk da bilen traff lyktestolpen.[2]

Sportsvogner og teameierskap[rediger | rediger kilde]

Johansson i en Joest Porsche WSC-95Donington Park i 1997.

Før Formel 1-karrieren hadde Johansson deltatt i sportsvognløp som 24-timersløpet på Le Mans, og hadde vunnet to løp i Sportsvogns-VM på 1980-tallet (Mugello-runden i 1983, i en Joest Porsche 956 med Bob Wollek, og løpet på Spa-Francorchamps i 1988 i en Sauber C9 med Mauro Baldi).

Etter at han ga seg med CART etter 1996-sesongen vendte han tilbake til denne typen racing. I løpet av 1997 tok han to seiere i viktige løp, først i 12-timersløpet på Sebring hvor han kjørte en Ferrari 333 SP sammen med Andy Evans, Fermín Vélez og Yannick Dalmas. Senere samme år vant Johansson også på Le Mans hvor han kjørte en TWR-Porsche WSC-95 for Joest Racing, sammen med sin F1-teamkollega fra Ferrari i 1985 og 1986, Michele Alboreto, og den unge dansken Tom Kristensen. For Kristensen ble dette den første av i alt (per 2013) 9 seire i dette klassiske løpet.

I 1997 etablerte Johansson et Indy Lights-team, Johansson Motorsports, som skulle oppnå gode resultater. Førere det første året vat Fredrik Larsson og Jeff Ward; i 1998 var førerne Guy Smith og Luiz Garcia jr.; og i 1999 Scott Dixon og Ben Collins.

I 1998 og 1999 kjørte Johansson for forskjellige sportsvognsteam, men i 2000 startet han Johansson-Matthews racing sammen med en amerikansk forretningsmann kalt Jim Matthews. De konkurrerte i American Le Mans Series med en Reynard 2KQ prototype. Dette var dessverre intet vellykket kjøretøy i sin opprinnelige form (men ble dog senere videreutviklet til forskjellige andre vellykkede biler, blant annet Zytek-bilen han senere skulle kjøre) og partnerskapet ble oppløst.

I 2001 deltok Johansson med en Audi R8-prototype med støtte fra Gulf Oil og assistanse fra Mike Earles Arena-team. Dette året kjørte han både i European Le Mans Series, American Le Mans Series og på selve 24-timersløpet på Le Mans. Han kjørte sammen med Guy Smith og Patrick Lemarie, men på Le Mans ble Smith byttet ut med Tom Coronel.

I 2002 kjørte Johansson fortsatt en Audi R8, men nå tilhørende det Miami-baserte Champion Racing-teamet. Han kjørte sammen med tidligere Formel 1-fører Johnny Herbert og de konkurrerte i American Le Mans Series.

I 2003 returnerte han til CART som teameier, og drev American Spirit Team Johansson med Jimmy Vasser og Ryan Hunter-Reay som førere. Teamet var dog underfinansiert, og selv om Hunter-Reay tok en overraskende seier i regnløpet på Gold Coast i Australia, ble det lagt ned etter sesongen var over.

Etter at han i 2004 bare kjørte i et par kjendisløp og noen få løp for Zyteks fabrikksteam, så vendte Johansson i 2005 tilbake til fulltidsracing. Han kjørte for Chip Ganassi i en Lexus Riley Daytona Prototype i det amerikanske Grand-Am-mesterskapet. Sammen med Cort Wagner tok han en andreplass i Mont Tremblant i Canada, og de avsluttet sesongen på femteplass i mesterskapet.

I 2006 deltok Johansson i Grand Prix Masters-serien. Han dukket av og til også opp i Grand-Am for teamene Cheever og CITGO, foruten en fortsatt tilknytning til Zyteks fabrikksteam i Le Mans Series.

I 2007 konkurrerte Johansson i en Highcroft Courage-Acura i LMP2-klassen i American Le Mans Series, sammen med David Brabham. Det var meningen at han skulle kjøre en Zytek på Le Mans i 2007, men teamet klarte ikke å bygge opp bilen igjen i tide etter et krasj under testdagen, og Johansson inngikk i siste øyeblikk en avtale om å kjøre en Courage.

