Statlig investeringsfond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Statlig investeringsfond (engelsk: Sovereign wealth fund) er betegnelsen på et nasjonalt, statseid fond med investeringer i aksjer, obligasjoner, eiendom eller andre finansielle objekter. Oljefondet, som eies av den norske stat og forvaltes av Norges Bank, er det største statlige investeringsfondet i verden.

Statlige investeringsfond administrerer et lands nasjonale sparemidler ved å investere i markedet. Disse fondsmidlene stammer ofte fra et lands passive valutareserver, gullbestand og spesielle trekkrettigheter, samt andre nasjonale aktiva som pensjonsinvesteringer, oljefond eller andre industrielle eller finansielle beholdninger. Dette er aktiva som normalt (men ikke alltid) holdes i innenlandske reservevalutaer, som f.eks. dollar, euro eller yen.

Det har vært gjort forsøk på å skille mellom statlige fond og valutareserver holdt av sentralbanker. Førstnevnte fokuserer ofte på å maksimere den langsiktige avkastningen, mens sistnevnte dreier seg mer om valutastabilisering og likviditetsforvaltning. Denne distinksjonen er nokså dekkende, men tar ikke hensyn til alle faktorer. Verdens mange sentralbanker har i de senere år vært i besittelse av reserver som kraftig overgår landenes kapitalbehov. De fleste har også diversifisert seg mot andre aktiva, stort sett av det langsiktige slaget.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av de statlige investeringsfondenes midler kommer fra oppsamlede valutareserver. Disse ble tidligere holdt kun i gull, som offisiell gullbeholdning. Senere, under Bretton Woods-systemet, låste USA dollaren til gull, og tillot konvertering av dollar til gull. Dette gjorde at dollaren umiddelbart ble «god som gull». USA droppet senere gullstandarden, men dollaren har fortsatt å fungere som en relativt stabil fiatvaluta, og er fortsatt den mest signifikante reservevalutaen. På 1990-tallet og tidlig 2000-tallet, begynte sentralbanker å holde større mengder aktiva i et stort antall valutaer. Størrelsen på disse investeringene har økt, og det har blitt mer vanlig å investere i utradisjonelle verdipapirer.

Formål[rediger | rediger kilde]

Fondene dannes vanligvis når myndigheter har budsjettoverskudd og har liten eller ingen gjeld til utlandet. Disse ekstra likvidene er ikke alltid mulig eller ønskelig å holde som penger eller bruke til konsum. Dette er spesielt tilfelle når et land avhenger av eksportråvarer som olje, kobber eller diamanter. De vanligste årsakene til dannelsen av slike fond er:

  • Redusere volatiliteten på statlige overskudd
  • Redusere den ugunstige effekten av økonomiske markedssvingninger på statlig forbruk og nasjonaløkonomien
  • Bygge opp sparemidler for fremtidige generasjoner

Det kanskje mest klassiske eksempelet på et statlig investeringsfond som har slike formål, er Statens Pensjonsfond – Utland.

Andre grunner for å danne statlige investeringsfond kan være økonomiske eller strategiske. Et eksempel er Kuwait Investment Authority under gulfkrigen, som investerte overskuddsreserver som var større enn behovet for valutareserver (selv om mange banker gjør dette nå).

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Statlige investeringsfond har etterhvert fått mye oppmerksomhet og kritikk i offentlige debatter verden over. Årsakene til dette er mange:

  • Fondene øker i størrelse og viktighet, og dermed vil den potensielle innflytelsen på ulike aktivagrupper også øke.
  • Noen kritikere frykter at økte utenlandsinvesteringer av disse fondene setter nasjonal sikkerhet i fare. Dette er fordi formålet med investeringen kan være å sikre seg kontroll over strategisk viktige industrier av andre enn finansielle årsaker – som f.eks. politiske. Disse bekymringene har ført til at EU overveier om bruk av såkalte «gylne aksjer» for å stoppe visse oppkjøp i utlandet.[1]
  • Statlige investeringsfond er ikke nødvendigvis like homogene som tilfellet er ved sentralbanker eller offentlige pensjonsfond, selv om de har visse likhetstrekk. Dette gjør dem til et særskilt og potensielt verdifullt redskap, for å oppnå bestemte politiske og makroøkonomiske mål.
  • Sentralbanksjefers roller har blitt diskutert, da det kan virke uklart hva som er primæroppgavene i en slik stilling; administrasjon av statlige investeringsfond eller sentralbanksjef?
  • Flere av fondene er i kraftig ekspansjon, men det er en klar mangel på åpenhet som skaper uro i verdenssamfunnet. Begrenset transparens fører til manglende innsynsmuligheter i investeringer og forvaltninger for offentligheten.


Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dealbook.blogs.nytimes.com Statlige pensjonsfond – det nye hedgefondet