Storkortvinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Staphylininae»)
Storkortvinger
Ontholestes tessellatus
Nomenklatur
Staphylininae
Latreille, 1802
Populærnavn
storkortvinger[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenBiller
FamilieKortvinger
Økologi
Antall arter: ca. 6600, 143 i Norge
Habitat: terrestrisk
Inndelt i

Storkortvinger (Staphylininae) er en artsrik (ca. 6600 kjente arter fordelt på 280 slekter) gruppe av biller som hører til familien kortvinger (Staphylinidae).[2] Gruppen omfatter de største artene i kortvinge-familien, men også en del ganske små arter. Disse billene finner man ofte ved møkk, kadavere eller annet råtnende materiale, men de lever ikke av dette, derimot er de rovdyr som spiser ulike slags smådyr de finner der.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til store (3 – 40 mm), vanligvis slanke biller, ofte glinsende svarte eller mørkebrune, dekkvingene er rødlige hos mange arter. Hodet er fremoverrettet og noe flatt, ovalt eller firkantet i omriss. Fasettøynene er vanligvis ganske små og flate, men noen arter i slekten Quedius har fasettøyne som dekker det meste av hodets sider. Kjevene (mandiblene) er ofte lange og sigdformede, særlig hos de større artene. Antennene er jevntykke uten en tydelig avsatt kølle, som oftest ganske tynne, men temmelig korte og tykke hos noen av de store artene i slekten Staphylinus. Brystskjoldet (pronotum) er hvelvet og vanligvis minst så langt som bredt. Hos de fleste artene er det blankt uten hår bortsett fra noen få oppstående børstehår, men hos Staphylinus og noen nærtstående slekter er det matt og fint hårkledt. Dekkvingene er vanligvis noe bredere (til sammen) en brystskjoldet, med tydelige skuldre, og vanligvis med fine, flattliggende hår. Hos mange arter er dekkvingene rødlige, hos andre svarte, ofte med en svak metallglans. Bakkroppen er lang og sylindrisk, vanligvis kraftig punktert, ofte med flekker av tette, filtaktige hår. Beina er korte og kraftige. Hos hannene er de innerste leddene av forføttene (føttene på frembeina) oftest noe utvidet, slik at kjønnene kan skilles på formen til frembeina.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Storkortvingene finnes ofte på kadavere, ved møkk eller i kompost, og man kunne gjerne tro at de lever av dette, men det stemmer ikke. De er rovdyr som spiser fluelarver og andre smådyr som lever på det råtnende materialet. De voksne billene løper omkring og flyr også godt. Medlemmene i gruppen Xantholinini er lange og tynne med korte bein, og fører en noe mer underjordisk tilværelse, i likhet med gruppen smalkortvinger (Paederinae). Medlemmene av slekten Quedius er gjerne typiske skogsinsekter, mange kan finnes på og ved sopp, noen er også knyttet til hule trær. De fleste artene i den artsrike slekten Philonthus finnes ved gjødsel, og de er ganske tallrike på beitemark. Slektene Staphylinus, Ocypus og Platydracus omfatter noen ganske store arter, svarte, ofte med røde dekkvinger. Meget vanlig er Staphylinus erythropterus, 14 – 18 mm lang med røde dekkvinger. Denne arter spiser blant annet snegleegg og smellerlarver (kjølmark) og kan være nyttig i land- og hagebruk ved at den er med på å holde bestandene av skadedyr nede. Creophilus maxillosus, som er ca. 12 mm lang, svart med gråflekkede dekkvinger og meget store kjever, er vanlig ved kadavere. Om man plukker opp en storkortvinge vil den gjerne kaste opp sitt illeluktende mageinnhold, som trolig tjener som et salgs kjemisk forsvar.

Systematisk inndeling / antall norske arter[rediger | rediger kilde]

Creophilus maxillosus
Philonthus spinipes
Staphylinus erythropterus
Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. november 2020. Besøkt 15. november 2020. 
  2. ^ «Artsdatabankens navneopplysninger med artstre». Artsdatabanken. 15. november 2020. Besøkt 15. november 2020. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.
  • Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Teknologisk forlags store bok om insekter. N.W. Damm. Om storkortvinger s. 258-261.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]