Johansson deltok i den aller første Speedcar Series-sesongen i 2008, men hellet var igjen imot han da han ble uforskyldt offer for en rekke av andre føreres krasjer. Johansson hadde ikke et fulltids sportsvognssete i 2008, men kjørte litt i Highcrofts Acura ARX-01 i American Le Mans Series, i tillegg til en plass i Epsilon Euskadi-teamet på Le Mans.

I 2011 kjørte han en Pescarolo-Judd i 10-timersløpet Petit Le Mans, og en Ford GT3 i 12-timersløpet på Sepang i Malaysia.

I 2012 var han tilbake i 24-timersløpet på Le Mans, hvor han kjørte en Lola B12/80.

For 2014 skal han kjøre i FIA World Endurance Championship for Millennium Racing. Dette er første gang siden 2007 at han deltar i racing på fulltid, i en alder av 57 år.[3]

Utenom førerkarrieren har Johansson et antall forretningsforetak. Han er manager for flere vellykkede førere, blant annet Scott Dixon. Han er spesielt kjent for sine armbåndsur-design, og er også en habil maler som har hatt flere utstillinger. Han har av og til også vært ekspertkommentar for Viasat Motor under Formel 1-løp.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Fullstendige resultater fra Europeisk Formel 2-mesterskap[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 Pos Pts
1979 Polifac BMW Junior Team March 792 BMW SIL
 
HOC
 
THR
 
NÜR
 
VAL
 
MUG
 
PAU
 
HOC
 
ZAN
 
PER
 
MIS
 
DON
Ret
0
1980 ICI Roloil Racing Team March 802 BMW THR
DNS
HOC
 
NÜR
 
VAL
 
PAU
 
SIL
 
ZOL
 
MUG
 
ZAN
 
PER
 
MIS
 
HOC
 
0
1981 Docking Spitzley Team Toleman Lola T850 Hart SIL
9
HOC
1
THR
7
NÜR
4
VAL
2
MUG
Ret
PAU
8
PER
Ret
SPA
14
DON
4
MIS
9
MAN
1
4. 30
1982 Marlboro Team Spirit Spirit 201 Honda SIL
Ret
HOC
Ret
THR
14
NÜR
6
MUG
3
VAL
4
PAU
7
SPA
Ret
HOC
4
DON
11
MAN
Ret
PER
11
MIS
7
8. 11

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 Plass Poeng
1980 Shadow Cars Shadow
DN11
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
DNQ
BRA
DNQ
RSA
 
