Standstat
En standstat betegner en statsform som i vid utstrekning er dominert og regjert av privilegerte stender. Historisk betegner ordningen med stender en samfunnsmodell hvor innbyggernes tilhørighet ikke primært defineres folkerettslig innenfor et geografisk område, men defineres etter deres tilhørighet til en stand – eksempelvis adelen, geistligheten, borgerskapet eller bondestanden, i motsetning til eiendomsløse bønder. Tilhørigheten til standen bestemmer de rettighetene en person har, og som blir gitt undersåttene av fyrstene. Standsordningen oppstod i middelalderen og ble erstattet av føydalismen helt på 1900-tallet.
I det 20. århundre[rediger | rediger kilde]
I moderne forstand fant politiske systemer som var inspirert av tanken omkring en standsstat, hvor arbeidsgivere og -tagere møttes i egne fora som skulle erstatte det tradisjonelle parlamentariske systemet, sitt utløp i forskjellige former for korporative styresett, i all hovedsak katolsk klerikalfascisme. Samfunnsordningen hadde sitt utspring i Pave Pius XIs encyklika Quadragesimo anno.[1]
Eksempler på standstater er den austrofascistiske «Ständestaat» i Østerrike under kanslerne Dollfuß og Schuschnigg, Spania under Franco («Franquisme»), Tisos Slovakia, Italia under Mussolini og «O Estado Novo» («Den nye staten») i Salazars Portugal.[2][3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Arthur Benz: Der moderne Staat: Grundlagen der politologischen Analyse, 1. oppl., Oldenbourg, München/Wien 2001, ISBN 3-486-23636-9.
- ^ Fernando Rosas: Portugal e O Estado Novo (1930/60, bd. XII i Nova História de Portugal
- ^ Klaus Neumann: ‘Corporatist state’ and enhanced authoritarian Dictatorship: The Austria of Dollfuss and Schuschnigg (1933-38) i Corporatism and Fascism: The Corporative Wave in Europe, London 2017.