Palestina (stat)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Staten Palestina)
Gå til: navigasjon, søk
دولة فلسطين
Staten Palestina

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over دولة فلسطين

Innbyggernavn Palestiner, palestinsk
Hovedstad Jerusalem (proklamert)
Ramallah og Gaza (administrative)
Tidssone UTC+2
Areal 6 020 km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 124
4 260 636 (2010)
Bef.tetthet 707,75 innb./km²
Styreform Parlamentarisk demokrati
President Mahmoud Abbas
Parlamentstalsmann Salim Zanoun
Offisielt språk Arabisk
Valuta Jordansk dinar, Egyptisk pund, Israelsk shekel
Nasjonalsang Biladi innført 1996 – Mawtiny ble brukt fra 1936 til 1995
ISO 3166-kode PS
Toppnivådomene .ps

Palestina (arabisk: فلسطين, filastin), offisielt betegnet som Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين, dawlat filastin) er en delvis anerkjent stat og siden november 2012 en «observatørstat uten medlemskap» i FN. Den ble opprinnelig proklamert i Palestinas frigjøringsorganisasjons (PLO) nasjonalråds (PNC) uavhengighetserklæring i eksil i Alger 15. november 1988.[1][2][3] På tidspunktet for 1988-deklarasjonen utøvde PLO ingen kontroll over noe territorium,[4] og områdene det ble gjort krav på er fortsatt under israelsk styre.[5] Områdene Staten Palestina gjør krav på er Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem, ofte kalt De palestinske territoriene,[1] og Jerusalem er erklært som hovedstad.[2][3]

Politisk status[rediger | rediger kilde]

PLO hadde siden 22. november 1974 og frem til 29. november 2012 observatørstatus i FNs generalforsamling.[6] [7] Etter 1988-erklæringen gikk FN over fra å bruke benevnelsen «Palestinas frigjøringsorganisasjon» til å bare bruke «Palestina», og observatøren ble tiltalt som Palestinas observatør.[8]

I forbindelse med Oslo-avtalen i 1993 anerkjente Israel PLO som representant for det palestinske folk.[9] PLO etablerte interimadministrasjonen Den palestinske selvstyremyndigheten (PNA) som utøver en del statlige statsfunksjoner i deler av Vestbredden og Gazastripen.[10]

I begynnelsen av 2011, da Chile, Brasil, Argentina, Bolivia, Cuba, Venezuela, Nicaragua, Costa Rica og Ecuador, sluttet seg til anerkjennelsen, var Palestina anerkjent de jure av rundt 130 stater.[11][12][13][14]

I Norge har PLO vært representert siden 1986 gjennom et kontor drevet av Omar Sabri Kitmitto. I 2005/2006 overtok Yasser Najjar som leder av Palestinas delegasjon til Norge, og i desember 2011 ble kontoret oppgradert til ambassade.[15][16]

FN-anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

FN-utsendinger klapper for vedtaket om å anerkjenne Palestina

Den 23. september 2011 leverte president Mahmoud Abbas Palestinas formelle ansøkning om medlemskap som fullverdig FN-medlem til generalsekretær Ban Ki-moon.[17][18] I september 2012 kunngjorde Palestinas president Abbas at han ville be FNs generalforsamling anerkjenne området som en legitim stat, dog uten FN-medlemskap. På denne måten ville de palestinske styresmaktene omgå at USA hindrer en anerkjennelse ved å nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Han viste i denne sammenheng til at 133 av FNs 193 medlemsland allerede har anerkjent Palestina som selvstendig stat.[19]