USW
 
BEL
 
MON
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
AUT
 
NED
 
ITA
 
CAN
 
USA
 
NC 0
1983 Spirit Racing Spirit
201C
Honda
RA-163E 1,5 V6 t
BRA
 
USW
 
FRA
 
SMR
 
MON
 
BEL
 
DET
 
CAN
 
GBR
Ret
GER
Ret
AUT
12
NED
7
ITA
Ret
EUR
14
RSA
 
NC 0
1984 Tyrrell
Racing Organisation
Tyrrell
012
Ford Cosworth
DFY 3,0 V8
BRA
 
RSA
 
BEL
 
SMR
 
FRA
 
MON
 
CAN
 
DET
 
DAL
 
GBR
DSQ
GER
DSQ
AUT
DNQ
NED
DSQ
17. 3
Toleman
Group Motorsport
Toleman
TG184
Hart
415T 1,5 L4 t
ITA
4
EUR
Ret
POR
11
1985 Tyrrell
Racing Organisation
Tyrrell
012
Ford Cosworth
DFY 3,0 V8
BRA
7
7. 26
Scuderia Ferrari Ferrari
156/85
Ferrari
031 1,5 V6 t
POR
8
SMR
6
MON
Ret
CAN
2
DET
2
FRA
4
GBR
Ret
GER
9
AUT
4
NED
Ret
ITA
5
BEL
Ret
EUR
Ret
RSA
4
AUS
5
1986 Scuderia Ferrari Ferrari
F1/86
Ferrari
032 1,5 V6 t
BRA
Ret
ESP
Ret
SMR
4
MON
10
BEL
3
CAN
Ret
DET
Ret
FRA
Ret
GBR
Ret
GER
11
HUN
4
AUT
3
ITA
3
POR
6
MEX
12
AUS
3
5. 23
1987 Marlboro McLaren
International
McLaren
MP4/3
TAG
TTE PO1 1,5 V6 t
BRA
3
SMR
4
BEL
2
MON
Ret
DET
7
FRA
8
GBR
Ret
GER
2
HUN
Ret
AUT
7
ITA
6
POR
5
ESP
3
MEX
Ret
JPN
3
AUS
Ret
6. 30
1988 Ligier Loto Ligier
JS31
Judd
CV 3,5 V8
BRA
9
SMR
DNQ
MON
Ret
MEX
10
CAN
Ret
DET
Ret
FRA
DNQ
GBR
DNQ
GER
DNQ
HUN
Ret
BEL
11
ITA
DNQ
POR
Ret
ESP
Ret
JPN
DNQ
AUS
9
NC 0
1989 Moneytron Onyx Onyx
ORE-1
Ford Cosworth
DFR 3,5 V8
BRA
DNPQ
SMR
DNPQ
MON
DNPQ
MEX
Ret
USA
Ret
CAN
DSQ
FRA
5
GBR
DNPQ
GER
Ret
HUN
Ret
BEL
8
ITA
DNPQ
POR
3
ESP
DNPQ
JPN
DNPQ
AUS
DNPQ
12. 6
1990 Moneytron Onyx Onyx
ORE-1
Ford Cosworth
DFR 3,5 V8
USA
DNQ
BRA
DNQ
SMR
 
MON
 
CAN
 
MEX
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
HUN
 
BEL
 
ITA
 
POR
 
ESP
 
JPN
 
AUS
 
NC 0
1991 AGS AGS
JH25B
Ford Cosworth
DFR 3,5 V8
USA
DNQ
BRA
DNQ
NC 0
Footwork
Grand Prix International
Footwork
FA12
Porsche
3512 3,5 V12
SMR
 
MON
 
CAN
Ret
MEX
DNQ
Footwork
FA12C
Ford Cosworth
DFR 3,5 V8
FRA
DNQ
GBR
DNQ
GER
 
HUN
 
BEL
 
ITA
 
POR
 
ESP
 
JPN
 
AUS
 

Fullstendige resultater fra 24-timersløpet på Le Mans[rediger | rediger kilde]