Den 29. november 2012 (den internasjonale dagen for solidaritet med det palestinske folk) ble Palestinas status oppgradert til «observatørstat uten medlemskap» etter resolusjon 67/19 i FNs generalforsamling.[20][21][død lenke] 138 stater, deriblant Norge, stemte for å oppgradere Palestinas status til «observatørstat uten medlemskap» («non-member observer state») i FN. Ni stater stemte mot resolusjonen, mens 41 avholdt seg fra å stemme.[22][23][24][25][26] Selv om Israels delegasjon var blant dem som stemte mot vedtaket, ga landets tidligere statsminister Ehud Olmert uttrykk for støtte til vedtaket.[27]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Palestinian Declaration of Independence (1988) på Wikisource.
  2. ^ a b Baroud, Ramzy (2004). Kogan Page, red. Middle East Review (27th utg.). London: Kogan Page. s. 161. ISBN 978-0-749-44066-4. 
  3. ^ a b Bissio, Robert Remo, red. (1995). The World: A Third World Guide 1995–96. Montevideo: Instituto del Tercer Mundo. s. 443. ISBN 978-0-855-98291-1. 
  4. ^ Bercovitch and Zartman, 2008, p. 43 (via Google Books).
  5. ^ Staff (20. februar 2008). «Palestinians 'May Declare State'». BBC News. Besøkt 27. september 2011. «But another negotiator and senior official, Saeb Erekat, disagreed arguing that the Palestine Liberation Organisation had already declared independence in 1988. 'Now we need real independence, not a declaration. We need real independence by ending the occupation. We are not Kosovo. We are under Israeli occupation and for independence we need to acquire independence', Mr Erekat said.» 
  6. ^ FNs generalforsamlings 29de sesjon. Resolusjon 3237 av 15. desember 1974
  7. ^ Geldenhuys, Deon (1990). Isolated States: A Comparative Analysis. Cambridge Studies in International Relations, 15. Cambridge: Cambridge University Press. s. 155. ISBN 978-0-521-40268-2. 
  8. ^ FNs generalforsamlings 43de sesjon. Resolusjon 177 av 15. desember 1988
  9. ^ Murphy, Kim (10. september 1993). ""Israel and PLO, in Historic Bid for Peace, Agree to Mutual Recognition – Mideast – After Decades of Conflict, Accord Underscores Both Sides' Readiness To Coexist – Arafat Reaffirms the Renunciation of Violence in Strong Terms". Los Angeles Times. Retrieved 2011-9-27.
  10. ^ s. 44-49 i skriflig kunngjøring fra Palestina, 29. januar 2004, Den internasjonale domstolen Advisory Proceedings on the Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, referred to the court FNs generalforsamlings resolusjon A/RES/ES-10/14 (A/ES-10/L.16) innført 8. desember 2003.
  11. ^ VG: Chile anerkjenner Palestina
  12. ^ Merco Press: Chile recognized Palestine as an independent state
  13. ^ Yahoo (AFP): Chile recognizes Palestine as 'sovereign' state
  14. ^ Palestine, Palestinians and International Law, Francis A. Boyle, Clarity Press, September 1, 2009, ISBN 093286337X, p19: "As I had predicted to the PLO, the creation of [a] Palestinian State was an instantaneous success. Palestine would eventually achieve de jure diplomatic recognition from about 130 states. The only regional hold-out was Europe and this was because of massive political pressure applied by the United States Government."
  15. ^ «Palestina-ambassade i Oslo». Bistandsaktuelt. 15. desember 2011. 
  16. ^ Torgeir P. Krokfjord (15. desember 2010). «Palestinerne får ambassade i Oslo». Dagbladet. 
  17. ^ «Palestinian leader Mahmoud Abbas makes UN statehood bid» (engelsk). BBC. 23. september 2011. Besøkt 23. september 2011. 
  18. ^ Vibeke Buan (23. september 2011). «Her leverer Abbas FN-søknaden». Aftenposten. Besøkt 23. september 2011. 
  19. ^ NTB (9. september 2012). «Abbas vil på ny be FN anerkjenne Palestina». VG. Besøkt 9. september 2012. 
  20. ^ Status of Palestine in the United Nations (A/RES/67/19) Full Text
  21. ^ FNs generalforsamlings 67de sesjon. Resolusjon 19 av 29. november 2012
  22. ^ «Question of Palestine (Ordlyd i vedtak A/67/L.28)» (engelsk). FNs generalforsamling. 26. november 2012. Besøkt 30. november 2012. 
  23. ^ «On Day of Solidarity with Palestinians, Ban stresses urgency of reaching two-state solution» (engelsk). UN News Centre. 29. november 2012. Besøkt 30. november 2012. 
  24. ^ «Palestinians win implicit U.N. recognition of sovereign state» (engelsk). Reuters. 29. november 2012. Besøkt 30. november 2012. 
  25. ^ Jon Gelius og Svein Vestrum Olsson (29. november 2012). «Palestinerne fikk ja i FN – takker Norge for støtten». NRK. Besøkt 30. november 2012. 
  26. ^ «Palestinians win implicit U.N. recognition of sovereign state» (engelsk). Reuters. 29. november 2012. Besøkt 30. november 2012. 
  27. ^ Bernard Avishai (28. november 2012). «Former Israeli PM Olmert Supports Palestine U.N. Bid» (engelsk). The Daily Beast. Besøkt 30. november 2012.