År Team Teamkolleger Bil Klasse Runder Plassering
totalt
Plassering
i klassen
1983 Tyskland Sorga S.A. / Joest Racing Tyskland Klaus Ludwig
Frankrike Bob Wollek
Porsche 956 C 354 6. 6.
1984 Tyskland New-Man Joest Racing Frankrike Jean-Louis Schlesser
Colombia Maurizio de Narváez
Porsche 956 C1 170 DNF DNF
1990 Japan Mazdaspeed Co. Ltd. Irland Dave Kennedy
Belgia Pierre Dieudonné
Mazda 787 GTP 147 DNF DNF
1991 Japan Mazdaspeed Co. Ltd.
Frankrike Oreca
Irland Dave Kennedy
Brasil Maurizio Sandro Sala
Mazda 787B C2 355 6. 6.
1992 Japan Trust Racing Team Sør-Afrika George Fouché
Sverige Steven Andskär
Toyota 92C-V C2 336 5. 1.
1997 Tyskland Joest Racing Italia Michele Alboreto
Danmark Tom Kristensen
TWR Porsche WSC-95 LMP 361 1. 1.
1998 Tyskland Porsche AG
Tyskland Joest Racing
Italia Michele Alboreto
Frankrike Yannick Dalmas
Porsche LMP1-98 LMP1 107 DNF DNF
1999 Storbritannia Audi Sport UK Ltd. Monaco Stéphane Ortelli
Tyskland Christian Abt
Audi R8C LMGTP 55 DNF DNF
2000 USA Johansson-Matthews Racing Storbritannia Guy Smith
USA Jim Matthews
Reynard 2KQ-LM-Judd LMP900 133 DNF DNF
2001 Storbritannia Johansson Motorsport Nederland Tom Coronel
Frankrike Patrick Lemarié
Audi R8 LMP900 35 DNF DNF
2003 USA Champion Racing Italia Emanuele Pirro
Finland JJ Lehto
Audi R8 LMP900 372 3. 1.
2006 Nederland Racing for Holland Nederland Jan Lammers
Malaysia Alex Yoong
Dome S101Hb-Judd LMP1 182 DNF DNF
2007 Storbritannia Arena Motorsports International Japan Hayanari Shimoda
Storbritannia Tom Chilton
Zytek 07S LMP1 - DNQ DNQ
Frankrike Courage Compétition Frankrike Jean-Marc Gounon
Frankrike Guillaume Moreau
Courage LC70-AER LMP1 175 DNF DNF
2008 Spania Epsilon Euskadi Frankrike Jean-Marc Gounon
Japan Shinji Nakano
Epsilon Euskadi EE1-Judd LMP1 158 DNF DNF
2012 De forente arabiske emirater Gulf Racing Middle East Frankrike Fabien Giroix
Frankrike Ludovic Badey
Lola B12/80-Nissan LMP2 92 DNF DNF

Amerikansk formelbilracing[rediger | rediger kilde]

PPG Indycar Series[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position)

År Team 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 Plass Poeng
1992 Bettenhausen Racing SRF
 
PHX
 
LBH
 
INDY
 
DET
3
POR
 
MIL
 
NHA
10
TOR
11
MCH
 
CLE
9
ROA
19
VAN
3
MDO
6
NAZ
21
LAG
11
14. 47
1993 Bettenhausen Motorsports SRF
12
PHX
21
LBH
26
INDY
11
MIL
25
DET
20
POR
26
CLE
4
TOR
24
MCH
23
NHA
14
ROA
21
VAN
3
MDO
26
NAZ
7
LAG
6
13. 43
1994 Bettenhausen Motorsports SRF
5
PHX
4
LBH
10
INDY
15
MIL
26
DET
22
POR
8
CLE
5
TOR
14
MCH
14
MDO
12
NHA
23
VAN
26
ROA
8
NAZ
5
LAG
12
11. 57
1995 Bettenhausen Motorsports MIA
22
SRF
17
PHX
24
LBH
6
NAZ
3
INDY
16
MIL
21
DET
11
POR
6
ROA
10
TOR
14
CLE
8
MCH
6
MDO
23
NHA
25
VAN
4
LAG
14
13. 60
1996 Bettenhausen Racing MIA
19
RIO
23
SRF
6
LBH
19
NAZ
19
500
16
MIL
27
DET
7
POR
9
CLE
12
TOR
17
MCH
5
MDO
11
ROA
4
VAN
17
LAG
21
15. 43

Indianapolis 500[rediger | rediger kilde]

År Chassis Motor Start Plassering Team
1993 Penske PC-22 Chevrolet 6 11 Bettenhausen
1994 Penske PC-22 Ilmor 27 15 Bettenhausen
1995 Reynard 94I Ford XB 31 16 Bettenhausen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Heidfeld sets record for most podiums without a win». f1fanatic.co.uk. F1 Fanatic. 11. april 2011. Besøkt 12. juli 2014. 
  2. ^ «Jeff Krosnoff and Gary Arvin Die in Car Wreck at Molson Indy Toronto». The Auto Channel. 15. juli 1996. Besøkt 12. juli 2014. 
  3. ^ «Ex-F1 driver Stefan Johansson to race in WEC at the age of 57». autosport.com. Haymarket Publications. 13. februar 2014. Besøkt 12. juli 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Stefan Johansson – bilder, video eller lyd